Hvorfor er det barn og unge som må betale prisen?

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Norske skoler og barnehager står allerede i en krevende hverdag. Økonomien er presset, rekruttering av kompetent personale er vanskelig, og oppgavene blir stadig mer sammensatte. Likevel foreslås det nå endringer som i praksis skyver regningen over på barn og unge. Det er vanskelig å forstå – og umulig å akseptere.

Barnehager og skoler er ikke bare poster i et budsjett. 

Kan komme til å gjøre den samme feilen igjen

stemmer

Forslagene fra kommunekommisjonen vil, dersom de gjennomføres, kunne føre til større forskjeller i kvaliteten på barnehage- og skoletilbudet mellom kommunene. Hvor godt tilbud barn får, risikerer i større grad å avhenge av hvilken kompetanse politikerne i kommunen de bor i har om oppvekst- og utdanning. Det strider mot de grunnleggende prinsippene i den norske velferdspolitikken og mot ambisjonen om like muligheter for alle, i hele landet. 

Barnehager og skoler er ikke bare poster i et budsjett, de er sentrale fellesskap i barn og unges liv – arenaer for læring, tilhørighet, trygghet og mestring. Når rammevilkårene svekkes, får det umiddelbare konsekvenser: færre voksne i ulike yrkesgrupper til stede, mindre tid til hver enkelt, mindre rom for tidlig innsats og forebygging. 

Derfor er vi i Skolelederforbundet nå tydelige i vår advarsel mot å fjerne lærernormen i dagens kommuneøkonomiske situasjon. Lærernormen har sikret flere voksne rundt barna. Den har bidratt til å gi ledere et minimum av forutsigbarhet i arbeidet med å løse sitt samfunnsoppdrag med kvalitet. Å fjerne normen nå, vil kunne bety færre ansatte, større grupper og økte forskjeller – både mellom skoler og kommuner. 

Hvis svaret er nei, er tiltaket feil

stemmer

Skolelederforbundets kunnskapsoppsummering, «Lokal skolemyndighet - Jakten på systembalanse» peker i en klar retning, og viser at mange kommuner har begrenset skolefaglig kompetanse på eiernivå. Før man i det hele tatt vurderer å radikalt endre ordninger som sikrer et minimum av ressurser, må kommunene være robuste nok – både økonomisk og kompetansemessig – til å ivareta barnehage og skole på en forsvarlig måte. Skolelederforbundet støtter en løsning hvor lærernormen telles på skolenivå, når kommunenes situasjon er som den er i dag. 

For skoleeiere vil det å ha evnen til å bygge helhet og sammenheng i brutte del-systemer være en forutsetning i den fremtidige forvaltningen av vår utdanningssektor. Her må skoleeier ha, eller tilegne seg, høy kompetanse på fire områder: 

● Arbeidsgiveransvaret/kunnskapsforvalteren 

● Utviklingsansvaret/politisk fasilitator 

● Finansiering- og resultatansvaret 

● Organiseringsansvaret 

Alt dette vil man kunne lese om i Skolelederforbundets kunnskapsoppsummering. 

Jeg er bekymret for at konsekvensene av forslagene vil være færre tilgjengelige voksne, færre yrkesgrupper rundt barna, mindre stabilitet i hverdagen og redusert mulighet for tidlig oppfølging. Over tid øker risikoen for at barn med behov for ekstra støtte ikke blir fanget opp tidlig nok, og at ulikhetene i tilbudet vokser. Dette står i direkte motsetning til intensjonene i Meld. St. 28 om like muligheter for alle, uavhengig av bakgrunn og bosted. 

Tidlig innsats og forebygging er ikke bare gode intensjoner – det er dokumentert klok politikk. Derfor er det urovekkende at det også foreslås å fjerne krav til psykolog og annen fagkompetanse innen psykisk helse i kommunene. Svekkes støtteapparatet, svekkes også skolens og barnehagens evne til å jobbe forebyggende – til beste for både barn, familier og samfunnet som helhet. En kortsiktig innsparing vil etter det flere rapporter og erfaringer fra pandemien sier oss, gi oss en kostbar opprydningsjobb litt lengre ned i veien. 

Rammefinansiering er et bærende prinsipp i kommunesektoren. Samtidig vet vi, særlig fra oppvekstfeltet, at øremerkede midler i dag er avgjørende for å bygge opp og opprettholde tilbud som faktisk kommer barn og unge til gode. Å fjerne øremerking uten å styrke både frie inntekter og kompetanse tilsvarende, innebærer en reell risiko for at viktige tilbud for barn og unge nedprioriteres i lokale budsjetter. 

Vi må være helt trygge på at rammetilskuddene er tilstrekkelige, og at kommunene har nødvendig kompetanse på oppvekstfeltet, før slike ordninger avvikles. For oss som leder barnehager og skoler, og som hver dag har ansvar for kvaliteten og for å se hvert enkelt barn, fremstår dette som et alvorlig og risikabelt veivalg slik situasjonen er i dag. 

Effektive kommuner er viktig. Men vi kan ikke akseptere at effektivitet oppnås ved at barn og unge betaler prisen.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.