Smultringmodellen kan frigjøre oss fra diskusjonen om økonomisk vekst

«Vekst er en av de dummeste formålene noensinne funnet på av noen kulturer. Vi er nødt til å ha et tak.»

Ordene stammer fra den amerikanske miljøforskeren Donella Meadows (1941-2001), og ble ytret på 1990-tallet. Meadows er mest kjent for å være hovedforfatter av boka Limits to growth. Boka ble utgitt i 1972, og skapte overskrifter verden over. Den startet en debatt som pågår den dag i dag, om jordklodens kapasitet til å bidra til stadig mer menneskelig økonomisk aktivitet.

Boka slo fast at jordkloden har sine begrensninger. Evig økonomisk vekst er ikke mulig.

Likevel ligger målet om økonomisk vekst som en grunnpilar for politikken og samfunnsstrukturene i de aller fleste av verdens land. BNP og årlig økonomisk vekst har siden 1930-tallet vært en av de aller viktigste indikatorene på om et land utvikler seg i en positiv retning eller ikke.

Aktuelt: Nordmenn i verdenstoppen for bruk og kast: – Ikke bærekraftig

Den umulige veksten

Donella Meadows mente at i respons til kravet om stadig mer økonomisk vekst, bør vi stille spørsmålene: «Vekst av hva, og hvorfor, og for hvem, og hvem betaler, og hvor lenge kan det vare, og hva er kostnaden for planeten, og hvor mye er nok?»

I flere tiår ble hun sett på som en tåpelig, radikal tenker av mange økonomer for å ha dette synet. Men økonomen som sto bak modellen for BNP, Simon Kuznets, delte delvis Meadows syn. På 1960-tallet rådet han til å skille mellom kvantitativ og kvalitativ vekst, og sa at mål om mer vekst bør si noe om hva veksten skal være, og for hvem den veksten er til for.

De siste årene har argumentene i Limits to growth blitt forankret i ny forskning, og det er liten tvil om at menneskelig, økonomisk aktivitet legger et sterkt press på jordklodens evne til å forsyne oss med nye ressurser.

Avskoging og omfattende arealendringer har ødelagt hele økosystemer, og bidrar til en pågående masseutryddelse av arter, forårsaket av menneskelig aktivitet.

Forurensning og utslipp av klimagasser fører til global oppvarming og endringer i klimaet som blant annet vil påvirke muligheten vår til å leve i utsatte områder, og til å dyrke mat.

Arealendringer og klimaendringer er to av ni av planetens tålegrenser forskningssenteret Stockholm Resilience Centre lanserte i 2009, sammen med et internasjonal gruppe naturvitenskapelige forskere. Vi er i ferd med å bryte flere av de ni grensene. Det vil få konsekvenser for livsgrunnlaget vårt og livskvaliteten vår.

Næringslivet omfavner ordet «bærekraft»: – De forstår ikke hva det handler om

LES SAKEN

Ser ikke verdens utfordringer i sammenheng

Professor ved institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo Beate Sjåfjell Foto: UiO

Vi står ovenfor to enorme utfordringer i det 21. århundre: Å takle klima- og miljøendringer, og å sørge for at alle mennesker lever gode og verdige liv uten sult og fattigdom.

Så langt i vår moderne historie har svaret på å løse fattigdomsproblemet vært økonomisk vekst. Det har fungert til en viss grad. Bare siden 1990 er antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom halvert, og mer enn to milliarder mennesker har fått tilgang til rent drikkevann og toaletter for første gang. Forventet levealder har økt fra 46 år i 1950 til 72,6 år i 2019.

Men vi har ikke sett de to enorme utfordringene i sammenheng.

Sosiale problemer er på ingen måte løst, og modellen for økonomisk vekst har ikke tatt innover seg de store kostnadene den har for planeten.

– Vi vet sikkert at uendelig økonomisk vekst for alle land til all tid, vil føre til at vi ødelegger eksistensgrunnlaget vårt. Derfor er vi nødt til å finne ut av hvordan vi skal gjøre ting på en annen måte, sier jusprofessor og bærekraftsforsker Beate Sjåfjell til ABC Nyheter.

Hun leder forskergruppen Selskaper, markeder og bærekraft ved Universitetet i Oslo, og koordinerte det internasjonale forskningsprosjektet SMART, som nylig ble avsluttet. Forskningen handler om å finne ut av hvordan næringslivet og andre samfunnsaktører kan legge om driften sin for å bli bærekraftige, i ordets rette forstand.

Arbeidet er inspirert av en alternativ, økonomisk modell for det 21. århundre, laget av Oxford-økonom Kate Raworth: Smultringmodellen.

Les også: Vil økonomisk vekst til livs: – Vi har det for godt i Norge

En søt, klissete og trygg verden for alle

Se for deg en smultring. God, rund, klissete og søt med rosa glasur på, og et hull i midten.

Selve smultringen representerer et trygt og rettferdig sted for verdens befolkning. Det er der vi ønsker å være. Hullet i midten av smultringen representerer de sosiale problemene vi vil unngå, som mangel på mat, vann, energi, god helse, et trygt sted å bo, og lignende.

Ytterkanten av smultringen representerer det økologiske taket planetens tålegrenser, som vi ikke må overskride, dersom jorden skal fortsette å være et relativt trygt sted for menneskeheten.

Artikkelen fortsetter under.

– Modellen er en god rammeverk for å omstille økonomien fra lineær, økonomisk vekst, til en sirkulær, bærekraftig modell på en måte som gjør at vi får det til å fungere. Det må være gjennomførbart politisk, uten at det fører til for brå endringer eller at det går for sakte, sier Sjåfjell.

Smultringmodellen bytter ut målet om økonomisk vekst med målet om å få hele verden til å bli trygg og rettferdig, uten å ødelegge jordens ressurser og uten at mennesker skal leve i nød.

– Raworth skriver godt om dette i boka om smultringmodellen. Vi bør egentlig frigjøre oss fra diskusjonen om veksten skal gå opp, ned eller flate ut. Det blir en skyttergravskrig mellom dem som mener vekst er nødvendig for å hindre arbeidsledighet og nød, og dem som mener uendelig vekst vil ødelegge alt. Begge deler er riktig, gitt visse forutsetninger, og nettopp det gjør diskusjonen så vanskelig, sier Sjåfjell.

Raworth og Sjåfjell mener isteden vi isteden må flytte fokuset over på hva som er målet.

– Målet er å ha gode samfunn hvor mennesker har et godt grunnlag for å leve gode liv, og til å bidra til verdiskapning innenfor planetens tålegrenser. Hvis vi setter oss dette målet, hva må vi gjøre for å oppnå det? I noen land vil tiltak for å nå målet føre til at veksten fortsetter, i noen land vil den flate ut og i noen land vil den gå ned. Men dette bør være et resultat av hva som gjøres, heller enn et mål i seg selv.

Artikkelen fortsetter under.

Se video: Smultringmodellen, enkelt forklart.

En utopi?

Det kan virke som en utopisk fantasi at vi skal sette menneskers livskvalitet og planetens tålegrenser foran økonomisk vekst. Utopien er imidlertid være i ferd med å bli til virkelighet for én by.

Smultringmodellen ble lansert i 2012, og Raworth utdyper hvordan den fungerer i den bestselgende boka Doughnut Economics fra 2017.

I april 2020 ble modellen implementert for første gang, i Amsterdam. Byen har vedtatt å styre med smultringmodellen som utgangspunkt. Bystyret i Amsterdam blir den første myndigheten i verden som gjør dette.

– Jeg tror den kan hjelpe oss å overvinne effektene av coronakrisen. Det er ikke bare en hippie-måte å se på verden på, sier ordføreren i Amsterdam, Marieke van Doornick til the Guardian.

Hun viser blant annet til at Amsterdam har en boligkrise, hvor nesten 20 prosent av byens leietakere ikke er i stand til å dekke sine grunnleggende behov etter at de har betalt husleia.

En løsning er å bygge flere boliger, men Amsterdams egen smultring viser at byen har karbonutslipp som overstiger planetens tålegrense, 31 prosent høyere enn 1990-nivå. Import av byggematerialer, mat og produkter står for 62 prosent av byens utslipp, skriver the Guardian.

– Det faktum at boliger er for dyre handler ikke bare om at det bygges for få. Det er mye kapital rundt omkring i verden som skal investeres, og akkurat nå er eiendom sett på som en av de beste måtene å investere penger. Det driver prisene opp, sier van Doornick.

Smultringmodellen viser utfordringene ved å løse boligkrisen innenfor de økonomiske rammene verdens styres av i dag, samtidig som man ivaretar planetens tålegrenser. Modellen utfordrer politikerne i Amsterdam til å tenke annerledes for å vinne løsninger som virkelig er bærekraftige, i ordets rette forstand.

Norsk forsker foreslår 40 lovendringer i EU

LES SAKEN

– Kan få enorm betydning

Som en del av løsningen på boligkrisen vil ordfører van Doornick regulere byggebransjen slik at materialene de bruker er resirkulerte eller biologiske så ofte som mulig. Men dette er ikke nok. Det må mer grunnleggende, strukturelle endringer til.

Ordføreren er tydelig på at også myndigheter på statlig og internasjonalt nivå må ta smultringmodellen i bruk for å få til slike strukturelle endringer.

Professor Beate Sjåfjell deler denne analysen.

– De kan lykkes med smultringmodellen til en viss grad, men de kan ikke gjennomføre den helt ut, for de er avhengig av interaksjon med den større økonomien rundt, sier hun.

Sjåfjell tror imidlertid at det kan være lurt å begynne i det små, i et lokalsamfunn og gjøre de endringene man får til der. Endringene og løsningene man finner, kan siden løftes opp på et større nivå.

– Det er veldig bra at en by forsøker å gjøre dette. Jeg tror det kan få en enorm betydning.

Økologisk sorg er en slags hjemlengsel hjemme

LES SAKEN