Forsvarsløftet: Kommer ikke uten kostnad

Regjeringen omtaler oppdateringen av langtidsplanen som en styrking av Forsvaret. På papiret stemmer det. Bevilgningene øker, og enkelte kapasiteter prioriteres tydeligere enn før. Samtidig fremheves det at regjeringen har fulgt forsvarssjefens anbefalinger.

Likevel mener jeg bildet i praksis er mer sammensatt og mer krevende. For det som nå skjer, er etter min vurdering ikke bare en opptrapping. Det er en tydelig prioritering. Og det får konsekvenser. 

 Det er en direkte reduksjon i operativ evne.

Langtidsplanen for forsvarssektoren 2025–2036 var ambisiøs. Den skulle løfte hele Forsvaret. Volum, beredskap, teknologi og struktur skulle utvikles samtidig. Det var nettopp denne helheten som ga planen tyngde. Ikke bare hva vi skulle anskaffe, men hvordan samlet forsvarsevne skulle styrkes over tid.

Jeg opplever at den nye justeringen bryter med denne balansen. Spørsmålet er derfor ikke først og fremst om Forsvaret styrkes, men hvordan.

Det mest alvorlige grepet mener jeg er utsettelsen av luftvern. Kapasiteten som skal beskytte både militære styrker og kritisk infrastruktur, skyves flere år frem i tid. Dette er ikke en marginal justering, men en forskyvning av en grunnleggende forutsetning for moderne krigføring.

Erfaringene fra Ukraina er tydelige. Uten tilstrekkelig luftvern er både styrker og samfunn sårbare.

Når denne kapasiteten utsettes, påvirker det ikke bare én del av Forsvaret. Det svekker forutsetningene for hele strukturen.

Samtidig ser jeg at aktivitet og trening reduseres, særlig i Heimevernet. Det er viktig å være presis på hva dette innebærer. Strukturen består. Avdelingene finnes fortsatt. Men øvingsnivå og beredskap svekkes.

Slik jeg ser det er dette ikke et teknisk justeringsgrep. Det er en direkte reduksjon i operativ evne.

Heimevernet er ikke en reserve i fredstid. Det er den eneste landsdekkende, umiddelbart tilgjengelige militære kapasiteten Norge har. Når aktiviteten reduseres, svekker vi evnen til objektsikring, mottak av allierte styrker og håndtering av samtidige hendelser i hele landet.

Jeg mener dette er et strategisk feilgrep.

Står temmelig høyt på Russlands meny

Et forsvar bygges ikke bare av struktur, men av evne. Og evne skapes gjennom aktivitet, trening og samvirke. Når dette nedprioriteres, får vi et kjent problem. Et forsvar som ser riktig ut på papiret, men som ikke leverer tilsvarende i praksis.

Jeg merker meg også hvordan landforsvaret for øvrig behandles. Oppbyggingen av nye brigadestrukturer skyves frem i tid. Brigade Sør utsettes. Tidslinjene strekkes. 

Ambisjonene beholdes, men realiseringen forskyves. Dette er etter min vurdering mer alvorlig enn det fremstår som.

Landforsvaret er bærebjelken i nasjonal kontroll over territorium. Det er Hæren og Heimevernet som til syvende og sist må holde og beskytte Norge på bakken. Når denne delen av Forsvaret utsettes, utsetter vi i realiteten evnen til å føre en utholdende landoperasjon.

Jeg opplever at landmakten i denne justeringen behandles som en langsiktig ambisjon, ikke som en umiddelbar nødvendighet. Det er et risikabelt premiss. 

Regjeringen viser til at forsvarssjefens anbefalinger er fulgt. Det er i utgangspunktet betryggende.

Samtidig mener jeg det er grunn til å stille spørsmål ved hvordan disse anbefalingene er omsatt i praksis.

Forsvarssjefens fagmilitære råd har nettopp hatt som premiss å balansere struktur, beredskap og evne. Dersom resultatet i større grad blir utsettelse av landforsvaret og reduksjon i aktivitet, er det etter min vurdering legitimt å spørre om balansen i rådene er videreført, eller om den er forskjøvet i den politiske behandlingen.

Å vise til fagmilitære råd fritar ikke for politisk ansvar for prioriteringene som gjøres. 

Samtidig er det tydelig hva som løftes frem. Droner og ny teknologi prioriteres høyere. Presisjonsild og langtrekkende kapasiteter får økt vekt. Sjøforsvaret skjermes i stor grad, og satsingen i nord forsterkes.

Jeg oppfatter ikke disse prioriteringene som ulogiske. De reflekterer erfaringene fra krigen i Ukraina og behovet for å håndtere en mer krevende sikkerhetssituasjon i våre nærområder. Men disse prioriteringene kommer ikke uten kostnad.

De finansieres gjennom utsettelse av andre kapasiteter. Og i denne prioriteringen mener jeg det er tydelig hva som taper. Det er bredden og utholdenheten. Det er landforsvaret.

Les også: Forsvarsløftet styrkes med 115 milliarder kroner: – En farligere tid

For meg ligger kjernen i endringen ikke i hva Norge skal ha av kapasiteter, men i når de faktisk kommer på plass. Langtidsplanen strakte seg til 2036. Nå skyves flere sentrale tiltak mot 2040. Det er en betydelig forskjell.

I praksis betyr det at oppbyggingen av forsvarsevne går saktere enn planlagt, i en periode hvor det sikkerhetspolitiske behovet utvikler seg raskere enn forventet. Jeg mener dette ikke bare er en teknisk justering av tidslinjer. Det er et strategisk valg. 

Slik jeg ser det, gir endringene et forsvar som på kort sikt får mer spesialisert kapasitet, men som samlet sett bygger bred forsvarsevne langsommere.

Det gir økt slagkraft på enkelte områder, men lavere robusthet i helheten.

Men viktigst for meg er dette: Vi svekker den delen av Forsvaret som faktisk skal være til stede, holde terreng og sikre samfunnet fra første dag. Det er ikke bare en prioritering. Det er en forskyvning av hva vi mener er viktigst i nasjonal forsvarsevne. 

Jeg opplever at regjeringen i denne justeringen har valgt tydeligere prioritering. Det kan være nødvendig, gitt kostnadsvekst, leveranseutfordringer og et mer akutt trusselbilde, men det endrer ikke realiteten. 

Vi får ikke alt vi planla, når vi planla det.

I sikkerhetspolitikken er tid en avgjørende faktor. Kapasiteter som leveres for sent, kan i praksis ha redusert verdi. Forsvarsevne handler ikke bare om hva vi bygger, men om når det er tilgjengelig. Derfor mener jeg det er viktig at den pågående justeringen omtales presist. 

Dette er ikke bare en styrking av Forsvaret. Det er en omprioritering under press, der tempo og bredde i oppbyggingen reduseres for å gi rom for andre, mer akutte satsinger.

Spørsmålet jeg stiller meg, er om vi samtidig svekker det fundamentet resten av Forsvaret er avhengig av. 

For i møte med økt usikkerhet er det én faktor som ikke kan utsettes. Det er tid.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.