Knut Ivar Bjørlykhaug og Arne Johan Vetlesen jobber sammen med å redigere en bok om økologisk sorg med til sammen ti bidragsytere.
Knut Ivar Bjørlykhaug og Arne Johan Vetlesen jobber sammen med å redigere en bok om økologisk sorg med til sammen ti bidragsytere.
Knut Ivar Bjørlykhaug og Arne Johan Vetlesen jobber sammen med å redigere en bok om økologisk sorg med til sammen ti bidragsytere.
Knut Ivar Bjørlykhaug og Arne Johan Vetlesen jobber sammen med å redigere en bok om økologisk sorg med til sammen ti bidragsytere.

Økologisk sorg er en slags hjemlengsel hjemme

Knut Ivar Bjørlykhaug og Arne Johan Vetlesen jobber sammen med å redigere en bok om økologisk sorg med til sammen ti bidragsytere. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Omfattende naturtap og dramatiske klimaendringer forandrer verden vi kjenner i et hurtig tempo. For mange bringer endringene fram vonde følelser. Arne Johan Vetlesen og Knut Ivar Bjørlykhaug skriver bok om økologisk sorg. 

Sinne, frustrasjon, engstelse, bekymring, frykt, nedstemthet, pessimisme, fortvilelse, tap, sorg.

– Disse følelsene er et naturlig svar på noe som er veldig trist og farlig i vår tid, sier professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Arne Johan Vetlesen.

Mennesker har signifikant endret tre fjerdedeler av alt land, og to tredjedeler av havet, gjennom sin påvirkning. Det viser en omfattende rapport fra FNs naturpanel. Den samme rapporten slår fast at én million arter er utrydningstruet som følge av menneskelig aktivitet. Urbane områder er doblet i størrelse siden 1992. Plastforurensning har økt med ti-gangeren siden 1980. Global oppvarming og klimaendringer truer matsikkerhet og naturmangfold.

Økologisk sorg, eller økosorg, er et begrep som brukes mer og mer for å sette ord på noen av de negative følelsene knyttet til massive endringer i natur og klima.

– Det innebærer at man sørger over tap av natur, som i våre dager skjer i et tempo og et omfang som er historisk helt nytt. Vi tar innover oss at en del av det naturtapet er tap for alltid, i form av artsutryddelse og ødeleggelser av habitat, sier Vetlesen og fortsetter:

– Vi har en medvirkning og en skyld i at dette tapet foregår. Det kunne vært unngått, hadde det ikke vært for oss. Det gjør at det er ganske mange lag i den sorgen.

Barnas fremtid

– Men disse refleksjonene var noe av det som satte i gang mitt arbeid på feltet. Det å ha barn som er født inn i denne elendigheten.

Vetlesen er 59 år gammel, men spøker med at han ser eldre ut på grunn av sin begrensede hårvekst. Han har tre barn, og håper han snart vil få barnebarn også.

Det var foreldreperspektivet som fikk ham til å endre sin akademiske karriere bort fra filosofiske spørsmål knyttet til moral, etikk og ondskap og over til filosofiske spørsmål knyttet til klima, miljø og natur.

– Hvis det kommer et åtte år gammelt barn til meg og spør «Det går vel bra, pappa?». Hva skal jeg svare da? Som forelder vil man helst svare at «det går bra, gutten min. Slapp av, ta det med ro, dette blir tatt hånd om». Det kan jeg egentlig ikke si, for det vil ikke være det sanne svaret gitt den kunnskapen jeg har. Svaret er heller at barnet har veldig gode grunner til å uroe seg. Men jeg kan jo ikke uten videre si det til en åtteåring heller.

Filosofen gir ikke et entydig svar på hvordan man bør snakke med barn om klimaendringene.

– Men disse refleksjonene var noe av det som satte i gang mitt arbeid på feltet. Det å ha barn som er født inn i denne elendigheten.

Vetlesen har fundert mye på det moralske ansvaret og urettferdigheten knyttet til klimaendringer og tap av natur. Nå jobber han med en bok om økologisk sorg, sammen med forsker Knut Ivar Bjørlykhaug (32).

Med boka håper de å skapet et større rom i offentligheten til å snakke om negative følelser knyttet til klimaendringer og tap av natur. Den har fått arbeidstittelen «Det går til helvete, eller?».

Artikkelen fortsetter under.

SE VIDEO: Forfatterne forklarer hva økologisk sorg er.

Hjemlengsel hjemme

Knut Ivar Bjørlykhaug vokste opp i en båt på Grytafjorden uten for bygda Grytastranda på Sunnmøre. Som mange andre sunnmøringer kjenner han en sterk tilknytning til det majestetiske fuglefjellet Runde, hvor flere hundre tusen lundefugler, havsuler, krykkjer og alker regjerer.

Til intervjuet stiller han opp med en hvit t-skjorte med bilde av en lundefugl på, hans favorittfugl.

– Det å følge med på endringene som har skjedd der de siste ti årene har vært min inngang til økosorg. Jeg sørger over de dramatiske endringene i matfatet til sjøfuglen, og det å finne døde fugler med plast i mage og nebb.

Menneskers identitet kan være tett knyttet til steder. For Bjørlykhaug er fuglefjellet Runde et hjemsted, en tilknytning, en identitetsmarkør. Endringene som skjer der påvirker ham emosjonelt fordi han føler kjærlighet til stedet.

– Økologisk sorg er en slags hjemlengsel hjemme. Det er en sorg eller en lengsel etter hjemplassen du var en del av, men som har endret seg drastisk eller blitt ødelagt.

Artikkelen fortsetter under.

En død havsule henger i fiskegarn av plast på fuglefjellet på Runde. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
En død havsule henger i fiskegarn av plast på fuglefjellet på Runde. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Både han og Vetlesen tror derfor økosorg rammer de som lever mer direkte av naturen hardere.

– Det er ganske gjennomgående og systematisk at de som har minst historisk skyld og ansvar, er det som rammes først og hardest av naturtap og klimaendringer, sier Vetlesen.

Han snakker engasjert i flere minutter om hvordan inuitter på Grønland ikke lenger får fanget den samme fisken til den samme tiden som før, om hvordan drikkevannet til urbefolkninger i Amazonas blir forgiftet av lønnsom gruvedrift flere kilometer unna, om hvordan Afrika rammes hardest av både tørke og flom som følge av klimaendringer, samtidig som det folkerike kontinentet har bidratt med kun 3 prosent av menneskehetens historiske klimagassutslipp, mot Europas 33 prosent.

Urettferdigheten er et perspektiv de forsøker å få fram i boka, som har ti ulike bidragsytere. En av dem er Gunn-Britt Retter, som sitter leder Arktisk miljøavdeling i Samerådet, og skriver om kollektiv samisk smerte.

– Hun ser på hvordan de som bor i nord og lever av naturressurser blir rammet dobbelt av klimaendringer. Både det som skjer i det grønne skiftet, som inkluderer beslag av landområder til gruvedrift og vindmølleparker, og at klimaendringene skjer raskere i nord, og endrer grunnlaget for beiting, avling og høsting, sier Bjørlykhaug.

Frykt er ikke angst

– Det handler om en legitim frykt over noe veldig konkret som skjer. Det skiller seg fra angst.

I tillegg til å skrive bok om økologisk sorg, skriver Bjørlykhaug doktorgrad om psykisk helse og rus. Han er opptatt av hvordan vi snakker om psykisk helse og klimaendringer.

– Det er viktig å se på økosorg, klimaangst og klimafrykt som begreper som vokser fram som følelsesmessige reaksjoner på noe som skjer. Jeg ser faren ved å stemple engstelse knyttet til det som skjer med klimaendringer som angst og psykisk lidelse, sier Bjørlykhaug.

– Det handler om en legitim frykt over noe veldig konkret som skjer. Det skiller seg fra angst.

Han foretrekker derfor begrepet klimafrykt framfor klimaangst. Han mener også det er et tydelig skille på det og økologisk sorg.

– Klimafrykt handler om den overhengende frykten for at vi framskynder naturlige klimaendringer i et vanvittig tempo, og at alle scenariene klimaforskere er enige om, ser veldig mørke ut. Økologisk sorg er en komplisert, følelsesmessig reaksjon på tap av naturmiljø og dramatiske, negative endringer på hjemstedet du er knyttet til.

Artikkelen fortsetter under.

Knut Ivar Bjørlykhaug har en dyp kjærlighet til naturen, og fuglefjellet Runde på Sunnmøre er en av hans favorittsteder. Særlig identifiserer han seg med lundefuglen. Filosof Arne Johan Vetlesen er bekymret for barn og barnebarns fremtid. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter
Knut Ivar Bjørlykhaug har en dyp kjærlighet til naturen, og fuglefjellet Runde på Sunnmøre er en av hans favorittsteder. Særlig identifiserer han seg med lundefuglen. Filosof Arne Johan Vetlesen er bekymret for barn og barnebarns fremtid. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Han får støtte av Arne Johan Vetlesen, som mener økologisk sorg og klimafrykt ikke bør sykeliggjøres.

– Det er viktig å ikke gjøre det til en lidelse eller diagnose å føle på denne sorgen, fortvilelsen eller raseriet. Jeg vil heller si at det er for lite økosorg per i dag. Det burde vært mer, fordi det er så reelle endringer man reagerer på. Det å føle sorg over dette er mer rasjonelt eller sunt enn å overhode ikke kjenne på noen sorg.

Tidenes voksensvik

– De sier at de helst vil slippe dette her.

Bjørlykhaug virker ikke som en sorgtung mann. Han smiler til februarsola utenfor vinduet og vil helst gi klem til alle han møter. Likevel opplever han å bli stemplet som en pessimist fordi han er åpen om sin egen sorgreaksjon.

– Det er fortsatt sånn at du helst skal tenke positiv og være en god forbruker som ser muligheter, er omstillingsdyktig og fleksibel. Jeg og andre som føler som meg blir fort stemplet som pessimister som ikke ser mulighetene ved det «fantastiske» grønne skiftet vi nå står overfor. Jeg tror det er veldig viktig at vi kan romme de negative følelsene i dette, og faktisk snakke om at det er et slit å ta kampen for klima og natur når endringene og tapet skjer i et så stort tempo uten tegn til at det bremses opp.

Han mener det er viktig å understreke at sorg og andre negative reaksjoner gjerne henger sammen med potensiell handlekraft. I arbeidet med boka har han snakket med mange unge klima- og miljøaktivister.

– De sier at de helst vil slippe dette her.

Arne Johan Vetlesen skyter inn:

– Det tror jeg er en av grunnene til at Greta Thunbergs måte å snakke om dette på slår godt an blant tenåringer, det at hun sier at vi egentlig burde ha sluppet dette. Hun peker på det moralske aspektet ved tidenes voksensvik.

Den eldre Vetlesen har stor sans for unge Thunberg, og mener hun er en av dem som har vist mange av de negative følelsene knyttet til klimaendringer tydeligst. Filosofen omtaler henne som en varsler.

– Desto bedre grunner en varsler har til å være tidlig ute i sin tid og si ifra med store ord, desto vanskeligere kan det være for mange å ta imot det varselet som godt begrunnet og rasjonelt. Særlig hvis varsleren pirker borti medskyldighet og medvirkning til farene det varsles om, sier filosofen.

Da vil andre ha en interesse av å bagatellisere, nøytralisere eller latterliggjøre varsleren, eller benekte for at det hun sier er sant.

– Vi ser hele spekteret bli brukt overfor Thunberg. Det er litt typisk at det er de eldre, som historisk sett har mest ansvar og har hatt kunnskapen lengst, som er de mest aggressive overfor en ung varsler som Thunberg.

Les også: Her jakter ulveflokken utenfor bymurene: – Som et eventyr fra virkeligheten

Moralsk likegyldighet

Det Vetlesen kaller «tidenes voksensvik» har også et urettferdighetsaspekt ved seg. De unge har hatt minst tid til å forurense og ødelegge jorda, de skal leve på en stadig mer ødelagt klode lengst, og de har minst makt til å gjøre noe med det.

– Hvis de unge har mest grunn til å være sinte og redde, er det også foreløpig de som har minst makt til å gjøre noe med det fordi de ikke har stemmerett.

Artikkelen fortsetter under.

Streikende skoleelever utenfor Stortinget sist høst. Foto: Tom Hansen / NTB scanpix
Streikende skoleelever utenfor Stortinget sist høst. Foto: Tom Hansen / NTB scanpix

Men hva med de som sitter med ansvar? Alle næringslivstopper som tjener seg rike på aktivitet som forurenser og bidrar til klimagassutslipp? Våre folkevalgte politikere? Hva slags moralsk ansvar mener filosofen de har?

– Ansvar, makt og kunnskap hører sammen. Kunnskapen fra vitenskapelig holdt har foreligget og vært allmenn kjent i mange tiår. Vi kjenner konsekvensene av å fortsette å fly, fortsette med utslipp, fortsette med olje, kull og gass. Man kan ikke som voksen borger i Norge si at man ikke vet, sier Vetlesen, og får et resignert og oppgitt drag over ansiktet.

– Det er noen som har større ansvar for å sette i gang tiltak, og som kan klandres i større grad hvis det ikke settes i gang tiltak. Våre politikere vil imidlertid svare at de ikke kan gå til valg på veldig radikale tiltak hvis ikke Ola og Kari nordmann er klar for det. Det er et svarteper-spill hvor politikerne sier at de venter på velgerne, og velgerne sier at de venter på politikerne. Det spillet har vi holdt på med i 30 år som land, uten å komme av flekken.

Filosofen savner et større nærvær av økologisk sorg, klimafrykt og foreldreansvar hos maktpersoner i Norge.

– For våre ansvarlige politikere er det å ikke ha noe som helst negative følelser om at det skjer så store naturtap i vår egen levetid en form for moralsk likegyldighet.

Les også: Tre klimaaktivister deler sine bekymringer

Abstrakt natur

– Fordi det er så mange som ikke føler sorg, så forsterker det kanskje min egen sorg.
Knut Ivar Bjørlykhaug på fuglefjellet Runde i fjor. Foto: Privat
Knut Ivar Bjørlykhaug på fuglefjellet Runde i fjor. Foto: Privat

Politikere som ikke føler økologisk sorg, er ikke alene. Vetlesen og Bjørlykhaug mener naturen på en måte er satt i parentes i store deler av det norske samfunn.

– Det at vi har middagsmat på tallerkenen vår, blir sørget for på en veldig usynlig måte for det store flertallet av oss. Vi trenger ikke tenke på det eller bruke krefter på det. Det gjør at naturforholdet er blitt abstrakt, sier Vetlesen, som mener moderne teknologi også bidrar til å fjerne mennesker lengre vekk fra naturen.

For eksempel sitter vi i en godt opplyst og varm kantine og snakker sammen denne torsdagen, takket være elektrisitet og belysning. Vi er ikke avhengig av årstider, vær og tid på døgnet for å kunne gjennomføre ulike gjøremål.

– Det er annerledes for urfolk og de som driver i primærnæringene, som bønder og fiskere, de som er avhengig av naturen for sin egen overlevelses skyld. De er mye mer direkte eksponert og tett på endringene.

Vetlesen tror flertallets avstand fra naturen er en grunn til at økologisk sorg ikke er mer utbredt.

– Det at naturen fremstår som abstrakt, gjør at det blir en forsinkelse med hensyn til å ta endringene virkelig innover seg, og slippe til sorgen, for det er så langt unna. Folk flest har ikke førstehåndsberetninger.

Selv kjenner både han og Bjørlykhaug at fraværet av kollektiv økologisk sorg i samfunnet, forsterker deres egen.

– Fordi det er så mange som ikke føler sorg, så forsterker det kanskje min egen sorg.

– Men vi er ikke sorgtunge hele tiden. Det er alltid håp for at enda flere begynner å ta vare på naturen. Men det haster, og det er grunn til å tro at det blir mer, ikke mindre, sorg.

Klimaforskere deler sine bekymringer:

Mer fra ABC Nyheter