EØS-avtalen knaker mer enn norske politikere synes å ta inn over seg

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

I vårens redegjørelse til Stortinget om viktige EU- og EØS-saker gjorde utenriksminister Espen Barth Eide det klart at EØS-avtalen står overfor store utfordringer. Blant disse er utsikten til at islandske velgere i august stemmer ja til forhandlinger om EU-medlemskap.

Det er usikkert hvordan islendingene vil stemme i august, og enda mer usikkert om eventuelle forhandlinger vil lede til en avtale som islendingene deretter vil si ja til. Ifølge Barth Eide vil imidlertid konsekvensene for EØS være så store at det er uansvarlig ikke å ta høyde for islandsk EU-medlemskap, som kan være en realitet allerede i 2030.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Hvilke konsekvenser det er snakk om, sa utenriksministeren lite om. Han nøyde seg med å antyde at EU vil bruke mer tid og krefter på forhandlingene med Island enn på norske ønsker om skreddersydd videreutvikling av EØS-avtalen.

Årsaken til at Barth Eide nok har rett i dette, er at EØS-avtalens skjebne uten Island er uviss. Det offisielle norske synet er at avtalen kan videreføres nær uforandret med bare Norge og Liechtenstein i EFTA-pilaren, men dette er lite realistisk. 

Les også på Altinget: Foreslår endringer for Europautvalget på Stortinget: – Målet er at Europautvalget kommer tettere på

Tungrodd EØS-maskinere

EØS ble fremforhandlet i en helt annen verden, hvor 12 EU-land så for seg at avtalen ville regulere forholdet til en blokk på syv EFTA-land som samlet utgjorde deres viktigste handelspartnere. EU var ikke villig til å gi EFTA-landene stemmerett, men EFTA-landene sikret seg rett til å være med å diskutere forslag til nye EU-regler, det ble lagt opp til etterfølgende forhandlinger om tilpasninger i EØS-komiteen og det ble tatt høyde for at EFTA-landene kan si nei til nye EU-regler uten at dette vil velte hele avtalen. EFTA-landene unngikk også EU-kommisjonen som overnasjonal kontrollør og EU-domstolen som overnasjonal tvisteløser. EU krevde heller ikke at EØS-avtalen skulle ha direkte virkning i EFTA-landene, selv om det er avgjørende for avtalen at den har slik virkning i EU-landene.

Resultatet er et tungrodd EØS-maskineri som strever stadig mer med å holde tritt med utviklingen i EU-retten. Særlig bekymringsfullt fra EUs perspektiv er de muligheter dette gir EFTA-landene til å trenere regler man ikke liker, med EUs energiregelverk som det for tiden mest omtalte eksempelet. EØS-avtalen sikrer heller ikke EU-borgere og EU-selskaper de samme rettssikkerhetsgarantier i EFTA-landene som de er vant med hjemmefra, og som EFTA-borgere og EFTA-selskaper nyter godt av i EU.

Grunnlag for å hevde at EU neppe vil se seg tjent med å videreføre dagens EØS-avtale med bare Norge og Liechtenstein, finnes i en rekke nye avtaler som EU har fremforhandlet med andre nære partnere de siste årene. Særlig relevant for Norge er avtalene som EU og Sveits signerte i mars i år og som trolig blir lagt frem for folkeavstemning i Sveits til neste år. Avtalene vil knytte Sveits tettere til EU på flere områder, selv om totaliteten fremdeles ikke er av samme omfang som EØS-avtalen. På det institusjonelle plan er imidlertid EU og Sveits blitt enige om løsninger som er både enklere og mer effektive enn de som finnes i EØS. 

EØS kan alltids leve videre uten Island, men det blir fort mest i navnet.

For det første fremgår det av de nye avtalene at EU-regelverket som inngå i dem, skal ha direkte virkning i Sveits. For det andre er mekanismene for løpende oppdatering av avtalene effektivisert, for å unngå det etterslepet som vi nå har i EØS. For det tredje aksepterer Sveits å bli bundet av vedtak fra utvalgte EU-byråer (blant annet ACER), med EU-domstolen som overprøvingsinstans. For det fjerde inneholder avtalene en voldgiftsordning som sikrer rettslig avklaring av tvister mellom Sveits og EU (noe EØS-avtalen mangler), kombinert med regler som sørger for at tolkningen av EU-regelverket som inngår i avtalene vil bli avgjort av EU-domstolen.

At Sveits har vært mindre opptatt av formell suverenitet i forhandlingene med EU enn det Norge er i EØS-sammenheng, kommer trolig som en overraskelse på en del her til lands som har sett på «den sveitsiske modellen» som et alternativ til EØS. Det er heller ikke slik at det er EU som har presset Sveits til å akseptere de nye løsningene. For eksempel foreslo EU opprinnelig at EFTA-domstolen kunne utvides med en sveitsisk dommer. Sveits foretrakk den kombinasjonen av voldgift og EU-domstolen som nå er avtalt.

Avtalen knaker i sammenføyningene

For EU er det neppe viktig om svakhetene ved dagens EØS-avtale avhjelpes gjennom en revisjon av avtalen eller ved å erstatte den med en bilateral avtale med Norge etter sveitsisk modell. Det er fullt mulig å «oppgradere» EØS-avtalen med direkte virkning, skjerpede forpliktelser til oppdatering med nytt EU-regelverk, myndighetsoverføring til EU-byråer og EU-domstolen som øverste domsmyndighet. Slik sett kan EØS alltids leve videre uten Island, men det blir fort mest i navnet.

I et scenario hvor EU krever institusjonelle endringer av EØS-avtalen, er det tvert imot Norge som vil ha størst interesse av å erstatte den med en bilateral avtale. Liechtenstein, som er i en tollunion med Sveits og som har en rekke unntak fra EØS-regelverket, vil komplisere beslutningsprosessene uten å bidra nevneverdig til Norges forhandlingsstyrke overfor EU.  

Avtalen knaker mer i sammenføyningene enn norske politikere synes beredt til å ta inn over seg.

Dersom en bilateral avtale har samme omfang som dagens EØS-avtale, eller eventuelt også tar opp i seg noen av de mange andre avtalene som vi har med EU, vil den ikke svekke Norges samarbeid med EU, snarere tvert imot. At Sveits’ avtaler med EU er mindre omfattende enn EØS-avtalen, betyr ikke at en bilateral avtale mellom Norge og EU trenger å være det. Med mindre vi er villige til også å knytte oss til EUs tollunion, vil imidlertid ikke en ny avtale med EU løse de utfordringene som norsk eksportindustri står overfor i møte med EUs handelspolitikk, som illustrert av saken om ferrolegeringer. Den vil heller ikke kunne avhjelpe de demokratiske utfordringene som følger av vår manglende innflytelse over EU-regelverket – det er det bare medlemskap som kan gjøre.

At EØS-avtalen kan videreføres uforandret om bare islendingene stemmer nei i august, er for øvrig på ingen måte opplagt. Avtalen knaker mer i sammenføyningene enn norske politikere synes beredt til å ta inn over seg. Island har dessuten større konstitusjonelle problemer med etterlevelse av EØS-forpliktelser og myndighetsoverføring til EU-institusjoner enn det vi har. Forsøk på å oppgradere EØS-avtalen til et langsiktig alternativ til medlemskap vil derfor kunne bli vanskeligere med enn uten Island.

Det er presserende behov for en opplyst offentlig debatt om hvilke alternativer Norge reelt sett har for vårt forhold til EU i årene fremover. Vi kan fort stå overfor et valg mellom medlemskap og en ny sveitsisk modell som ingen foreløpig har vurdert styrker og svakheter ved fra et norsk perspektiv. 

Les også på Altinget: Norge nær enighet med EU om helseunion: – Vi er ikke veldig langt unna

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.