Fire år med fullskalakrig – hva kan vi lære fra Ukraina?

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

Hvor var du da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina?

Denne hendelsen var så skjellsettende at du med stor sannsynlighet har noen minner fra den dagen etset inn i hukommelsen. At Europas største land skulle forsøke å erobre det nest største landet i vår verdensdel, fremstod som uvirkelig.

Denne skrekkelige erfaringen er unik i dagens Europa.

Like utenkelig var det nok for mange at krigen skulle vare så lenge. At ukrainerne ikke bare maktet å stå imot, men også i 2023 klarte å ta tilbake mye av territoriet de mistet i de første ukene av krigen, var ikke gitt.

nyheter

– Enormt nederlag for Russland

Ukraina kan lære oss mye 

I dag markerer vi at det er gått fire år siden fullskalainvasjonen. Det er lengre enn både Det russiske imperiets deltakelse i Første verdenskrig, og Sovjetunionens i Andre verdenskrig. I virkeligheten begynte krigen med invasjonen av Krym og kampene i Donbass i 2014, og har altså vart i tolv år. 

Denne skrekkelige erfaringen er unik i dagens Europa, og Ukraina har tilegnet seg noen dyrekjøpte lærdommer som vi gjør klokt i å studere. Ikke bare det norske forsvaret, men også sivile myndigheter og humanitære organisasjoner kan lære mye av det Ukraina har gått igjennom de siste årene, hvordan de har håndtert krisen, men også hva de i etterpåklokskapens lys burde ha gjort i forkant.

Planlegg for det verste 

Selv om Ukraina alt hadde vært i krig i Donbass i åtte år, var landet likevel ikke tilstrekkelig godt forberedt på invasjonen som kom i 2022. Det var eksempelvis ikke nok bomberom, og mange visste ikke hvor de var. Vet du hvor ditt nærmeste bomberom befinner seg?

Enda mer alvorlig var svakhetene i energi- og vannberedskap. Russerne begynte sine angrep mot kritisk infrastruktur høsten 2022, noe som resulterte i strømbrudd, vannmangel og en endeløs rekke følgeproblemer. Ukrainerne var ikke tilstrekkelig forberedt på dette. Er Norge beredt på slike angrep, som inkluderer hacking og sabotasje, så vel som luftangrep? 

Horten kommune trekkes frem som et positivt forbilde på vannsikkerhet i Norge. Vår kanskje mest utsatte bosetting, Longyearbyen, har derimot allerede et vannforsyningsproblem, selv uten angrep, og er avhengig av at et lokalt bryggeri renser vann.

Beredskap handler ikke bare om å motstå angrep, eller begrense skader på kritisk infrastruktur. Man må også forberede seg på å håndtere situasjoner hvor strøm- eller vannforsyningen blir slått ut, uansett hva slags beskyttelsestiltak man har gjennomført i forkant. Akkurat det har vi i Caritas lært mye om fra vårt arbeid i Ukraina, hvor vi reparerer vanninfrastruktur og bygger vanntårn og filtreringsanlegg i frontnære strøk. 

I mars åpner Caritas derfor utstillingen Wash in War på Nobelsenteret i Oslo. På åpningen, 26. mars, skal vi dele erfaringer fra vårt arbeid med vannforsyning etter fire år med krig i Ukraina. Selv om eksemplene er fra Ukraina, er formålet med arrangementet å diskutere hvordan disse erfaringene kan brukes for å bedre vår hjemlige vannberedskap. 

Les også: Russland vil fortsette Ukraina-krigen: – Målene ikke er nådd

Sivilsamfunnets betydning

Frivillighet Norge har prøvd å måle verdien av frivillig arbeid i Norge. Den er enorm. I Ukraina, etter krigsutbruddet, er innsatsen så omfattende at den umulig lar seg tallfeste. Den er uvurderlig. Som i Norge fyller sivilsamfunnet hullene mellom offentlige tjenester og reelle behov, men i krig blir disse sprekkene til dype juv. Ressurser må brukes på overlevelse, samtidig som mobilisering og masseflukt skaper stor mangel på arbeidskraft.

Frivillig arbeid spenner fra å dele informasjon om luftangrep på Telegram til å bistå redningsmannskaper etter angrep. Takket være sivilsamfunnet får eldre vann og nødvendigheter, folk kan søke ly og varme, barn får trygge møteplasser, og mange får psykososial støtte. 

Det ukrainske sivilsamfunnet, støttet av europeiske organisasjoner, dekker et enormt behov og gjør samtidig demokratiet mer robust, noe som er særlig viktig i en tid hvor det ikke holdes valg. 

Ukraina viser også at investering i lokale partnere gir beredskap, rask respons, effektivitet og bærekraft. Caritas’ arbeid etter Krym-invasjonen er et tydelig eksempel: Lokale organisasjoner leverer raskere og bedre enn internasjonale aktører.

Når utviklingsminister Åsmund Aukrust etterlyser en dyptgripende bistandsreform, for å få mer ut av hver bistandskrone, bør vi derfor se til Ukraina som et eksempel på hvordan det best kan gjøres. 

nyheter

Hybride trusler: – Det er det ingen tvil om

Kunsten å ikke miste fremtiden av syne

På mine reiser i Ukraina disse siste årene, har én ting gjort særlig inntrykk: Evnen ukrainere har til å håndtere de akutte utfordringene her og nå, samtidig som de nekter å slippe fremtiden av syne. I et land som kjemper for sin overlevelse, tenker man samtidig på de muligheter fremtiden har å by på. 

Et godt eksempel er Ivan Fedorov, guvernøren i Zaporizhzhia. I våre møter beskriver han i detalj de mange utfordringene ved russiske luftangrep som rammer skoler, sykehus og infrastruktur, men i samme åndedrag snakker han om hvordan byen skal tiltrekke seg utenlandske investeringer og utvikle nye industri- og teknologisoner når freden kommer. Han planlegger ikke bare for overlevelse, men for fremskritt og utvikling.

Slik har norsk bistand støttet Ukraina

nyheter

Det samme ser vi i hovedstaden, hvor man arbeider systematisk med reformer for å oppfylle kriteriene for EU-medlemskap. Det kanskje sterkeste eksempelet på at ukrainerne ikke vil la nåtidens krav slå fremtidens muligheter i hjel, er den høye mobiliseringsalderen. Landet trenger alle soldatene de kan få, men likevel er alle under 25 år unntatt mobilisering (inntil nylig 27 år). Det er et uttrykk for ønsket om å verne om de unge menneskene som skal bygge Ukraina etter krigens slutt. Fremtidsfokuset vil komme godt med når krigen er over. Det har imidlertid også stor verdi her og nå, som en påminnelse om at det venter noe annet og bedre på ukrainerne der fremme. 

Det er utallige ting vi kan lære av Ukraina, og dette begrensede utvalget er preget av mine egne observasjoner. Altså at prisen for å forberede seg godt på en mulig krise, blekner mot kostnaden ved å ikke være beredt. At sivilsamfunnet, som er viktig i fredstid, blir helt uvurderlig i krigstid. Og at evnen til å se utover en langvarig krig og inn i fremtiden både vil bli viktig den dagen freden kommer, men bidrar også til å beholde troen og håpet mens man står midt i krisen.

Ukrainerne har betalt en høy pris for denne lærdommen. Norge skylder både dem, og våre egne borgere, å gjøre god bruk av den. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.