Ikke gi president Maduro i Venezuela, «Irak-kortet»

I VG den 13. desember, og i nyhetsmedia ellers i vesten, trekkes det paralleller mellom dagens amerikanske opptrapping mot Venezuela og opptakten til invasjonen av Irak i 2003. Retorikken om «narkoterrorisme» og «masseødeleggelsesvåpen» klinger angivelig falskt i ørene på dem som husker Colin Powells «bevis på masseødeleggelsesvåpen» fra FNs sikkerhetsråd i 2003.

– Risikoen for amerikanske angrep øker

nyheter

Som tidligere våpeninspektør i Irak, der vi jaktet på biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen som ikke fantes, burde jeg være den første til å nikke gjenkjennende. Mange av oss har brukt store deler av vårt yrkesliv på å advare mot statlig «falske flagg» og intervensjonisme basert på fabrikkert etterretning, som i Irak, Ukraina, Syria, Libya og andre steder.

Den potensielle evnen til narkotika er i ferd med å overskride den potensielle evnen til klassiske masseødeleggelsesvåpen.

For eksempel anklaget utenriksministeren i Russland, Sergej Lavrov, Ukraina om å være en territoriell trussel i 2022 med påstand om at landet utviklet biologiske våpen – en påstand som ble motbevist. 

Å trekke en analogi til Irak-krigen er det mest effektive retoriske grepet man kan gjøre for å stemple USAs posisjon som fullstendig illegitim.

Men denne gangen tar kritikerne feil.

Å holde på Irak-analogien i møte med Nicolás Maduros Venezuela er patos som tjener en diktator, ikke sannheten. Det er avgjørende forskjeller på George W. Bushs ideologiske korstog i 2003 og den situasjonen vi står i nå. 

Enda viktigere: Mens Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen var en fantasi i 2003, er narkotikakartellene som opererer under Maduros styre en høyst reell, dødelig trussel som på mange måter kan og bør sammenlignes med stridsmidlene vi en gang lette etter. 

Krever en smertefull erkjennelse

stemmer

Definisjonen av kjemiske og biologiske våpen er mindre klart avgrenset enn for kjernefysiske våpen. Omfanget av trusselen påvirker hvordan vi definerer disse våpenkategoriene: jo større mengde og jo bredere målgruppe, desto mer nærmer vi oss begrepet masseødeleggelsesvåpen i en setting som her – kvantitet er et kvalitets spørsmål.

Den potensielle evnen til narkotika er i ferd med å overskride den potensielle evnen til klassiske masseødeleggelsesvåpen. 

Saddams spøkelse skygger for sikten 

Det er fristende å se spøkelser ved høylys dag. Når Trump-administrasjonen snakker om militære aksjoner, er ryggmargrefleksen hos oss som var kritiske til Irak-krigen å rope «ulv». Men la oss se på fakta. De strukturelle og politiske forutsetningene for en konflikt med Venezuela skiller seg fundamentalt fra 2003.

For det første var Bush-administrasjonen preget av en planlagt besluttsomhet. Beslutningen var i praksis tatt lenge før invasjonen; etterretningen ble tilpasset kartet. Med Trump er situasjonen preget av en grunnleggende usikkerhet. Der Bush var en ideologisk dampveivals, er Trump en transaksjonell opportunist. 

Vi kan kritisere USAs løsninger uten å delegitimere deres problembeskrivelse.

Paul Pillar, tidligere CIA-topp, og sjef for etterretning i Midtøsten i 2003, påpeker at Trump – til tross for krigersk retorikk – har avholdt seg fra de definitive militære trekkene som kjennetegnet opptakten i 2003. Usikkerheten er større, og utfallet er mer åpent.

For det andre mangler det konstitusjonelle mandatet. Bush søkte og fikk Kongressens godkjennelse. Den amerikanske invasjonen i 2003 var, til tross for folkerettslige mangler, forankret i et bredt amerikansk politisk vedtak. Trump opererer uten slike krigsfullmakter. Motstanden er tverrpolitisk og høylytt, fra demokrater til enkelte republikanere. Det finnes ingen «samlet front» i Washington som blindt marsjerer mot Caracas.

For det tredje er den geopolitiske konteksten en helt annen. Irak var en lynchpin i Midtøsten. Invasjonen utløste en dominoeffekt som ga oss IS, en flyktningkrise som rystet Europa, og en destabilisering som verden fortsatt blør av. Venezuela er USAs bakgård. En konflikt her vil være tragisk og blodig, men den har ikke potensialet til å antenne en global brann på samme måte. Det er en regional krise, drevet av en regional aktør – Marco Rubio – som antagelig er mer opptatt av å knekke «kommunismen» på Cuba og ellers i USAs bakgård, enn å omforme verdensordenen slik Dick Cheney og hans næreste drømte om. 

Det nye masseødeleggelsesvåpenet 

Den aller viktigste forskjellen ligger imidlertid i selve trusselen («Casus Belli»). I Irak var trusselen imaginær. Saddam hadde ikke kjemiske, biologiske eller kjernefysiske våpen klare til bruk mot Vesten. Det var likevel mulig å hevde en slik mulighet med et politisert Pentagon som faktisk satt i beslutningshierarkiet, og ikke CIA.

Trump: Fentanyl er masseødeleggelsesvåpen

nyheter

I Venezuela står vi overfor et regime som beviselig har integrert organisert kriminalitet i statsapparatet: Det såkalte Cartel de los Soles – Solkartellet – er ikke en myte oppfunnet av CIA. Det finnes ikke konkrete bevis for at det eksisterer et organisert kartell som Maduro leder, men det er et nettverk av høytstående militære og politiske ledere i Venezuela som bruker statens infrastruktur til å fasilitere transport av enorme mengder narkotika.

Vi er vant til å tenke på deler av masseødeleggelsesvåpen (WMD) som sennepsgass, nervegiften VX eller biologiske våpen som miltbrann. Men hva er definisjonen på et våpen? Mye kan sies om dette, men et viktig begrep er at det er et middel brukt for å påføre fienden massiv skade, død og samfunnsmessig oppløsning.

Se på tallene. I 2023 døde 73.000 amerikanere av fentanyl-relaterte overdoser. Totalt dør over 100.000 årlig av narkotika i USA. 

Det er riktig, som det påpekes i fagrapporter, at Venezuela ikke er hovedprodusenten av verken kokain eller fentanyl. Colombia står for produksjonen av kokain, Mexico og Kina for fentanyl. Men Venezuela har under Maduro utviklet seg til å bli en essensiell logistikk-hub, en trygg havn og en statlig garantist for denne handelen. Når en statsmakt stiller flyplasser, havner og militær eskorte til disposisjon for stoffer som tar livet av titusener av mennesker i nabolandene, beveger vi oss bort fra «kriminalitet» og over i «krigføring».

Å sammenligne fentanyl og kokain med kjemiske og biologiske stridsmidler er ikke lenger en søkt analogi. Det er en rimelig oppdatering av trusselbildet. Mandag signerte Trump en presidentordre som definerer fentanyl som et masseødeleggelsesvåpen. Det kom etter at et lekket dokument i november avslørte at det amerikanske justisdepartementet anså stoffet som en trussel på linje med kjemiske våpen. 

Juridisk sett er dette kontroversielt, men moralsk og faktisk er det vanskelig å bestride effekten. Vi kan jo også nevne at Putin direkte har brukt fentanyl som våpen – da den russiske regjeringen brukte aerosolisert fentanyl under en gisselaksjon i 2002, noe som raskt drepte rundt 130 gisler.

Regimet har for mange svin på skogen

Vi må slutte å behandle Maduro som et offer for imperialisme. Regimet i Caracas er ikke Saddam Hussein – en diktator som ble knust fordi han passet inn i et amerikansk fiendebilde. Maduro-regimet er en kriminell sammensvergelse som har kapret en stat. Han tapte klart valget i 2024, men kapret likevel seieren. 

Tiltalen fra New York i 2020 dokumenterer detaljert hvordan Maduro og hans krets har samarbeidet med FARC for å «oversvømme USA med kokain». Dette handlet ikke bare om profitt, men om politisk vilje til å skade. General Cliver Alcalá har erkjent å ha gitt militære våpen til narkogeriljaen. Dette er ikke rykter fra en gedigen bløff og irakisk avhopper med kodenavn «Kurvball». Dette er tilståelser i åpen rett, støttet av år med etterforskning og fysiske beslag.

Norge var nesten like farlig som Nord-Korea

stemmer

Det er en direkte sammenheng mellom korrupte regimer og terror. Pengene fra narkotikahandelen i Venezuela forsvinner ikke i et vakuum. De finansierer væpnede grupper, de understøtter et undertrykkende sikkerhetsapparat, og de destabiliserer nabolandene. Blant FNs våpeninspektører, mange med 20 års erfaring og mer, lærte vi at den farligste aktøren ikke nødvendigvis er den med den største bomben, men den som er villig til å bryte alle normer i sin kamp. Maduro-regimet har vist denne viljen.

Falske analogier beskytter de skyldige

Jeg, og mange med meg involvert i FNs våpeninspeksjoner, er i praksis fortsatt sterke motstandere av militær intervensjonisme. Det er en del av FNs normsystem. En invasjon av Venezuela vil sannsynligvis bli blodig, kaotisk og full av utilsiktede konsekvenser. 

Det er gode grunner til å kritisere Trumps metoder, hans manglende plan for «dagen etter», og hans uforutsigbarhet.

Men vi må reflektere flere trusselbilder samtidig. Vi kan kritisere USAs løsninger uten å delegitimere deres problembeskrivelse. I 2003 var problembeskrivelsen løgn. I 2025 er problembeskrivelsen – at Venezuela er en narko-stat som utgjør en trussel mot regionen – dessverre sann.

Hvis vi automatisk avfeier enhver amerikansk inngripen som «en ny Irak-krig», gir vi i praksis immunitet til diktatorer som Maduro. Vi sier at fordi USA løy om Saddam, kan ingen noensinne holdes ansvarlig for statssponset narkoterrorisme. Det er en logisk brist som koster menneskeliv.

Narkotikakartellene er vår tids svøpe. De er en nemesis for alle, og der USA og Europa representerer sentrale arenaer. Deres virksomhet er i ferd med å være like dødelig, like grenseoverskridende og like destabiliserende som de våpensystemene vi noen gang har vært satt til å overvåke. Å late som noe annet, i frykt for å havne på parti med Donald Trump, er å svikte både ofrene for regimet i Venezuela og ofrene for narkotikaepidemien.

Vi kan ikke la spøkelset fra Bagdad blinde oss for realitetene i Caracas.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.