Barna våre arver vår angst

I går fulgte jeg sønnen min på åtte år og en klassekamerat til skolen. De snakket hele veien om atomkrig, atombomber og verdens undergang. Ikke som lek, ikke oppjaget – men rolig, konstaterende. Som om dette var noe man måtte regne med. 

Det som gjorde mest inntrykk, var ikke ordene de brukte. Det var mangelen på spørsmål. Frykten virket allerede normalisert. 

I flere tiår har barn i Norge vokst opp med en grunnfortelling om trygghet: Vi er med i en klubb som passer på oss. Den heter Nato. Skulle noe skje, står de andre der. Spesielt én venn har vært selve garantien – USA. 

Denne fortellingen har ligget som et psykologisk sikkerhetsnett i bakgrunnen av barndommen. Krig var alvorlig, men fjernt. Noe som kunne skje andre steder. 

Nå er det nettopp denne fortellingen som er i ferd med å slå sprekker. 

Når sikkerhetsnettet blir uforutsigbart 

Barn i dag hører voksne snakke om at USA kanskje ikke vil stille opp. De ser nyheter om trusler mot allierte, om angrep på land «i klubben», om uttalelser som rokker ved det som i over 80 år har vært grunnmuren i europeisk sikkerhet. 

For et barn er dette ikke sikkerhetspolitikk. Det er et brudd i selve trygghetslogikken. 

Før var verden farlig, men noen passet på. Nå virker det som om også de som skulle passe på, er i konflikt – eller trekker seg unna. 

Denne typen usikkerhet er mer skremmende enn konkrete trusler. Ikke fordi barn forstår detaljene, men fordi noe grunnleggende slutter å henge sammen. 

Også de voksne er mer redde nå 

Dette er ikke bare barnas frykt. Mange foreldre kjenner på en ny uro – for krig i Europa igjen. For atomretorikk som har kommet tilbake. For allianser som vakler. Sønnen min forteller om samfunnsfaglærere som snakker om at de er redde for krig. Det sniker seg inn i barnesinnet.

Forskjellen er at voksne har språk for uroen. Barn har det ikke. 

Da lettes USA fra byrden

stemmer

Barn regulerer seg emosjonelt gjennom voksne. De merker når stemmer blir lavere. Når nyheter sjekkes oftere. Når trygghet formidles med anstrengelse snarere enn ro. 

Som psykolog møter jeg voksne som sier de ikke vil ha barn i en så utrygg verden. De som allerede har barn, bekymrer seg for om barna deres har en fremtid å vokse opp i.

Selv har jeg hatt mareritt om at jeg beskytter mitt eget barn fra en atomeksplosjon. Jeg er ikke alene om den frykten. 

Fra atomalder til en ny type krigsfrykt 

På 1980-tallet beskrev barnepsykolog Magne Raundalen hvordan atomtrusselen preget barns indre liv. Frykten var reell, men strukturert: én hovedtrussel, tydelige fiendebilder og voksne som selv hadde erfaring med krig og gjenoppbygging. 

Jeg vokste selv opp med dette. Med å vite at det tok de Sovjetiske atomrakettene 23 minutter å nå Oslo. Vi snakket om det på vei hjem fra skolen den gang også.

Dagens krigsfrykt er likevel annerledes. Den handler ikke bare om krig kan skje, men om hvem som faktisk vil beskytte hvem dersom det skjer. For barn kan dette oppleves som å stå på et gulv som langsomt forskyver seg, uten at noen helt vet hvor det stopper. 

Sammenheng – ikke forsikringer 

Barn trenger ikke hele sannheten om sikkerhetspolitikk. Men de trenger at det de hører, gir mening. 

Medisinsk sosiolog Aaron Antonovsky kalte dette «opplevelse av sammenheng» – og forskningen er klar: Mennesker tåler stress bedre når livet oppleves som forståelig, håndterbart og meningsfullt. 

For et barn betyr dette noe helt konkret: Å få hjelp til å forstå litt av det som skjer. Å vite at voksne fortsatt har ansvar. Å kjenne at livet her og nå er trygt. 

Barn trenger ikke garantier for fremtiden. De trenger voksne som kan være trygge i møte med usikkerhet. 

Barn skal ikke bære geopolitikk 

I urolige tider kan det være fristende å involvere barn for mye – i bekymringer, i analyser, i moralske vurderinger. Men barn skal ikke være med å bære ansvaret for verdens sikkerhet. 

De trenger å vite at det finnes voksne, institusjoner og samfunn som fortsatt tar dette på alvor – også når systemene knaker. Når dette ansvaret blir uklart, kan frykt raskt bli til maktesløshet og skyld. 

Dette er ikke bare en oppgave for foreldre og lærere. 

Øker risikoen for panikk når neste krise kommer

stemmer

Når barn systematisk utsettes for sikkerhetspolitisk kaos uten filter, har vi et kollektivt ansvar. Politikere som uttaler seg uten å reflektere over hva det gjør med barns trygghetsfølelse. Medier som dramatiserer uten å kontekstualisere. Sosiale medieplattformer som nekter effektive alderskontroller – fordi algoritmer som skremmer barn også genererer klikk og reklameinntekter. Voksne som lar egen frykt dominere samtalen hjemme. 

Alle bidrar – ofte ubevisst – til å gjøre verden mer utrygg for barn enn den trenger å være. 

Å være voksen når trygghet er under press 

Barn i dag trenger ikke voksne som later som om alt er stabilt. De trenger voksne som erkjenner at verden er mer urolig – uten å legge uroen i fanget deres. 

Å kunne si: Ja, verden er mer uforutsigbar nå. Nettopp derfor er det vårt ansvar å bære det som er tungt – og la deg få være barn. 

Som Raundalen en gang sa: «Det barn ikke vet, har de vondt av.» I vår tid må vi legge til: Det barn merker at voksne er redde for, men ikke får hjelp til å forstå, kan gjøre dem enda mer utrygge. 

Barna våre arver ikke bare verden slik den er. De arver også hvordan vi voksne møter en tid der gamle sikkerhetsnett er under press. Da skylder vi dem noe grunnleggende: ro, sammenheng – og voksne som fortsatt står støtt, også når verden vakler. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.