Ytringens pris

Denne uka rant begeret over for min venn og kollega Ken André Ottesen, da haterne i kommentarfeltene nådde nok et bunnpunkt og mente blant annet at AUF-leder Gaute Børstad Skjervø burde plasseres i «apparat Welhaven» og at 22. juli aldri skjedde.

Jeg skal ikke la disse hensynsløse haterne skremme meg til stillhet lenger.

Ken Andrès oppgjør med hetsen har gått viralt og vekket noe i offentligheten, og jeg er så inderlig takknemlig for at han orker! At han ikke, slik som jeg, i praksis har gitt opp og resignert. For det har jeg faktisk. Jeg orket ikke stå i all dritten lenger.

Forrige gang mitt beger rant over var tilbake i 2015. Da brant det som skulle bli et asylmottak for enslige mindreårige flyktninger ned til grunnen dagen etter at mottaket ble godkjent. Det ble for mye for meg, og jeg både skrev på facebook og sa på NRK P1 blant annet:

«Det finnes altså folk der ute som heller vil se hus brenne, enn at barn skal få søke tilflukt der. Folk som står klar når krigsofrene kommer, for å be dem dra til helvete. 

Det høres ut som scener fra en post-apokalyptisk katastrofefilm, hvor mennesket er redusert til desperate dyr som slåss for sin overlevelse og blotte eksistens – men neida – dette gjør de altså fra sine lune, varme og trygge hjem, med kjøleskapet fullt av mat, boden full av ved og kontoen full av penger. 

De sitter på toppen av fjellet, og sparker folk ned igjen etter hvert som de får en albue over kanten. Fy faen!»

Hadde jeg visst hva som skulle komme etterpå, hadde jeg nok heller holdt kjeft – som jeg i alt for stor grad har gjort siden.

Ble stilt til veggs og spurt fire ganger

For all del, jeg fikk tusenvis av støtteerklæringer og takknemlige meldinger. Men jeg fikk også en flom av trusler og utskjellinger og ble ufrivillig abonnent på nazi-nyhetsbrev og diverse andre mørkebrune publikasjoner. Og i offentligheten ropte Elin Ørjasæter at humorister som meg ikke burde få lov til å prate om alvorlige ting, og løp til kringkastingsrådet for å stoppe kjeften min.

Jeg innrømmer det så gjerne, den runden skremte meg. 

Selv om støtten fra NRK var urokkelig og K-rådet ikke fant noe å utsette. Men da stormen omsider la seg, slik den alltid gjør, satt jeg igjen og lurte om det virkelig var verdt det. 

Dessverre har jeg siden stort sett tenkt at nei, det er det ikke. Jeg orker ikke slåss mot hatets vindmøller, de kommer aldri til å stoppe å snurre uansett. I hvert fall ikke så lenge verdens mektigste statsledere er åpenlyse rasister, mobbere, hatere, voldsmenn og overgripere. Jeg scroller heller forbi og stenger det ute. Det nytter ikke uansett.

Les også fra Gaute Skjervø: Ryktene om norsk kulturs død er overdrevet!

Men Ken André har ikke gitt opp! Og dette vet jeg, for vi turnerer sammen og prater ofte om dette. Han følger de kommentarfeltene jeg skyr unna og sier fra når det bikker over. Han står for det han vet er riktig, og sier fra om det vi alle vet er galt, men kanskje ikke orker å krangle om lenger. Og ved å gjøre det, har Ken Andrè ristet meg ut av dvalen og inspirert meg.

Jeg skal ikke holde kjeft lenger, jeg skal begynne å si fra igjen! Jeg skal ikke la disse hensynsløse haterne skremme meg til stillhet lenger, og skal ikke lenger tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer meg selv. Og hvis mange nok av oss ikke gir opp men fortsetter å si fra, så kan det kanskje føre noe bra meg seg.

Tusen takk for at du sa fra, Ken André Ottesen! Jeg trengte den.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.