KRONIKK

Hvor hardhudet må man være for å delta i offentlig debatt?

Den siste måneden har flere unge politikere fra ulike partier vært i nyhetsbildet for å ha mottatt hets og trusler i sosiale medier.

Et levende demokrati er avhengig av uenighet. Men det forutsetter at vi bryter ned og river i filler hverandres argumenter. Ikke hverandre, skriver Nancy Lystad Herz.
Publisert

 

Den siste måneden har flere unge politikere fra ulike partier vært i nyhetsbildet for å ha mottatt hets og trusler i sosiale medier. 

AUF-leder Gaute Skjervø deltok på NRK Debatten, og i etterkant tok det av i sosiale medier med trusler og grove ønsker om vold.

Kristin Lode, bystyrerepresentant for FrP delte et innlegg i sosiale medier. «Håper du får kreft og dør» stod det i noen av meldingene hun fikk.

Forutsetter at vi river i filler argumenter – ikke hverandre. 

Arina Aamir har gått med voldsalarm siden hun var tenåring, og forteller om hvordan det å bruke stemmen sin har kostet henne tryggheten.

Alle tre har måttet få voldsalarm, fordi de har ytret seg. Det er et demokratisk problem.

Men unge voksne ønsker ikke å bli skjermet fra uenighet, så hvor skal vi sette grensen?

Et levende demokrati er avhengig av uenighet. 

Ulike meninger må få testet og prøvd seg mot hverandre for at vi skal bevege oss fremover, få ny kunnskap og utvikle nye løsninger.

Men det forutsetter at vi bryter ned og river i filler hverandres argumenter. Ikke hverandre.

At vi forstår at hets og trusler for å få noen til å tie, strider med hele ytringsfrihetsidealet.

Les også: Støre om AUF-lederens voldsalarm: – Opprører meg sterkt 

Rammer hele det politiske spekteret

Partier på tvers av hele det politiske spekteret har opplyst at de har politikere som har eller har hatt voldsalarm. 

Selv om det er positive trender hvor færre lokal-og fylkespolitikere melder om hets og trusler, melder 1 av 3 at de opplever dette. Det er for mange. 

Bredden av hvem som utsettes for hets og trusler viser at det ikke handler om hvor du står, men at du står for noe i det hele tatt.

Hvilken offentlighet invitere vi unge inn i? spør Herz.

Hvilket ansvar har vi?

Det største ansvaret ligger hos dem som hetser og truer. Men vi kan ikke la dem bestemme hvordan ytringsrommet skal se ut.

Vi som deltar i ordskiftet, som ytrer oss, kommenterer, deler, liker og lar oss rive med, har et ansvar hvilket ytringsrom vi bidrar til å skape.

Ken André Ottesens sterke og berettigede reaksjon ble delt overalt. Han manet oss alle til å si fra. VGs Hans Petter Sjøli sluttet seg til og sa at vi alle skal være barnevakt. Sjefredaktør i Trønder-Avisa Gunn Magni Galaaen meldte at hun allerede var i gang.

Men teknologiekspert Hans-Petter Nygård-Hansen har helt rett når han påpeker at det å si fra ikke kan være hovedstrategien vår. Det vil slite oss ut, og legger for mye ansvar på feil sted. 

Den ansvarlige statsråden mener at vi også må gjøre noe for å ansvarliggjøre tek-selskapene. Nygård-Hansen foreslår at vi bygger bedre offentligheter utenfor dem. Jeg sier ja takk, begge deler. 

Hver enkelt av oss må gjøre en innsats der vi har størst rom for å påvirke.

For sivilsamfunnsaktører handler det om å skape flere fysiske møteplasser, arenaer der vi faktisk ser hverandre inn i øynene. Der Arina og Gaute ikke bare er avatarer i en algoritmestyrt debatt, men mennesker som faktisk sitter i samme rom som sine meningsmotstandere. 

Erfaringen er entydig: det er vanskeligere å avhumanisere noen du har møtt, og true noen du har snakket med.

Hvilken offentlighet invitere vi unge inn i?

Unge voksne etterspør også flere møteplasser. Det kommer frem i rapporten fra Ung Ytring 2030

Samtidig advarer de mot å skjermes fra uenighet. Å bruke stemmen offentlig innebærer kritikk, uenighet og friksjon. Vi gjør unge en bjørnetjeneste dersom vi later som offentligheten alltid er et trygt og hyggelig sted å være.

Unge etterspør også bedre oppfølging av førstegangsytrere, fordi risikoen for hets og trusler er reell . Vi som ønsker flere unge stemmer inn i offentligheten, har derfor et ansvar. Vi må ruste unge for motstanden de kan møte, og stille opp når stormene kommer. Vi må være ærlige uten å skremme dem bort.

For det er et sprang fra friksjon og frykt. Når Arina Aamir sier at hun nesten alltid må ha noen med seg når hun er ute, og Gaute Skjærvø er usikker på om han ville anbefalt jobben sin til noen han er glad i, kan vi ikke akseptere det som prisen for å delta i demokratiet. 

Vårt ansvar fremover er å ivareta og utvikle en offentlighet som legger til rette for friksjon og setter grensa ved å spre frykt.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.