Video: Den tysk-jødiske arkeologen Gerhard Bersu og hans kone Maria avdekket en båtgrav fra vikingtiden mens de under andre verdenskrig satt fanget på Isle of Man.
Fangen som fikk gå på skattejakt
Som andre tyskere i Storbritannia, ble jødiske Gerhard Bersu sperret inne bak piggtråd ved krigsutbruddet. Arkeologen brukte tiden til å jakte unike vikingskatter.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
ISLE OF MAN (ABC Nyheter): Bare uker etter Hitlers overfall på Polen 1. september 1939 og utbruddet av andre verdenskrig, fylte Gerhard Bersu 50 år.
Den tysk-jødiske arkeologiprofessoren hadde da to år tidligere flyktet fra nazistene i hjemlandet, men ble nå satt i forvaring bak britisk piggtråd.
– Han hadde mistet jobben på grunn av sin jødiske familiebakgrunn i 1937, sier Sir David M. Wilson (88), tidligere direktør ved British museum og nestoren blant britiske vikingforskere, til ABC Nyheter.
– Bersu var vel kjent blant sine samtidige arkeologer i Europa, sier Wilson om den tyske fangen. De to samarbeidet om utgivelsen av den innflytelsesrike boken «Three Viking Graves» som utkom i 1966, to år etter at Bersu døde i DDR. Boken regnes som en av de viktigste britiske fremstillingene om emnet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Bersus arbeid har hatt svært stor betydning for arkeologien, understreker kurator Andrew Johnson ved Manx National Heritage.
Både Gerhard Bersu og kona Maria ble inneperret på Isle of Man i Irskesjøen, som mange andre av de 70.000 tyskere og østerrikere som var bosatte i Storbritannia da krigen var et faktum.
På den lille øya (572 kvadratkilometer) som i 400 år ble styrt av vikinger, opprettet man ved krigsutbruddet interneringsleire for utlendingene - og på det meste satt 14.000 menn og 4000 kvinner innesperret.
Unik fangeleir
Den første tiden visste de ikke at begge var på Isle of Man. Gerhard satt i leiren Hutchinson i hovedstaden Douglas, mens Maria ble holdt bak piggtråd noen mil lenger sør, i kvinneleiren i kystbyen Port Erin.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI motsetning til fangebehandlingen i Tyskland, var leirene på Isle of Man svært humane. Den ufrivillige separasjonen endte snart for ekteparet Bersu.
Artikkelen fortsetter under annonsen– I 1940 var leiren i Port Erin hovedsakelig for ugifte eller gifte kvinner hvor mannen kunne være et annet sted på øya. Men i juli ble det organisert treff etter at kvinnene fikk vite at ektefellene kunne være i Douglas, sier Doreen Moule, medforfatter av boken «Friends or Foe?» som tar for seg kvinneleirens historie, til ABC Nyheter.
Saken fortsetter under bildet
Ekteparet Bersu fikk bo sammen bak piggtrådsperringene rundt Port St Mary og Port Erin. Foto: Ukjent
Det første året skal ha blitt arrangert åtte møter på tilsammen 18 timer hvor familiene kunne møtes. For de internerte som hadde flyktet fra sine familier i Tyskland eller Østerrike, må situasjonen ha vært svært vanskelig.
Ved hjelp av britisk pragmatisme ble det funnet en løsning. Det var en rekke hospitser og hoteller på den tradisjonelle ferieøya Isle of Man. Hit hadde både badegjester og tilskuere til det årlige motorsykkelløpet Isle of Man TT (Tourist Trophy), flokket seg i tidligere år.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sperret bak piggtråd
Med krigsutbruddet tørket trafikken, og de tilhørende inntektene, ut. Ved å bruke den ledige kapasiteten, i tillegg til rekvisisjoner av eiendom, kunne eierne sikres en viss inntekt. Bygningene ble interneringsleire med eierne som ansvarlige «land ladys».
Artikkelen fortsetter under bildet
Promenaden i Port St Mary ser ut som for 80 år siden, da ekteparet Bersu og andre gifte internerte ble samlet her. I bygningen i midten ble det anlagt en synagoge i kjelleren. Foto: Ola Karlsen/ ABC Nyheter
På tvers av øyas sydspiss ble det lagt piggtråd tvers over land slik at både internerte og fastboende ble sperret inne.
Artikkelen fortsetter under annonsen– De ble holdt innenfor dette området med piggtråd. Det var ikke mye av den, men det fantes også vaktposter. Innbyggerne ble holdt inne i leiren sammen med de internerte, forklarer Doreen Moule.
De fastboende ble utstyrt med egne passersedler som gjorde det mulig for dem å krysse sjekkpunktene, mens de internerte måtte holde seg på plass og være innendørs fra klokken 21 om kvelden.
Port Erins nabolandsby Port St Mary var også på innsiden av piggtråden. Her ble et enestående prosjekt satt ut i livet fra april 1941:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det ble etablert en leir for de gifte internerte i Port St Mary, langs promenaden, sier Moule.
Ekteparet Bersu ble nå flyttet hit og kunne dermed også leve sammen, noe som også var tilfelle for mer enn 300 andre.
Ble igjen etter krigen
Gerhard Bersu hadde gjort seg et navn allerede i 1911. Bare 22 år gammel hadde han stått for utgravninger av romerske potteskår i Bayern. Under første verdenskrig var han ansvarlig for vern av monumenter i de land som Tyskland okkuperte, og var med på å levere tilbake kulturelle skatter som følge av fredsbetingelsene.
På 20-tallet arbeidet Bersu ved et av Tysklands viktigste arkeologiske institutter, men med nazismens fremvekst måtte han i 1937 forlate sitt hjemland. Sammen med Maria emigrerte han til Storbritannia og sto for flere verdenskjente utgravninger, blant annet jernalderbosetningen ved Little Woodbury i Wiltshire (ekstern lenke).
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Han var altså en vel kjent akademiker da han ble internert. Andrew Johnson ved museet i Douglas opplyser at arkeologiprofessor Gordon Childe i Edinburgh bidro til at tyskerens ekspertise ble utnyttet. I følge boken «Island of Barbered Wire» ble det innhentet tillatelse fra London for at ekteparets ekspertise skulle utnyttes.
Ved hjelp av frivillige fra leirene ledet Maria innledende kartlegginger, mens Gerhard administrerte utgravningene. Og det hele skjedde under overvåkning av bevæpnede vakter.
Det synes som de fant seg tilrette til tross for krig og bisarre omstendighetene. Til tross for at flere av deres medfanger ble løslatt og fikk dra tilbake til sine bosteder, søkte ikke ekteparet Bersu om å slippe fri.
Det kan være flere grunner til det. De fikk holde på med et interessant arbeid under relativ frihet. Eleanor Megaw fungerte som museumsdirektør på Isle of Man mens ektemannen Basil avtjente militærtjeneste ved flyvåpenet RAF. De var begge utdannet ved Cambridge.
Artikkelen fortsetter under annonsenHun hadde hyppig kontakt med de to internerte tyskerne, og sørget blant annet for stadig leveranse av snus til Gerhard, fremkommer det i «Friends or Foe?».
– Bersu kjente begge, sier vikingeksperten sir David M. Wilson som også påpeker at det var relativt frie tøyler under utgravningene.
– Vaktene la også ned sine våpen for å delta, sier han.
Vikinggrav
Ekteparet har blant annet æren for de arkeologiske funnene som ble gjort i Balladoole, like ved port St Mary. Her - på høyden Chapell Hill - ligger en grav fra vikingtiden hvor oppreiste steiner nå former omrisset av skipet.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Før båtgraven fra vikingtiden ble avdekket trodde man det var snakk om levninger fra jernalderen, sier kurator Andrew Johnson om funnet.
En mann og en kvinne lå begravet i vikingskipet, og gravgodset viser forbindelser til både Skandinavia og det karolingiske rike (Frankrike). Vikingen var fullt utrustet med blant annet spyd, skjold og kniv.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det ble også funnet restene av seletøyet til en hest, sier David M. Wilson som mener skjoldet har sine paralleller fra øyene på vestsiden av Skottland og Romerike i Norge.
Det ble bare funnet nagler igjen av skipet som skal ha vært av eik, ti meter langt og tre meter bredt.
– Dette er nok hans viktigste funn, fastslår Wilson som nå bor på Isle of Man.
– Det var den første slike vikinggraven på De britiske øyer som ble vitenskapelig undersøkt, sier han.
På gravstedet finnes også det som antas å ha vært tidlige kristne graver, noe som indikerer en sameksistens med lokalbefolkningen.
Innvandringen til Isle of Man under vikingtiden kom hovedsaklig fra Norge. Fra 850 til Magnus Lagabøte i 1266 overga øya til Skottland, var det norske interesser som styrte.
Parlamentet Tynwald eksisterer fortsatt, og skal være blant verdens eldste. Det eldste dokumenterte tingmøtet fant sted i 979. I flere av øyas stedsnavn kan man også ane norsk opphav - for eksempel Laxey (Lakselv) og Snaefell (Snøfjell).
De avdekket også keltiske funn i Ronaldsway, Ballanorris og Ballacagan.
Arbeidet må ha vært givende, for de ble på Isle of Man for å avslutte prosjektene etter fredslutningen i 1945.
