Sverige nektet å angripe nazi-soldatene i Norge

Nazistiske tropper marsjerte i Oslos gater, men svenskene avslo i april 1945 en bønn fra Johan Nygaardsvold og Kong Haakon om militær hjelp.
Nazistiske tropper marsjerte i Oslos gater, men svenskene avslo i april 1945 en bønn fra Johan Nygaardsvold og Kong Haakon om militær hjelp. Foto: NTB scanpix/ UDs arkiv, Riksarkivet
Artikkelen fortsetter under annonsen

London-regjeringen bønnfalt svenskene i april 1945 om å gripe militært inn mot Hitlers tropper i Norge. To ganger avslo svenskene.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare to uker før nazismens sammenbrudd, i slutten av april 1945, nektet Sverige nok engang å hjelpe Norge militært mot okkupanthæren.

De siste månedene av andre verdenskrig måtte den norske London-regjeringen ta høyde for det verst tenkelige, at de enorme tyske troppekonsentrasjonene i Norge ville fortsette krigføringen.

Nygaardsvold-regjeringen ba derfor svenskene flere ganger om å gjøre seg klare til å gripe inn, hvis Terbovens tropper ikke la ned våpnene etter en kapitulasjon på kontinentet.

Men hver gang det norske utenriksdepartementet ba den svenske regjeringen forberede seg militært på å rykke inn og nedkjempe Terbovens medsammensvorne, var svaret nei.

Norsk forbannelse

De rystende detaljene og den norske forbannelsen kommer tydelig frem i en rekke dokumenter fra kong Haakons stab, som ABC Nyheter nylig har funnet i Riksarkivet i Oslo.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det tidspunkt er kommet da det for Norges sak er nødvendig at det ikke råder noen tvil om hvorvidt Sverige er villig og står ferdig til å foreta en øyeblikkelig vepnet intervensjon i Norge dersom de tyske tropper der ikke kapitulerer», heter det i den siste norske om bistand, datert så sent som 23. april 1945.

Noten ble overlevert av Terje Wold, eksilregjeringens justisminister og fungerende utenriksminister, klokken 16 denne mandagen. Den svenske representanten i London, friherre Johan Hugo Beck-Friis, som mottok også denne henvendelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dokumenter fra det svenske Riksarkivet viser at de to lands utenriksministre hadde diskutert denne muligheten tidligere, høsten 1944. Men den 1. februar 1945 tok den norske London-regjeringen spørsmålet opp skriftlig og offisielt.

Artikkelen fortsetter under bildet

Artikkelen fortsetter under annonsen
Statsminister Nygaardsvold fotograferer kong Haakon foran den norske ambassaden i London høsten 1941. Foto: UDs arkiv, Riksarkivet
Statsminister Nygaardsvold fotograferer kong Haakon foran den norske ambassaden i London høsten 1941. Foto: UDs arkiv, Riksarkivet

Utenriksminister Trygve Lie tok opp sine bekymringer med svenskene da det sto 350.000 tyske soldater med våpen i Norge. Han forberedte regjeringen i Stockholm på at situasjonen i Norge kunne forverre seg ytterligere, og mente svenskene skulle forberede seg på militær innsats.

I et diplomatisk tre-siders notat understreket den norske statsråden at «tyske tropper under sitt tilbaketog fra Finnmark har foretatt omfattende og systematiske ødeleggelser». Lie mente det var fare for at det samme ville kunne skje i resten av landet.

Hvis ødeleggelsene startet ba Lie svenskene først protestere overfor den tyske regjeringen, og så følge opp med en trussel om intervensjon.

«Tysklands militære situasjon blir stadig mer kritisk, og det må antas at den tyske regjering meget nødig vil risikere en militær svensk intervensjon».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bruke Norge i forhandlingene

På dette tidspunkt kjempet Hitlers tropper en tofrontskrig, også inne på tysk område. I midten av mars ga en desperat nazi-leder ordre til også å benytte den brente jords taktikk i Tyskland, uten at det forhindret den allierte fremrykkingen.

I Nord-Norge sto Stalins røde armé, og den norske regjeringen arbeidet med å få transportert politistyrkene som var trent i Sverige nordover, samtidig som de fåtallige norske soldatene i Skottland skulle sendes til de frigjorte delene av Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Nazi-forbryteren Hermann Göring ble «tysk politiker»

Men skjebnen for de betydelige nazistiske troppeansamlingene sør for Lyngen var meget uviss. London-regjeringen fryktet også de gissellistene som Nasjonal Samling hadde utarbeidet, skulle brukes til å henrette norske anti-nazister.

Mens nederlaget nærmet seg var det flere enn Josef Terboven, Hitlers høyre hånd i Norge, som mente styrkene burde brukes som et tysk kort under de kommende forhandlingene om kapitulasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Artikkelen fortsetter under bildet

Reichskommisar Josef Terboven sammen med Vidkun Quisling i 1941. Foto: Scanpix / NTB scanpix
Reichskommisar Josef Terboven sammen med Vidkun Quisling i 1941. Foto: Scanpix / NTB scanpix

For den norske eksilregjeringen hadde mye forandret seg i løpet av få måneder.

I august 1944 fremsto en svensk frigjøringshær som et «skrekkscenario» for både statsminister Johan Nygaardsvold og Haakon VII, noterer kongens biograf, Tor Bomann-Larsen, i boka «Hjemlandet». Her omtales ikke de senere norske bønnene om svensk hjelp våren 1945.

Fryktet Hitler skulle flykte til Norge

Etterretningsopplysninger som ble sendt til eksilregjeringen de siste krigsmånedene lovet ikke godt.

Den 11. april meldte for eksempel Hjemmefrontledelsens kontaktmann til London-regjeringen at Terboven i mars hadde møtt sine militære ledere i Norge, og framlagt «en plan om at Hitler, Himmler, Goebbels og andre ledende tyskere skulle ta opphold i Norge». Det fremkommer i en «Strengt hemmelig» melding blant kongens papirer i Riksarkivet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samme kilde meldte også at det «10. april kom tilbake en båt som hadde forlatt Vippetangen med 1500 soldater».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Artikkelen fortsetter under bildet

Den norske regjeringen fryktet blant annet at Hitler skulle søke tilflukt i Norge etter et nederlag på kontinentet.
Den norske regjeringen fryktet blant annet at Hitler skulle søke tilflukt i Norge etter et nederlag på kontinentet.

12. april 1945 tok utenriksminister Trygve Lie opp de norske bekymringene på nytt med den svenske adelsmannen Beck-Friis.

Han ba da muntlig om at svenskene også vurderte en annen løsning hvis de tyske divisjonene ikke la ned sine våpen, nemlig at «de allierte forlangte gjennommarsj for sine tropper fra Nord-Tyskland og inn i Sverige, for å kunne angripe tyskerne i Norge fra svenske baser».

I den offisielle norske henvendelsen, i form av et aide-mémoire, slås det fast at «tyskerne har foretatt forberedelsene til videre planmessige ødeleggelser», og at de allierte avviser noen våpenhvile før Tyskland er beseiret.

«Men Tysklands sammenbrudd på denne måten vil ikke nødvendigvis føre til at de tyske styrker i andre land overgir seg. Det næres tvert imot alvorlig engstelse for at motstanden flere steder vil fortsette», het det fra norsk side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spare det norske folks lidelser

Hvis det ikke blir tatt forholdsregler, er det «sannsynlig at kampen i tilfelle vil bli langvarig». Det vil i så fall føre til økte norske flyktningestrømmer til Sverige, og et sterkt økende behov for materiell hjelp.

I denne situasjonen ba eksilregjeringen om at det «så snart som mulig stilles i full militær beredskap», og man mente en intervensjon kunne starte «umiddelbart etter at den allierte øverstkommanderende har erklært at Tyskland er å anse som beseiret».

«Den norske Regjering våger å uttrykke sin forvisning om at Sverige vil være rede til å foreta en slik intervensjon hvis det skulle vise seg nødvendig for å spare det norske folk for lidelser som ville kaste langvarige mørke skygger over hele Norden», heter det i henvendelsen på tre sider.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvelden 12. april ble det kjent at USAs president Franklin D. Roosevelt var død. Det skapte glede og fornyet gnist til de tyske nazi-lederne som satt forskanset i Berlin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare timer etter presidentens død, klokken 22.05, ble det sendt en ny norsk bønn om å gjøre militære forberedelser til Stockholm. Tre alternativer for å drive tyskerne ut av Norge ble også skissert muntlig for svenskene: alliert ilandstigning i Norge (noe Churchill allerede hadde avvist), alliert marsj gjennom Sverige eller at nordmennene faktisk ble bønnhørt.

Den svenske diplomaten Beck-Friis avsluttet sin tilbakemelding til Stockholm, med «på det varmeste» å anbefale det siste alternativet, for en alliert styrkeoppbygging i Sverige måtte man fremfor alt unngå.

«Meget uklok»

To dager senere kom den svenske adelsmannen Beck-Friis tilbake med «en meget viktig meddelelse»:

Man betraktet den norske regjeringens ønske «som meget uklok».

Den svenske regjeringen refererte også til generelle «underretninger fra Norge og den norske hjemmefront». De fastslo at utsiktene for «en lempelig likvidering av okkupasjonsmakten var ganske gode», og man trodde endog at en «svensk mobilisering nå, med trussel om militær intervensjon i Norge … skulle vanskeliggjøre en smertefri likvidasjon av okkupasjonen», het det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det svenske svaret var negativt.

«Det svenske svar var i høieste grad skuffende. Heller ikke var det særlig høflig eller fair», konstaterte utenriksminister Lie i et «Strengt fortrolig» notat om sitt møte med den svenske utsendingen, datert 14. april 1945.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Artikkelen fortsetter under bildet

Den norske regjering har statsråd i den norske ambassaden i London. Kronprins Olav i samtale med utenriksminister Trygve Lie (th). Foto: NTB scanpix
Den norske regjering har statsråd i den norske ambassaden i London. Kronprins Olav i samtale med utenriksminister Trygve Lie (th). Foto: NTB scanpix

Selv om det svenske avslaget på det tidspunktet ennå ikke var formelt overlevert, så var det altså ingen tvil om hva innholdet ville være.

I Norges interesse å vente

Formiddagen søndag 15. april oppsøkte Lie det britiske utenriksdepartementet fordi han følte seg «noe urolig» etter samtalen med Beck-Friis. Selv skulle han reise til USA og utenriksministeren ville forsikre seg om at «Storbritannia ikke faldt oss i ryggen i denne sak». Terje Wold skulle i hans fravær overta ansvaret for London-regjeringens utenrikspolitikk.

Britene var godt kjent med de norske henvendelsene til svenskene. Lie skrev i et notat etter møtet at han ikke avviste muligheten for at svenskene kunne få rett i sine vurderinger, men «når det gjaldt opplysninger fra den norske hjemmefront så var dette et spørsmål som helt lå under den norske regjerings bedømmelse».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lie påpekte også at den norske henvendelsen ble sendt etter et møte (5. april 1945) hvor den britiske statsministeren Winston Churchill, utenriksminister Anthony Eden, den norske kongen og kronprinsen, samt statsminister Johan Nygaardsvold og han selv hadde vært til stede.

Omtrent samtidig informerte den svenske regjering i hemmelighet Riksdagens utenrikskomite om den norske henvendelsen. Det eksisterer ikke noe referat fra møtet, men Per Albin Hanssons regjering fikk aksept for sitt negative svar til den norske eksilregjeringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fem dager etter den norske henvendelsen, kom det offisielle svaret. Det norske forslaget nok en gang ble beskrevet som «uklokt». Svenskene mente de tyske troppene ikke hadde annet valg enn «å gi opp» når de var etterlatt for seg selv og avskåret fra hjemlandet.

«Det er også i Norges interesse at vi forholder oss avventende», avsluttet den svenske utenriksministeren Christian Günther.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«En livsviktig sak for Norge»

Johan Beck-Friis overleverte det skriftlige avslaget, men han hadde også fått beskjed om å formidle to beskjeder muntlig til statsråd Terje Wold.

Han hevdet at informerte kretser i Norge meldte at de ordinære troppene i «Wehrmacht vil nedlegge våpnene». I tillegg sa diplomaten at «SS, Terboven, etc. vil gjøre motstand, endog etter et tysk sammenbrudd».

Beck-Friis mente det styrket de svenske argumentene fordi «ethvert angrep eller enhver trussel mot Tyskland ville således kunne utnyttes av sistnevnte til å sammensveise alle tyskere i Norge».

«Regjeringen var dypt skuffet over det svenske standpunkt», oppsummerte Terje Wold situasjonen i et møte med britisk UD 20. april.

«Det gjaldt her en livsviktig sak for Norge», skrev han og poengterte at regjeringen mente «at det norske folk, etter den militære utvikling som hadde funnet sted, ville komme i en meget farlig og vanskelig situasjon i det øyeblikk tyskerne hadde lidt det endelige militære nederlag i Tyskland».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: De flyktet som barn fra nazistenes krig i Norge

«Vi måtte ikke stå uforberedt når denne situasjon oppsto», konkluderte justis- og utenriksminister Wold.

Ber nok en gang om hjelp

Diplomater fra både USA og Sovjetunionen ble også gjort kjent med det svenske svaret og den norske reaksjonen på dette, samme dag.

Tre dager senere sendte det norske utenriksdepartementet nok et hemmelig aide-mémoire til den svenske regjeringen. Her uttrykkes skuffelse over avslaget, og man understreker at ingen kan forutsi hva de tyske troppene i Norge vil gjøre etter en kapitulasjon i hjemlandet. Den norske regjeringen delte ikke den svenske optimismen om at soldatene vil «overgi seg uten kamp».

De tyske militære og den politiske ledelsen i det besatte Norge «har truffet og fortsetter å treffe forholdsregler med sikte på å fortsette kampen», mente man derimot på norsk side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Den norske Regjering står fremmed overfor den tankegang at militære forberedelser fra Sveriges side kan fremstille en øket motstandsvilje fra tyskerne i Norge. Den mener tvert imot at den omstendighet at også Sverige står rede til å gripe inn vil øke muligheten for at tyskerne gir seg uten kamp».

Artikkelen fortsetter under bildet

I november 1943 møttes Stalin, Roosevelt og Churchill i Tehran, den første felleskonferansen for de allierte i kampen mot Nazi-Tyskland og dets forbundsfeller. Foto: NTB scanpix
I november 1943 møttes Stalin, Roosevelt og Churchill i Tehran, den første felleskonferansen for de allierte i kampen mot Nazi-Tyskland og dets forbundsfeller. Foto: NTB scanpix

London-regjeringen ba direkte om hjelp til å unngå at Terbovens tropper «fortsatte sitt terrorstyre og sine ødeleggelser med nye forbryterske angrep på den norske sivile befolkning og dens eksistensgrunnlag», selv om man også var klar over at en «vepnet intervensjon utenfra kan medføre nye ofre».

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det tidspunkt er kommet da det for Norges sak er nødvendig at det ikke råder noen tvil om hvorvidt Sverige er villig og står ferdig til å foreta en øyeblikkelig vepnet intervensjon i Norge», het det i noten som ble avsluttet med at alvoret i situasjonen ble understreket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Churchill ville «rense opp» i Sverige

Samme dag, den 23. april 1945, ga Winston Churchill uttrykk for sitt syn på svenskene (i et utkast til et telegram som ikke ble sendt, jmf boken «Mein lieber Reichskanzler!» Staffan Thorsell):

«Jeg forstår ikke hva svenskene har å gjøre i Norge … hvis de ikke kommer til en søsternasjon, som de absolutt ikke har gjort noe for, om unnskyldning. Hvorfor skal de svenske styrkene hjelpe til med å rense opp i Norge når tyskerne er borte. Det hadde vært bedre om de allierte renset opp i Sverige».

I telegrammet fra Beck-Friis til departementet i Stockholm (sendt klokken 01.50 24. april 1945) ble den norske skuffelsen formidlet samtidig som bønnen ble gjentatt.

Fungerende utenriksminister Terje Wold ble referert på at det ville være «greit å få et klart svar fra Sverige». Beck-Friis fryktet for det fremtidige forholdet mellom landene hvis ikke Sverige allerede nå bebudet å hjelpe, før det kom en henvendelse fra de alliertes side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den norske statsministeren Johan Nygaardsvold var ikke imponert over svenskene:

«Vi sendte to notiser til den svenske regjering hvori vi, især i den siste, henstilte til Sverige å gripe inn militært», erindret han senere (publisert i boken «Norge i krig», utgitt av sønnen i 1983).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nygaardsvold fortsatte: «Denne henvendelse ble meget unødig opptatt av den svenske regjering. Gjennom dens talerør Allan Vought i Malmø ble vi belært om at vi ikke hadde videre begrep om disse ting. Den svenske regjering hadde bedre greie på forholdene i Norge enn vi hadde. Tyskland hadde få og dårlige tropper der».

Svenskene var enige

Mens Norge var hærtatt og den lovlige regjeringen og kongehuset drevet i eksil, beholdt Sverige sitt demokrati under andre verdenskrig. Fra 1942 ble det ført referat fra de hemmelige møtene i den svenske Riksdagens to kammer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til sammen var det åtte slike møter hvor regjeringen orienterte om sine beslutninger som berørte krigssituasjonen. Det siste møtet fant sted 27. april.

Da redegjorde utenriksminister Christian Günther og statsminister Per Albin Hansson samtidig og for hvert sitt kammer. I debatten etterpå fikk de stort sett støtte i sitt syn på den norske bønnen om hjelp.

Sosialdemokraten Allan Vought mente for eksempel at regjeringen hadde støtte fra «den kompakte majoritet», og at «den svenske regjeringen hadde bedre kontakt med den norske hjemmefronten enn den norske regjeringen i London».

Vought mente en svensk mobilisering ville utløse en «katastrofe» i Norge og Danmark (som 14. april også ba svenskene om å forberede en intervensjon).

Partifellen Harald Åkerberg la vekt på at en meningsmåling antydet at regjeringen hadde folkets støtte. På spørsmål om man ville et svenske styrker skulle gripe inn for å stanse en eventuelle massakrer i Norge, svarte hele 47 prosent nei, mens bare 33 prosent sa ja.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men den norske regjeringens synspunkt fikk også støtte hos noen, som Knut Pettersson fra Folkpartiet:

«Det er ikke mulig å la Norge i stikken, som i fem år har holdt ut det nazistiske åket, etter at alle andre land i Europa har blitt frie, og bare vente til de tyske troppene skulle bli utsultet, eventuelt frivillig akseptere å vende hjem eller til fangenskap».

Artikkelen fortsetter under bildet

Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 overvåket svenske grensevakter at en tysk offiser åpnet en grenseport til Norge. Foto: NTB arkiv / Scanpix
Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 overvåket svenske grensevakter at en tysk offiser åpnet en grenseport til Norge. Foto: NTB arkiv / Scanpix

«De allierte vil før eller senere stille Sverige overfor valget om vi selv skal styre den militære aksjonen mot tyskerne i Norge, eller om vi vil stille vårt territorium til disposisjon for operasjoner fra alliert side», mente Petterson.

«Den situasjonen som vi har havnet i er, ut fra mange synspunkt, ulykkelig. Forholdet til den norske regjeringen er alvorlig skadet», konkluderte han 27. april 1945.

Anonyme kilder

Utenriksminister Christian Günther tilbakeviste Petterssons synspunkter i debatten, og hevdet endog også at de tyske troppetransportene gjennom Sverige «ikke har tilført den tyske krigsmakten i Norge en eneste soldat».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Günther refererte til en anonym kilde i den norske hjemmefrontens ledelse som avviste at de ønsket en svensk invasjon, og slo fast at dette var et synspunkt som ble delt av «den overveldende majoriteten av nordmenn hjemme i Norge».

Kommunistpartiets representant, Hilding Hagberg, mente derimot også regjeringen var på feil spor og at vurderingen kunne påvirke Sveriges stilling i Europa etter krigen: «Jeg forstår oppriktig talt ikke hvordan Sverige skal kunne forsvare sin holdning for ettertiden, når den tyske krigsmaskinen i det vesentligste er slått».

Emil Malmborg, også sosialdemokrat, mente Sveriges aksept av at tysk transportert av soldater og materiell gjennom landet fra 1940 til 1943, gjorde at man hadde pådratt seg en slags blodskyld.

Men argumentene deres falt på stengrunn.

8. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Norge. Josef Terboven var en av de som tok sitt eget liv etter nazismens militære nederlag.

--

Kilder:

Riksarkivet, Oslo: RA/S-3905/D/L0005 - Det kongelige Slott, Adjutantstabens arkiv, London

Riksarkivet, Marieberg, Stockholm: Skrivelser 1 februar, samt 12 og 23 april 1945