Foto: Sverre Bjørstad Graff.
Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Jungelmetropolen Manaus bygget et av verdens mest imponerende byggverk

Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Om dagen kan du utforske regnskogen og Amazonaselven. Om kvelden kan du få med deg forestilling i byens mektige operahus eller sjekke ut byens livlige marked. Manaus i Brasil er kontrastenes by.

Av Sverre Bjørstad Graff 7. juni 2020

MANAUS, BRASIL (ABC Nyheter): I en berømt scene fra Werner Herzogs eventyrfilm Fitzcarraldo (1981) trekkes en enorm hjuldamper på flere hundre tonn over en høy ås midt i Amazonas.

Planen er å fylle skipet med gummi slik at den klin gærne og musikkelskende gummibaronen Fitzcarraoldo får ressursene til å oppfylle sin store drøm:

Å bygge et enormt operahus midt i regnskogen!

Scenen sier litt om stormannsgalskapen som rådet under gummifeberen i Sør-Amerika siste halvdel av 1800-tallet. Men den sier også noe om hva som er menneskelig mulig, om å sprenge grenser. For selv om filmen er fiksjon, er operahuset i jungelen det ikke.

Vakre «Teatro de Amazonas» ble bygget i den brasilianske byen Manaus for 130 år siden, på en tid da gummifeberen herjet, og Manaus ble kjent som tropenes Paris. Og der ligger det fortsatt, operahuset, midt i sentrum av storbyen, som et testament over den avsindige rikdommen som en gang fantes her, omlag 1450 kilometer fra atlanterhavskysten.

(Saken fortsetter under videoen)

Video: ABC Nyheter tok turen til Manaus:

Den enorme operabygningen er malt i rosa og toppet med en gedigen kuppel dekket med en mosaikk med 36.000 fliser i brasilianske farger. Som om ikke størrelsen skulle være prangende nok.

I Werner Herzogs berømte film, er det nettopp operahuset i Manaus, «Teatro de Amazonas», som brukes som inspirasjon og kulisse.

Populært
Berømt scene fra filmen Fitzcarraldo (1982).
Berømt scene fra filmen Fitzcarraldo (1982).

Verdens gummihovedstad

Gjennom siste halvdel av 1800-tallet var gummi verdens mest ettertraktede råvare, og ingen steder fantes det mer enn i denne delen av Amazonas. Jakten på gummi gjorde byen Manaus ufattelig rik.

Gummifeberen ble starten på en sorgløs tid for innbyggerne, der milliardene satt løst og ekstravagansen var uten grenser. Borgerskapet kunne flotte seg med elektrisitet, telefoner og det første trikkesystemet i Sør-Amerika. Russisk kaviar og fransk champagne ble fraktet fra Europa til gummibaronenes fester. Bordelljenter ble hentet fra Polen, moteklærne fra Paris. Trikkene likeså.

Når klærne trengte vask, var det slett ikke uvanlig at byens rikeste sendte skittentøyet sitt med båt til Europa. Vannet i Amazonas var liksom ikke fint nok. Overfarten fram og tilbake over Atlanteren tok tre uker.

Den rike overklassen så stadig etter nye måter å vise fram rikdommen sin på. Om én gummibaron kjøpte et lystskip, kunne en annen finne på å skaffe seg en tam løve til villaen sin, og en tredje gi hestene sine champagne å drikke, skriver forfatter Robin Furneaux i sin store historiebok om Amazonasfloden. Den søramerikanske gledesorgien var altså total.

Dermed var det bare rett og rimelig at de også bestemte seg for å reise et av verdens flotteste operahus her, midt i jungelen. Byggingen startet i 1884. Arbeidet skulle ta 12 år.

Alt ble importert fra Europa. Alt, bortsett fra tømmeret. Det kom fra Amazonas.

– Marmoren er fra Carrara i Italia, glasset fra Venezia, mosaikkflisene fra Frankrike, større fliser fra Portugal og alt av jern ble hentet fra Liverpool og Glasgow, forteller Vilmar Strapasson, guide fra det brasilianske Ministério do Turismo.

(ABC Nyheter ble invitert på pressetur til Amazonas av det brasilianske turistbyrået Embratur. Dette er en fri og uavhengig skildring fra turen.)

Populært

Som et smykke

Det er Strapasson som tar oss med inn i det grandiose landemerket i sentrum av Manaus. Han tar oss med fra rom til rom. Det ene mer storslått enn det andre, som om vi vandrer rundt i et smykke. Det er så man spør seg hvordan det må det ha fortonet seg den gang det åpnet, i 1896, da Manaus var på størrelse med en middels småby, og jungelens symfoni preget utsiden, mens innsiden serverte symfonier fremført av verdens ledende orkestre. Svanesjøen, Verdi og datidens største stjerner. Enrico Caruso, Sarah Bernhardt, Anna Pavlova ...

– Tidligere fantes det ikke aircondition i bygget, så da måtte vinduene stå på vidt gap under konsertene. Problemet var bare at hestedrosjene utenfor lagde fryktelig mye støy. Derfor bestemte gummibaronene at de skulle legge brostein av gummi i kvartalet rundt for å dempe lyden, forteller Strapasson.

De mektigste rommene i Teatro de Amazonas har tak dekorert med vakre malerier i beste Michelangelo-stil. I andre etasje består gulvet av stripete parkett. Fargene og mønstret representerer den svarte elven Rio Negro og den lysebrune Rio Solimois. De to elvene møtes her, rett utenfor Manaus, og går parallelt flere kilometer før de blandes som en kopp cappucino og danner den velkjente Amazonasfloden.

I flere kilometer renner de to elvene Rio Solimões og Rio Negro side ved side før de blandes og danner Amazonas-elven. Foto: Sverre Bjørstad Graff.
I flere kilometer renner de to elvene Rio Solimões og Rio Negro side ved side før de blandes og danner Amazonas-elven. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

«Encontro das Águas», heter det på portugisisk. «Meeting of two Waters» sier den engelske turistbrosjyren. En utflukt til der de to elvene møtes føles selvsagt under et besøk til den brasilianske jungelmetropolen. Er du heldig, kan du også møte rosa ferskvannsdelfiner her.

Men Manaus kan skilte med mer enn bare operahus og Amazonasflod. I sentrum av byen ligger vakre kolonistilbygninger med flere svært gode spisesteder og trivelige torg.

Les også: La Gomera - den glemte kanariøya

Marked tegnet av Eiffel

Her ligger også hovedmarkedet, Mercado Adolpho Lisboa. Det er bygget etter modell av Les Halles i Paris, tegnet av selveste Gustav Eiffel - og fraktet stykkvis med båt fra Europa. På markedet selges tropiske frukter og dagsfersk fisk fra Amazonas, krydder, suvenirer, naturmedisin, lokalt håndtverk og så videre og så videre.

Markedet ligger helt nede ved Rio Negros bredder, med fargerike båter på rekke og rad. Båtene er høye og smale, som små Vasa-skip, men i motsetning til det svenske skipet på steroider klarer båtene her å holde seg flytende.

Herfra ser man også byens kontraster, i form av fargerike favellaer, ulovlige brakkebyer hvor skurene står tett i tett, på andre siden av Rio Negro.

Foto: Sverre Bjørstad Graff.
Foto: Sverre Bjørstad Graff.

I motsatt ende av byen ligger det populære MUSA Amazonian Museum, et stort naturreservat hvor høydepunktet, bokstavelig talt, er å klatre opp det 42 meter høye observasjonstårnet og nyte den fantastiske utsikten over regnskogens tretopper.

Utsikten bekrefter Manaus' beskrivelse som en øy. Som en øy i et hav av grønt, omringet av regnskog på alle kanter. En øy du enklest kommer til med båt eller fly.

– 90 prosent av samfunnene rundt Manaus kan bare nås sjøveien. 40.000 båter er registrerte i området. Derfor har vi også mange flytende bensinstasjoner, forteller vår guide.

Les også: Fanget i turistfellen utenfor Rio de Janeiro

Frø førte til kollaps

Et annet populært tilbud er en dagsutflukt til byen Presidente Figueiredo, noen timers kjøring nord for Manaus. Byen i seg selv er kanskje ikke blant de mest spennende, men området rundt er krydret med mektige fossefall og instagramvennlige grotter som gir et interessant innblikk i Amazonas' geologiske historie.

Og apropos historie. Det var noen frø som gjorde at byens ufattelige rikdom fikk en brå slutt. Da den engelske botanikeren Henry Wickham smuglet ut noen frø fra gummitreet ble det begynnelsen på slutten for Manaus. Frøene ble plantet på Ceylon (nå Sri Lanka) og i Malaysia, og på kort tid var Manaus' hegemoni som verdens gummihovedstad historie. Kollapsen var brutal, og et tydelig eksempel på hvor galt det kan gå når man satser alt på bare ett kort.

I flere tiår gikk det nedover med byen. Det storslåtte operahuset stengte dørene rundt år 1900, bare fire år etter åpning. I 90 år sto den der uten en eneste forestilling, bortsett fra en opptreden som kulisse i den allerede omtalte filmen Fitzcarraldo i 1981.

Manaus var i ferd med å råtne bort.

Frihandelssone

– Det er bra at vi har disse fabrikkene, for da trenger ikke folk kutte med trærne. Fabrikkene gir dem jobb.

Ikke før på 60-tallet begynte byen å komme seg på bena igjen. Da bestemte myndighetene seg for å gjøre Manaus til sentrum i en frihandelssone, Zona Franca de Manaus. Dermed fikk bedrifter som etablerte seg skattelette, samtidig som subsidierte rutefly ble satt opp slik at folk fra hele Brasil kunne dra til Manaus for å kjøpe tollfrie leketøy, vifter, radioer, air-condtion og tv-er. Denne sonen har ført til en ny vekst for Manaus, som nå kan skilte med den høyeste befolkningsveksten i Brasil, med en økning fra rundt 200.000 innbyggere på midten av 1960-tallet til anslagsvis to millioner i dag.

I dag huser Manaus’ industriparker rundt hundre fabrikker for multinasjonale selskaper, deriblant Honda, Pepsi, Nokia, Samsung, Philips, Panasonic, Siemens og Coca Cola.

– I 1999 åpnet også Harley-Davidson sin første utenlandske fabrikk her, forteller Vilmar Strapasson. Han gjentar det flere ganger, tydelig stolt.

– Det er bra at vi har disse fabrikkene, for da trenger ikke folk kutte med trærne. Fabrikkene gir dem jobb.

Les også: São Tomé & Príncipe er Afrikas minst besøkte land: – Lite er alltid best!

Coronaepidemien

I det denne reisereportasjen skrives er Manaus blant byene som er hardest rammet av coronaviruset. Myndighetene i landet har anslått at viruset ble spredt til storbyen i mars, midt i regnsesongen.

Som så mange andre steder er det de fattigste som blir mest eksponert for smitte. De som ikke har råd til å la være å dra på jobb. De som bor tettest. Så hardt er byen rammet at kirkegårder har åpnet opp for massegraver. En grusom påminnelse om problemene Manaus fortsatt har å stri med når det gjelder fattigdom og sosiale forskjeller.

Les også: Smitten sprer seg i Amazonas – urfolksledere slår alarm

Kanskje er den gamle holken som ligger ved Rio Negros bredd illustrerende for kontrasten. Det er nemlig her vi finner den igjen, hjuldamperen som ble brukt i den berømte filmen vi nevnte innledningsvis. Den som i jungeleventyret ble trukket over en ås.

I dag ligger den utrangert på land. Den hvite fargen er skallet av. Rusten har tatt overhånd.

Men sammen med operaen bringer den historien nærmere og gir byen forankring.

Foto: Sverre Bjørstad Graff.
Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Mer fra ABC Nyheter