Når USA forlater WHO, svekkes også Norges smittevern

Dette debattinnlegget ble først publisert på Altinget, som ABC Nyheter har et samarbeid med. 

22. januar 2026 blir USAs uttreden av Verdens helseorganisasjon (WHO) formelt gjeldende.

At USA – som var med på å grunnlegge WHO i 1948 – nå forlater organisasjonen, er et brudd med et system landet selv har hatt avgjørende hånd på rattet i helt siden etterkrigstiden.

Begrunnelsen fra Det hvite hus har vært velkjent: WHO skal ha «utnyttet» USA økonomisk, vært for byråkratisk, gjort feil under Covid-19 og vært for lite uavhengig av medlemsland, særlig Kina.

Dette er Altinget

Altinget.no er Norges første rendyrkede politiske nettavis. Med 28 nisjemedier i Danmark og 11 i Sverige er Altinget allerede et etablert mediehus i Norden. Målet er å øke forståelsen for nasjonal og europeisk politikk gjennom nisjejournalistikk av høy kvalitet – med et nøytralt utgangspunkt.

Det er riktig at WHO gjorde feil tidlig i pandemien, og det er riktig at finansieringsmodellen – med stor andel frivillige, øremerkede bidrag – skaper skjevheter og sårbarhet. Men det er en kategorifeil å trekke konklusjonen at svaret er å forlate organisasjonen. 

I praksis øker sannsynligheten for at «lokale» utbrudd blir regionale – og at regionale utbrudd blir globale.

Alvorlige og omfattende konsekvenser

Det mest alvorlige er ikke symbolikken, men de konkrete virkningene av USAs uttreden.

Amerikanske myndigheter vil stoppe overføring av penger og ressurser til WHO. Dette rammer ikke «administrasjon», men reell kapasitet: feltoppdrag, laboratoriestøtte, overvåking og krisehåndtering.

I infeksjonsmedisinen betyr «kapasitet» helt konkrete ting: at laboratorier kan analysere virusets arvemateriale raskt nok til å avdekke nye varianter, at overvåking av antimikrobiell resistens (AMR) kan fange opp spredning av resistente bakterier før de får varig fotfeste, og at utbruddsetterforskning faktisk har folk på bakken når det trengs – ikke når det passer budsjettet.

WHO har allerede varslet kostnadskutt. Resultatet er forutsigbart: langsommere respons ved utbrudd og dårligere støtte til land som ellers ville stoppet smitte før den krysser grenser. I praksis øker sannsynligheten for at «lokale» utbrudd blir regionale – og at regionale utbrudd blir globale. 

Les også på Altinget: Arbeidet hans har reddet millioner av mennesker. Nå er han bekymret for fremtiden

Svekker global sykdomskontroll og pandemiberedskap

Jeg vil peke på to konsekvenser som er direkte helsefaglige – og samtidig politiske:

For det første svekkes global sykdomskontroll. WHO koordinerer store programmer mot hiv, tuberkulose, malaria og polio. Dette er ikke fjerne problemer. Tuberkulose er en luftbåren sykdom som trives der helsetjenester og etterlevelse svikter. Når finansiering og ekspertise faller bort, kommer sykdommen tilbake – ofte i mer resistent form .

Fra et klinisk ståsted betyr det flere pasienter med langvarig smittsomhet, mer behov for isolering, mer bruk av andrelinje-antibiotika og økt risiko for utbrudd i sårbare miljøer – inkludert helseinstitusjoner her i Norge. 

Det er særlig alvorlig at videre forhandlinger om en internasjonal pandemiavtale nå skal fortsette uten USA.

Antibiotikaresistens, som allerede er en av vår tids største trusler, blir ikke mindre farlig av at internasjonal koordinering fragmenteres. AMR bekjempes ikke primært med gode intensjoner, men med fungerende overvåking og koordinert innsats på tvers av humanhelse, dyrehelse og miljø – nettopp det WHO-systemet bidrar til å holde sammen.

For det andre svekkes pandemiberedskapen. WHO er knutepunktet for global overvåking og koordinering. Det gjelder alt fra influensaovervåking til diagnostikk, rapportering og risikovurdering, som gjør at vi kan vurdere smittsomhet, immunflukt og alvorlighetsgrad.

Når en nøkkelaktør trekker seg ut, mister verden både penger og hjernekapasitet. Det er særlig alvorlig at videre forhandlinger om en internasjonal pandemiavtale nå skal fortsette uten USA.

Den som ikke deltar i forhandlingene, får heller ikke påvirke dem. For klinikere og beredskapsansvarlige er dette ikke abstrakt: det handler om hvor raskt vi får varsling, hvor raskt vi får diagnostikk opp å gå, og hvor raskt vi får tilgang til vaksiner, antivirale midler og personlig verneutstyr – før sykehusene blir overbelastet.

Selvskading med globale konsekvenser

USA skader seg selv. Dersom amerikanske institusjoner mister formell tilgang til WHO-nettverk og overvåkingsdata, svekkes tidlig varsling og grunnlaget for rask utvikling av vaksiner og behandling. Det gjelder også for amerikansk legemiddelindustri, som lever av å ligge i forkant vitenskapelig og regulatorisk.

Tilgang til globale data er helt sentralt: uten oversikt over sirkulerende influensastammer, nye koronavirusvarianter eller geografisk spredning av resistensmekanismer, blir responsen mer reaktiv og mindre presis. Og det skjer samtidig som flere fagmiljøer peker på innstramminger i amerikansk forskningsfinansiering og forskningsfrihet – særlig på områder knyttet til global helse. Det er en kombinasjon som kan gi varige negative effekter på kunnskapsproduksjon og internasjonale samarbeidslinjer. 

Svikt i global respons øker risikoen for import av smittsomme sykdommer, for press på helsetjenesten og for politisk panikk når neste krise kommer.

Så til Norge. Vi er et lite land med åpne grenser, internasjonal reiseaktivitet og et helsevesen som er avhengig av tidlig informasjon. WHOs influensaovervåking er en forutsetning for oppdaterte vaksiner. WHOs normer påvirker laboratoriemetodikk, risikovurderinger og beredskapsplanlegging. Og når WHO evner å stoppe utbrudd tidlig i andre land, er det også norsk smittevern i praksis.

Svikt i global respons øker risikoen for import av smittsomme sykdommer, for press på helsetjenesten og for politisk panikk når neste krise kommer. Det øker også risikoen for at multiresistente bakterier etablerer seg raskere – noe som i praksis betyr flere tilfeller av behandlingssvikt, lengre liggetid og høyere dødelighet for enkelte infeksjoner.

USAs uttreden gjør ikke verden tryggere. Den gjør samarbeid vanskeligere, dataflyt tregere og respons svakere. I smittevern vet vi hva det betyr: Flere utbrudd, større skade, høyere kostnader.

For Norge er dette ikke en fjern utenrikspolitisk nyhet, men et varsel om at vår egen sikkerhet i økende grad avhenger av at vi forsvarer og forbedrer – ikke svekker – de internasjonale systemene som faktisk fungerer når det gjelder som mest. 

Les også på Altinget: Nå trengs det reformpolitikk

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.