Helberghytta ble åpnet i 1993 for å dele den lange ruta mellom Rjukan og Kalhovd i to mer håndterlige etapper. Foto: Per Roger Lauritzen
Helberghytta ble åpnet i 1993 for å dele den lange ruta mellom Rjukan og Kalhovd i to mer håndterlige etapper. Foto: Per Roger Lauritzen
Den 275 meter høye Vettisfossen velter seg voldsomt fra Vettismarki og ned i Utladalen. Foto: Per Roger Lauritzen
Den 275 meter høye Vettisfossen velter seg voldsomt fra Vettismarki og ned i Utladalen. Foto: Per Roger Lauritzen

Ut på tur i fjellheimen:

– Norge som ferieland har utallige muligheter

Helberghytta ble åpnet i 1993 for å dele den lange ruta mellom Rjukan og Kalhovd i to mer håndterlige etapper. Foto: Per Roger Lauritzen

Per Roger Lauritzen ønsker å inspirere leserne til å tenke utradisjonelt neste gang turen går til fjells. – Omveier er ofte mye mer interessante enn snarveiene, mener den erfarne turbokforfatteren.

Nordøst for Rørvollen i Femundsmarka nasjonalpark ligger det noen idylliske tjern som heter Langeggtjønnan. Her finnes det en grussti som går langs en sandrygg over et vann som er femti meter bredt, og det var på denne stien at Per Roger Lauritzen var ute og gikk da han plutselig fikk øye på to moskusfe midtveis ute på stien fremfor seg.

– Den ene lå nede mens den andre sto og spiste, og ingen av dem lot til å ville flytte på seg. Alternativet var å gå rundt vannet som var en ganske lang omvei. Jeg tenkte at hvis jeg gikk nært nok så ville de kanskje gå videre. Men det hadde de slettes ikke til hensikt å gjøre, forteller Lauritzen til ABC Nyheter.

Han prøvde å gi litt lyd fra seg, men de raggete urtidsdyrene ble ikke nevneverdig imponert. Den ene bare så på ham med litt nedsenket hode, og Lauritzen visste godt at det gjaldt å holde avstand.

En halvtime senere hadde dyrene fremdeles ikke flyttet på seg. Da forsøkte den tidligere infanteristen seg på et knep han hadde lært i førstegangstjenesten.

– Jeg forsøkte å snike meg forbi dem på siden nede ved bredden av vannet og tok meg forsiktig frem gjennom busker og kratt for å komme forbi. Men det fikk de med seg, og den ene kom rolig ned skråningen med lav pannestilling og prustende nesebor. Da skjønte jeg at jeg hadde tapt og det endte med at jeg måtte gå rundt vannet.

Over hundre fjelldøgn årlig

Møtet med moskusene i fjellheimen i Hedmark og Trøndelag er en av mange opplevelser som turbokforfatteren Per Roger Lauritzen forteller om i «Omveier – Fjellturer i pionerens fotspor».

Her skriver han om kjente fjellområder i den sydlige landsdelen og forteller historier om turer som er gått i det vi kan kalle pionerens spor. Samtidig deles det flittig av minner fra egne turer utenom allfarvei.

Lauritzen kan se tilbake på et langt yrkesliv i fjellet. De siste syv årene har han jobbet som redaktør for NAF Veibok og hatt hele landet som sin arbeidsplass. Men gjennom 34 år jobbet han for Den Norske Turistforening der jobben tok ham til fjelltopper, ut på utallige fjellturer og klatring i fjellvegger.

– Jeg er glad i natur og veldig glad i fjellandskap. I mange år hadde jeg opp til et par hundre døgn i fjellet fordi jeg var mye på egne turer i tillegg til at jeg hadde det som arbeidsplass. Jeg hadde blant annet som oppdrag å følge opp merking, hytter eller broer som skulle bygges.

– Men hver gang jeg skulle til samme sted jeg hadde vært mange ganger tidligere, prøvde jeg å finne en ny rute fremfor alltid gå den samme veien.

(Saken fortsetter under)

Den fraflyttede gården Sinjarheim har utvilsomt den mest storslagne beliggenheten i Aurlandsdalen. Foto: Per Roger Lauritzen
Den fraflyttede gården Sinjarheim har utvilsomt den mest storslagne beliggenheten i Aurlandsdalen. Foto: Per Roger Lauritzen

Ifølge Lauritzen er omveier ofte mye mer interessante å gå fordi de kan bli snarveien til de gode opplevelsene. Det handler om å ha rom for improvisasjon, og sette av tid til å utforske og oppdage underveis.

– Det er kanskje ikke de dagene hvor alt gikk i henhold til planen du husker best. Men de gangene du rotet deg bort og opplevde steder du knapt visste fantes og kanskje møtte noen interessante mennesker blir ofte opplevelser du husker. Steder du egentlig hadde planlagt å gå eller sykle raskt forbi og istedet ble en halv dag glemmer du heller ikke lett.

Les også: Solhov – slottet i nord som skulle forsterke det norske

På tur med Hellberg

Lauritzen, som opprinnelig er fra Sandefjord, fikk fra tidlig barnsben av et varmt forhold til fjellet ettersom familien i noen år hadde en hytte på Blefjell. Men hans første skikkelige tur var da han gikk over Hardangervidda fra Rjukan til Eidsfjord i en alder av femten somre. Det skulle bli en skjellsettende opplevelse.

– Sammen med en kamerat tok jeg ferje, buss og tog opp til Rjukan, og det i seg selv tok jo nærmere et døgn. Da vi kom til Rjukan, overnattet vi på et ungdomsherberge der, og dagen etter gikk vi til Kalhovd som er en ganske lang tur. Vi hadde selvfølgelig altfor mye med oss, og da vi ankom hytta om kvelden var vi nok mer døde enn levende. Dagen etter dro kameraten min hjem, og jeg tror ikke han har gått en meter i fjellet siden den gang, humrer han.

Selv følte den unge fjellvandreren at han ikke kunne trekke seg – han hadde skrytt litt for mye til litt for mange, dermed var det uaktuelt å komme hjem allerede etter én dag.

– Så jeg sendte halve ryggsekken min hjem med kompisen min og så gikk jeg resten. Jeg lærte om hvordan pakke ryggsekk, samtidig som jeg lærte mye om Hardangervidda. Og siden har jeg holdt på.

(Saken fortsetter under)

«Dronningperlen» har Heimdalen blitt kalt. Den er minst like flott om sommeren som om vinteren. Foto: Per Roger Lauritzen
«Dronningperlen» har Heimdalen blitt kalt. Den er minst like flott om sommeren som om vinteren. Foto: Per Roger Lauritzen

En av bivirkningene av den første turen på egenhånd, var at han fikk jobb som gårdsgutt på Kalhovd. Blant oppgavene var å gå inn til ei hytte som heter Stordalsbu. Hytta ligger halvveis til Mogen ved Møsvatn, og på en av turene i 1973 fikk han følge med DNTs sjefsinspektør Claus Helberg, kjent blant annet fra Vemork aksjonen under annen verdenskrig.

– Jeg hadde lest om tungtvannsaksjonen og det var selvfølgelig utrolig stort å få gå på tur med en av de gutta. Jeg gikk to meter bak ham og holdt kjeft stort sett hele dagen, og da vi kom frem snudde han seg til meg og sa:

«Det var hyggelig å gå på tur med deg, jeg liker ikke folk som prater i tide og utide.»

– Så sa han at hvis jeg var interessert i en liten jobb for DNT så trodde han nok at de kunne fikse noe for meg. Og så ble det slik etter hvert.

Les også: «Uredd»-tragedien i Fugløyfjorden

Tar unødige sjanser

Interessen for å gå på tur har gått i bølger i mange år, men de siste årene har det bortimot eksplodert. Og samtidig som det er mange mennesker som går på tur, er det mange som prøver å gå litt mer krevende turer enn før.

– Det å gå fra hytte til hytta via merka ruter er liksom ikke tøft nok – du skal gå på toppturer, sove ute og liknende. Det blir litt ekspedisjonstenkning. «Ekspedisjon» er etter min mening et forferdelig misbrukt ord, det er jo ikke mange siden Amundsen og Nansen som har drevet med ekspedisjoner. Når du har satellittdekning nesten uansett hvor du går og redningstjenesten er tre tastetrykk unna, så har du noen dimensjoner som pionerene definitivt ikke hadde.

(Saken fortsetter under)

Turen fra Turtagrø, forbi Stølsdalen og over Liabrekulen er en lite brukt innfallsport til Breheimen. Foto: Per Roger Lauritzen
Turen fra Turtagrø, forbi Stølsdalen og over Liabrekulen er en lite brukt innfallsport til Breheimen. Foto: Per Roger Lauritzen

Lauritzen mener mange tar større sjanser i dag enn hva man gjorde tidligere.

– Det virker som mange mye lettere tar unødige sjanser fordi de vet at redningstjenesten er kort unna.

Han forteller at han opp gjennom årene har møtt en del mennesker som skal bruke fjorten dager av ferien sin til å ta igjen alt de ikke har gjort de siste ti årene. Da kan det fort gå galt. Til de som vil gå turer i fjellet og som kanskje ikke har så mye erfaring å vise til fra tidligere, har han derfor ett viktig råd å gi: Du må begynne smått og pent.

– Kroppen din er ikke vant til det, du har ikke erfaringsgrunnlag og du har kanskje med deg feil ting. Så kommer du opp på en topp, været blir helt annerledes og så vet du ikke hva du skal gjøre.

Det å lære seg ABC før man går videre i alfabetet er viktig.

– Det høres kanskje ikke så sexy ut, men det er utrolig viktig. Du trenger ikke begynne med å gå på Galdhøpiggen, men det kan jo være et mål tre år frem i tid - du trenger ikke vinne alt med en gang.

Falsk trygghet

Infrastrukturen i det norske fjellandskapet har utviklet seg enormt siden DNT ble stiftet 21. januar 1868. Det tok mange år før foreningen hadde særlig med hytter. I dag disponerer de 567 hytter mens antall kilometer med merkede ruter i fjellet har eksplodert. Det er med andre ord gode tider for de av oss som liker å gå turer i fjellet, men på særlig ett punkt mener Lauritzen utviklingen har gått i feil retning.

– Før lærte du ofte ting gjennom kamerater, foreldre eller besteforeldre, mens i dag er det mye mer kursing. Du blir kvalifisert gjennom å gå på kurs, og det er etter min erfaring ofte en falsk trygghet - det erstatter ikke den erfaringsoppbyggingen du må ha for å ferdes trygt.

Ulempen med dette mener han er at vi er kommet til et samfunn der du må ta kurs for å kunne være kvalifisert.

– Skal du for eksempel padle kajakk så må du ha Våttkort for å få leid kajakk, det hjelper ikke at du har padlet i ti år hvis du ikke har Våttkort. Man ser seg gjerne litt blind på det. Min vurdering er at den beste måten å bli god til å gå på tur under varierte forhold, er å gå på tur under varierte forhold. Det å ha gjort en del feil som ikke har tatt livet av deg, er verdifull erfaring.

Ansikt til ansikt med sulten jerv

Til tross for det før nevnte møtet med moskus, føler ikke Lauritzen at han har kommet opp i noen farlige situasjoner med ville dyr gjennom alle sine år i fjellet. I boken skriver han om flere opplevelser der han har kommet tett på dyrelivet, som da han våknet grytidlig en morgen ute på Hardangervidda og fikk øye på en reinflokk kun 15-20 meter unna.

Han skriver også om den gangen da han kolliderte med en jerv på ski den gangen han var «i tyveårene og udødelig».

(Saken fortsetter under)

Jerven er kanskje ikke spesielt grasiøs, men dens særpregede gange gir rovdyret solid marsjfart og enorm rekkevidde. Foto: Per Roger Lauritzen
Jerven er kanskje ikke spesielt grasiøs, men dens særpregede gange gir rovdyret solid marsjfart og enorm rekkevidde. Foto: Per Roger Lauritzen

– Det var elendig sikt, og jeg kjørte på ski ned en skråning hvor det gikk litt for fort. Så kjørte jeg over en bar rabbe og gikk på trynet så det sang, jeg landet oppå et reinkadaver med null i stil.

– Plutselig stirret jeg inn i øynene på en jerv.

Den fortumlede skiløperen skjønte fint lite hva som hadde skjedd mens han lå på reinkadaveret.

– Jerven var derimot mye kjappere i oppfattelsen enn meg og sprang av gårde. Det er få dyr som vil angripe et menneske hvis det har mulighet til å la være, sier han.

Les også: Nattevandring i midnattslys gjennom «Nordens Venezia»

Fra sydenstrand til høyalpint

Hensikten med «Omveier – Fjellturer i pionerenes fotspor» er ifølge forfatteren å fortelle om hans favoritter utenom allfarvei og samtidig inspirere leserne til å tenke litt utradisjonelt neste gang de reiser til fjells.

Selv mener han det er mange gode grunner til hvorfor vi bør velge den norske fjellheimen når vi planlegger den neste ferien vår.

– For det første mener jeg at vi bor i et av verdens beste land naturmessig.

– Norge er langt og strekker seg over flere klimasoner. Samtidig har vi en veldig variert topografi, det er ikke mange land i verden som har så variert natur som Norge. Du kan ligge på stranda i Sogndal om morgenen og så kan du gå opp i to tusen meters høyde i Jotunheimen på ettermiddagen. Spennvidden i topografien gjør at du kan oppleve flere årstider på samme dag, og det er ikke mange steder i verden der du kan det.

(Saken fortsetter under)

Vesldalen nord i Breheimen. Foto: Per Roger Lauritzen
Vesldalen nord i Breheimen. Foto: Per Roger Lauritzen

Selv liker han å være i natur som er tilsynelatende uberørt. På et eller annet tidspunkt har det vært folk de aller fleste steder i landet, men det er fremdeles store, villmarkspregede områder i Norge, både i skogsterreng og i fjellterreng.

– Det å gå i høyfjellet, uansett om det er på vidder som Hardangervidda eller topper i Jotunheimen, synes jeg er utrolig variert. Det er mye å se, og så er det mye å lære av naturen, for eksempel hva den og den planten heter, hvilke bær jeg kan spise og hvilke fiskeslag jeg kan fange her. Det er en enorm spennvidde i den norske naturen, noe jeg mener er en av de virkelig store verdiene.

I en verden der vi er nødt til å bry oss om hvordan vi oppfører oss med tanke på klima og miljø er det fordeler med å kunne reise kort. Lauritzen forteller at han kan vandre hjemmefra i Asker til Jotunheimen, og derfor trenger han ikke reise til Himalaya for å utfordre seg selv - det er nok av utfordringer å finne her hjemme.

– Det er kanskje stadig flere som får øynene opp for det, så i den grad jeg har noe formål med det jeg gjør i form av å skrive bøker så er det mye å få folk til å sette pris på og bli nysgjerrige på landet sitt. All reise setter jo sine spor, men det er bedre at vi reiser kort. Norge som ferieland har utallige muligheter.

Langs slepene finnes mange gamle, flotte stølshus, som her ved Helnaberg på Hardangervidda. Foto: Per Roger Lauritzen
Langs slepene finnes mange gamle, flotte stølshus, som her ved Helnaberg på Hardangervidda. Foto: Per Roger Lauritzen