Propagandakontoret i Kirkenes – et hus fullt av Putins ansatte

Denne analysen ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Ved den norsk-russiske grensen stopper en bil med blå skilt. Det er den russiske generalkonsulen som skal til kontoret i Kirkenes. Ved den samme grensen på russisk side har folk med dobbelt statsborgerskap sittet i avhør om hvem som organiserer demonstrasjoner mot Russlands krigføring i Ukraina – utenfor konsulatet hans.

Norge stengte sitt konsulat i Murmansk av hensyn til sikkerheten for de ansatte i 2022. 

En liten time senere ser jeg ham lempe blomsterkranser fra bilen og inn i konsulatbygningen i Kirkenes sentrum. Kransene skal brukes på lørdagens minnemarkering etter falne soldater. Pub 1 viser fotball, Bangkok restaurant over gaten spiller Nirvana med «Come as you are» i technoversjon, og på biblioteket holder havnesjefen foredrag om lokale økonomiske konsekvenser av krigssanksjoner.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Russisk GPS-jamming ligger i luften. På polet selger de ukrainsk øl og på puben snakkes det om at selskaper registrert med norske eiere i Brønnøysundregistrene, men med russiske styreledere og medlemmer, kjøper næringseiendom i Vardø.

Skiltene står på russisk og norsk. Det er en vanlig regntung onsdag i Øst-Finnmark.

Krigshistorie som påvirkning 

Generalkonsulen Nikolay Alexandrovich Konygin har god kjennskap til blomsterkranshåndtering. Hovedbeskjeftigelsen til konsulatet synes å være å bekranse, beblomstre og proklamere fortellinger om at kampen mot nazister under 2. verdenskrig er den samme som Russland nå fører mot Ukraina. Begge deler er «avnazifisering». 

Påvirkningsoperasjonene i nord handler om å splitte, skape mistillit og så tvil om hva som er sant. 

Russland har brukt krigshistorie for å påvirke norsk politikk siden 2010, i følge forskerne Kari Aga Myklbost og Håvard Bækken ved UiT.

Generalkonsulatet har et høyt antall ansatte i forhold til oppgaver. Foruten generalkonsulen selv er det to akkrediterte diplomater og flere sivilt ansatte. De er omtalt som sjåfører, garderobevakt og hundeluftere. Luftingen foregår gjerne rundt husene til eksilrussere. 

En av de tidligere hundelufterne, Nikolai Ruzav, ble avslørt som FSB-tilknyttet av en av Barents Observers russiske eksil-journalister som bor og jobber i Kirkenes. Alle ansatte er russiske, «vettet» for oppgaven: å forvalte Putins interesser fra konsulatet. Som er strategisk plassert, midt i det russiske bastionforsvaret. Eller i Øst-Finnmark, som det heter. 

Det er ikke forbudt for tidligere FSB soldater å bo i Norge. Det er heller ikke forbudt å lufte hunder eller legge ned blomster. Men skal norske myndigheter legge til rette for et konsulat de kan drive sin virksomhet fra? 

Les også på Altinget: Stormaktsspill, mineraler og energisikkerhet: Krevende balansegang i møte med Kinas dominans

Splittelse er målet

Dette spørsmålet er i seg selv en del av russisk strategi. Enhver blomst eller tilstedeværelse kan brukes for splittelse. Påvirkningsoperasjonene i nord handler om å splitte, skape mistillit og så tvil om hva som er sant. Politiske konfliktlinjer og lokalpolitiske spørsmål er utsatt for og mål for påvirkning. Stein Rokkans sentrum/periferi-akse blir brukt for å forsterke konfliktlinjer som allerede finnes: Er minnesmerker verdige påminnelser om heltemodig innsats eller rene propagandaverktøy? Skader sanksjoner mot Russland norsk næringsliv i nord? 

Minnesmerkene er ikke truende – hver for seg. Men de er et maktmiddel som gir Russland innflytelse over Norge. Før 80-års markeringen av frigjøringen av Finnmark i fjor, gjorde Utenriksdepartementet en avtale med Russland om hvordan markeringen skulle finne sted. Når man forhandler med et annet land om hvilke blomster som skal legges ned hvor på norsk jord, reduserer det vårt handlingsrom som stat.

Uenighet kan bli brukt som maktmiddel

Finnmark er mye.

Det er et geopolitisk viktig område fult av naturressurser og historie.

Det er Nato og Schengens 198 kilometer med grense til Russland.

Men først og fremst er det et sted folk bor, i Norge. 

Midt oppi dette prøver folk som Magnus Mæland (H) og Tor Erik Labahå (Sp) å være ordførere. De tar ansvar for Norges suverenitet langt utover hva som er forventet av noen andre med samme tittel. De vet at enhver kritikk av regjeringens politikk, om det handler om å kompenserende tiltak for sanksjoner eller manglende satsning på næringsliv i Norge, kan bli brukt som argument for russisk propaganda om at «sentralmakten nedprioriterer nord». 

Når ordføreren i Sør-Varanger holder tale ved minnesmerket for frigjøringen av Finnmark vet han at alle ord kan brukes mot ham.

De veier sine ord på gullvekt – i en spagat mellom geopolitikk og det som er hovedoppgaven: best mulig tjenester til folk i kommunen.

Når ordføreren i Sør-Varanger holder tale ved minnesmerket for frigjøringen av Finnmark vet han at alle ord kan brukes mot ham. Likevel hedrer han sovjetiske soldater som falt for vår frihet, samtidig som han minner om det vi fikk etter friheten: En regelstyrt verdensorden med menneskerettigheter, med institusjoner som setter grenser for makt og verner om demokrati. 

Trusler og løgner 

Regjeringen kan gjerne reflektere over hva som kunne skjedd dersom han lot være. For hver gang ordførerne i Øst-Finnmark må bruke tid på bekransningsrekkefølge eller besvare henvendelser fra internasjonal presse om stormaktsrivalisering, er det noe de ikke får konsentrert seg om: kommunebudsjettet.

Enhver uttalelse om russisk tilstedeværelse, avstedkommer påstander om splittelse.

Eller trusler. Ordføreren i Sør-Varanger har fått bilder av seg selv spredt med russiske våpen mot hodet. 

Å finne en måte å sette kroken på døren for propagandamaskinen i Kirkenes uten at det i seg selv blir brukt i propaganda, burde være mulig.

Ordføreren i Vardø har vekket oppmerksomheten til det russiske utenriksdepartementet. I fjor sendte de ut en pressemelding med et åpent spørsmål om han er nazist. Det er han ikke. Men spørsmålet består fortsatt ubesvart fra norske myndigheter.

Regjeringen har anbefalt å bruke trusselvurderinger fra de hemmelige tjenestene som grunnlag for politisk arbeid i kommunene. Men der står det ingenting om «historie som våpen».

Hvorfor ikke stenge?

Det er bare Norge som taper på at Russland har et kontor i Kirkenes. Hodebryet for utenriksdepartementet er at kroken på konsulatdøren kan bli en anledning for Kreml å beskrive Norge som fiendtlige. 

Er det bedre at lokalpolitikere i Øst-Finnmark blir utsatt for trusler og får makten sin utfordret? Da partiet FOR spredte russiskvennlig propaganda på trikken i Oslo, ble det en nasjonal debatt. Hvor er debatten om et hus fullt av Putins ansatte i Kirkenes?

Egentlig er det ikke så mye å diskutere. Kompetansen i norsk UD er høy. Å finne en måte å stenge propagandamaskinen i Kirkenes uten at det i seg selv blir brukt i propaganda, burde være mulig.

Alternativet er at det sprer seg en opplevelse av at norske myndigheter er mer redd for Putin enn å beskytte norsk suverenitet og tryggheten og friheten til norske borgere og ordførere. Det er det bare en mann som tjener på. 

Les også på Altinget: Tar et oppgjør med Vedums «trumpisme»: Senterpartiet minner mest om MAGA

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.