Atomparaplyen: Det er her spenningen ligger

I flere tiår har atomallianser bygget på en bemerkelsesverdig byttehandel: En atomvåpenstat lover å beskytte sine allierte, om nødvendig med atomvåpen. Til gjengjeld godtar de allierte avhengigheten og avstår som regel fra å utvikle egne atomvåpen. 

Dette er kjernen i det som kalles utvidet avskrekking.

Men ordningen fjerner ikke motstridende interesser. De allierte ønsker både trygghet og selvstendighet. Staten som beskytter dem, ønsker kontroll, men trenger også sterke partnere.

Min forskning viser at alliansene har bestått fordi partene har håndtert disse motsetningene gjennom løpende forhandlinger.

Har skutt i været

Beskyttelse mot selvstendighet

Det første funnet i doktorgradsarbeidet mitt er at tydelige forsvarsgarantier og utplassering av atomvåpen kan gjøre egne atomvåpen mindre aktuelt for de allierte.

Likevel kan de holde muligheten for atomvåpen åpen som en forsikring mot fremtidig usikkerhet. Troverdigheten til forsvarsforpliktelsen som skal beskytte dem, er derfor avgjørende.

Det andre funnet er at større selvstendighet ikke nødvendigvis svekker alliansen. USA har gradvis gitt Sør-Korea større handlingsrom når trusselbildet, landets militære kapasitet og samarbeidsordningene har tillatt det. En sterkere og mer selvstendig alliert kan avlaste USA og samtidig styrke alliansens felles avskrekking. 

Når USA står overfor flere samtidige sikkerhetsforpliktelser og stadig mer kapable allierte, er rigid hierarkisk kontroll verken nødvendigvis bærekraftig eller ønskelig.

Norge og Danmark gikk sin egen vei

Det tredje funnet kommer fra Norge og Danmark under den kalde krigen. Begge var strategisk viktige Nato-allierte, men motsatte seg å ha atomvåpen utplassert på eget territorium i fredstid.

Washington svarte ikke med å presse dem eller overlate dem til seg selv. I stedet fant partene andre måter å knytte landene tettere til alliansen på gjennom alternative former for integrasjon: etterretning og tidlig varsling, øvelser, opplæring og konsultasjoner, logistikk og infrastruktur for krisesituasjoner, samt innflytelse gjennom alliansens institusjoner.

Et tett samarbeid krever med andre ord ikke at alle allierte oppfyller alle ønskene til staten som skal beskytte dem. Allianser kan forbli sterke selv om medlemslandene deltar på ulike måter.

Les også: Dette kan bli Russlands norske mål

Relevant for Trump 

Disse funnene er relevante for Trumps andre presidentperiode.

Washington ber de allierte ta betydelig mer ansvar for sitt eget forsvar. USAs nasjonale forsvarsstrategi fra 2026 avviser uttrykkelig en modell der de allierte fungerer som avhengige stater, mens Nato-landene har forpliktet seg til betydelig høyere investeringer i forsvar og sikkerhet innen 2035.

Formelt består rammeverket for utvidet avskrekking:

Nato-landene bekreftet sine atomvåpenforpliktelser i juni 2026, og Trump-administrasjonen har gjentatt USAs forpliktelser til utvidet avskrekking overfor sine allierte i den indopasifiske regionen.

Likevel eksisterer disse forsikringene side om side med økende usikkerhet om de fremtidige vilkårene for amerikansk beskyttelse og hvor pålitelig den vil være. Dagens spenning står derfor ikke bare mellom forpliktelse og svik, men mellom formelle forsikringer og usikkerhet om hvordan forpliktelsene kan utvikle seg eller bli oppfylt i en krise.

Sterkere allierte vil kreve mer

Denne kombinasjonen betyr mer enn byrdefordeling eller forsikringer vurdert hver for seg. Hvis de allierte blir bedt om å bruke mer penger, bygge sterkere forsvar og ta større ansvar, vil de også forvente mer innflytelse over planlegging, opptrapping og strategiske valg. Det endrer de interne politiske forholdene i alliansene. 

Større kapasitet gir sterkere krav om selvstendighet, konsultasjoner og medbestemmelse. Det er her spenningen ligger.

USA har nytte av allierte som kan bidra mer til avskrekking. Men mer kapable allierte er også mindre passive. De kan kreve større kontroll over egne styrker, mer innflytelse i konsultasjoner om atomvåpen, større fleksibilitet i regionale krisesituasjoner og sterkere forsikringer om at USAs forpliktelser vil bestå.

Washington kan ønske det første velkommen, samtidig som det motsetter seg det andre. Men å forsøke å få de allierte til å styrke sin militære kapasitet uten å akseptere en viss omfordeling av kontroll, kan i seg selv skape friksjon.

nyheter

Nobeliana: – En bredside mot Trump og Netanyahu

Kan skape nye spenninger

Europa diskuterer allerede hvor mye mer ansvar det bør ta, også på atomvåpenområdet. I Asia styrker Japan og Sør-Korea sine forsvarsevner, samtidig som de formelt fortsatt baserer seg på USAs utvidede avskrekking. Denne utviklingen bør ikke automatisk tolkes som tegn på at alliansene er i ferd med å bryte sammen. Den forstås bedre som uttrykk for strukturell usikkerhet og som tegn på at avtalene innad i alliansene må reforhandles på en bedre måte under sterkere press fra USA.

Det sentrale spørsmålet vil derfor være hvor stor selvstendighet de allierte kan få, hvor mye ansvar de bør ta, og hvor mye kontroll USA kan beholde uten å skape misnøye eller frykt for at sikkerhetsinteressene deres blir skilt fra hverandre.

Vil bestå etter Trump

Det samme problemet vil bestå etter Trumps presidentperiode. 

En administrasjon etter Trump kan bruke et annet språk overfor de allierte, men vil arve mange av de samme strukturelle utfordringene: begrensede amerikanske ressurser, sterkere allierte, trusler i flere regioner og fortsatt usikkerhet om de amerikanske sikkerhetsgarantiene. 

De allierte vil på sin side neppe vende tilbake til den samme avhengigheten som før, når trusselbildet skjerpes og de har investert mer i egen kapasitet og tatt større politisk ansvar.

Denne spenningen vil trolig øke. Det betyr likevel ikke at atomalliansene er dømt til å mislykkes, eller at de allierte ganske enkelt bør bli mer selvstendige. Det betyr at alliansenes samhold og varighet avhenger av tilpasning. Sterke allianser er ikke nødvendigvis uten motstridende interesser. De evner å forhandle om dem før uenighet fører til brudd.

Fremtiden til USAs atomallianser vil derfor avhenge av om de klarer å håndtere partenes ulike forventninger. Washington vil forvente at de allierte bærer en større del av byrden. De allierte vil til gjengjeld forvente sterkere sikkerhetsgarantier, større innflytelse og mer handlingsrom. 

Disse forventningene vil ikke alltid samsvare.

En varig allianse er ikke en allianse der motstridende interesser forsvinner, men en som evner å justere balansen mellom beskyttelse, selvstendighet, ansvar og kontroll før uenighet fører til at partene glir fra hverandre.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.