Hvor går grensen for hva vi skal finne oss i, Apple?

<p>Mobilen er ødelagt og jeg utestengt fra dataene mine. Takk. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix/Reuters.</p>
Mobilen er ødelagt og jeg utestengt fra dataene mine. Takk. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix/Reuters.

Rapport fra ei uke da alt gikk rett i dass.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Martin Huseby Jensen
Journalist, ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Det begynte med at telefonen falt i bakken på en jobb i begynnelsen av uken, og endte med sniking på t-banen i slutten.

Altså, jeg har en iPhone 6s – mitt første Apple-produkt. Akkurat nå føles det som mitt siste.

Det vil si: Alt i alt er iPhonen god telefon som jeg har vært veldig fornøyd med. Men så faller telefonen altså i bakken. Jeg er så «harry» at telefonen ligger i en lommebok. Dermed er den også beskyttet av bankkort, pressekort og annen plastikk.

Den første stunden etter uhellet var vi fortsatt venner, mobilen og jeg. Det virket som om den smarte telefonen forstod at det var et uhell. Men så begynte den å krangle. I begynnelsen bare lett motvilje. Så gikk det til helvete. Knappen som skal ta meg «hjem» nektet å lystre og den kafkaske dansen begynte.

Som vanlig denne morgenen går jeg på t-banen. Vel vitende om at telefonen min ikke lystrer. Blir jeg stoppet i kontroll får jeg et forklaringsproblem. Det hjelper lite at jeg dagen før kjøpte ny billett for de neste 30 dagene, jeg får jo ikke åpnet den. Men jeg blir ikke stoppet.

Tidlig løper jeg av gårde til mobilreparasjonssjappa rundt hjørnet fra kontoret. «Ingen problemer. Det tar maks halvannen time å reparere» forteller de. Til den nette kostnaden av 2200 kroner. Kameler svelges. «Men du må slå av 'find my iPhone'-funksjonen først», sier de og jeg kjenner jeg blir varm. Jeg må inn på en nettside hvor jeg har en konto med all informasjon Apple trenger. Men pokker, det er minst ett år siden jeg var der.

Hodet forsøker å sjonglere de XX antall forskjellige passordene jeg bruker. Jeg forsøker, men ingen treffer. I et øyeblikk føler jeg meg som Mr. White i Reservoir Dogs som leter etter navn. Kan jeg bruke en av mine andre «devices» til å bekrefte at jeg er meg? Vel, iPaden er ti år og gikk av med døden tidligere i år. Ok. En kode på SMS da? Oki. Jeg har fått låne samboerens reservetelefon. Koden kommer og punsjes inn. Og så: vi trenger resten av kortnummeret ditt. Altså Visa-kortet jeg har oppgitt, men som jeg burde byttet ut.

Men for svarte i helv..., må jeg virkelig utestenges i f-j-o-r-t-e-n dager? Fra min egen digitale virkelighet.

Mellomspill: Det siste halvåret har jeg skrevet noen titalls artikler om kontanter i samfunnet. Jeg er tilhenger av digitalisering. Det er en naturlig evolusjon av samfunnet. Men når jeg står sammen med mobilreparatøren og svetten renner fra panna begynner oppfatningen å nærme seg noe annet.

Tilbake i butikken: Kortet mitt går ut neste uke. Jeg har begynt å bruke det nye. Det gamle er klippet opp. Altså har jeg ikke nummeret det amerikanske selskapet etterspør i andre enden. F@#n.

Kontoen blir stengt for en periode. Dagen etter får jeg beskjed om at dette gjelder i 14 dager.

Altså hjelper det lite om jeg har en lånetelefon. Jeg får ikke overført noe til den. For eksempel bankid. Derfor går jeg til filialen og får en kodebrikke. Kortet mitt, altså det nye kortet, trenger å få penger. Det er tomt.

Vel, jeg kan jo ringe fra telefonen jeg har lånt. Så jeg ringer til Apple. Hei, sier jeg, med den vennligste tonen jeg kan finne. Den jeg brukte da jeg jobbet med telefonsalg på første halvdel av 1990-tallet. Jeg trenger hjelp. Jeg er naken. Jeg er ikke meg selv.

«Nej, tyvärr.» sier den unge mannen på jovialt skånsk i andre enden. Ingen hjelp å få. Ingen informasjon å nå. Altså, jeg må vente i to uker.

Jo da, jeg forstår at jeg har rørt det til for meg selv. Ja, jeg skjønner at det må sikkerhetsanstalter til for at andre ikke skal inn på kontoen min. Men for svarte i helv..., må jeg virkelig utestenges i f-j-o-r-t-e-n dager? Fra min egen digitale virkelighet.

Hvor går grensen for hva vi finner oss i?

Digitalisering er fett. Jeg blir overrasket når butikker ikke har terminaler som lar meg «tæppe», men at vi utestenges fra våre egne data er på nippet til det latterlige. Joda, jeg skjønner noen av dere som leser dette kan mene jeg er latterlig, og at jeg burde visst bedre.

Men jeg ville bare være med.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden