De flyktet som barn fra nazistenes krig i Norge

ALTA/ LAKSELV/ KRISTIANSAND (ABC NYHETER): Den høyt elskede lille svarte terrieren måtte skytes da familien gikk i skjul, og nektet å flykte fra Finnmark høsten 1944.

– Jeg synes det var veldig trasig. Jeg gråt... Jeg var sint. Gurimalla, jeg var sint, sier Laila Thorsen (87) når hun minnes avlivingen av «Tass».

– Men skjønne du, de voksne var jo redd for at han skulle røpe oss. Derfor tok de livet hans. Jeg var så sint på tyskerne – jeg kalte dem for alle navn jeg kom på, forbanna tyvpakk og alt.

Hun fylte 13 år på ei øde fjellhylle hvor tretten mennesker søkte tilflukt i en selvbygd gamme fra november 1944. Thorsen skrev dagbok under flukten og ga i 1981 ut boka «Finnmark brenner» basert på minnene.

– Han pappa var jo overbevist om at russerne snart ville komme. Ja, han var innhuga kommunist, så «russer’n, han kom til å befri oss», ja.

Slik minnes hun farens beslutning om å bli på Magerøya og ikke evakuere sørover, selv om vinteren hadde kommet til Finnmark.

En beslutning som kunne endt fatalt.

97 dager på flukt

Familien tok tilhold flere steder da de unnslo seg den tyske tvangsevakueringen som Hitler hadde beordret 28. oktober 1944. De måtte overleve 97 dager som flyktninger i eget land, før ei reddende fiskeskøyte fraktet dem til det frigjorte Øst-Finnmark, der de i februar 1945 kunne gå i land i Vardø.

Saken fortsetter under bildet

Natt til 6. november ble små fiskevær som Skarsvåg og Gjesvær brent av de tyske troppene. Også i Kamøyvær begynte ødeleggelsene, og lukta av brann hang over Magerøya. Samtidig patruljerte stillegående tyske motortorpedobåter kysten på jakt etter nordmenn som hadde unnslått seg evakueringsordren.

Familien, også minstemannen Odd (6), ble den natta vekket i en isolert hytte i fjæresteinene av en nabo som kom i robåt for å varsle. Det var bare å kaste seg ut av køysengene. Det hastet. Alle måtte ut og søke dekning i ei steinur ved siden av.

– Vi hadde kommet oss bak steinene så kom to schnellbåter og begynte å skyte på hytta vi hadde ligget i. Mamma og Odd de lå i overkøya, og hvis de hadde ligget der da schnellbåtene kom, så hadde de blitt truffet, forteller storesøsteren.

Ødeleggelsene fortsatte

Den tyske plasskommandaten i Honningsvåg hadde tidligere lovet å spare de små fiskeværene, men nå gjaldt det å komme seg i skjul så hurtig som mulig. Redningen ble den utilgjengelige fjellhylla i Trevika, litt lengre nord.

Her fikk de beskjed om at Den røde armé ikke rykket lengre enn til Tana bru. Samtidig herjet tyske styrker. De kom stadig tilbake for å sjekke om noen hadde tatt i bruk de få husene som fikk stå igjen, for så å sette dem i brann. Båtene patruljerte langs land og det tyske flyvåpenet Luftwaffe sveipet over området.

– Det var langt ut på nyåret at vi hørte drønn. Da var tyskerne fortsatt i Hammerfest, forteller Laila Thorsen.

Les også: De norske befrierne kom til Finnmark med voldtekt, tvangsklipping og nidviser

I nærområdet fortsatte ødeleggelsene, også etter at en patrulje norske militære ble loset over til beboerne i Trevika i slutten av november. En av de soldatene som kom var løytnant Alfred Henningsen. Han har skrevet om hvordan ferden ned til fjellhylla var etter to timers hard marsj over fjellet:

«På høyre og venstre side av vika reiser fjellene seg steilt opp fra havet 300 meter høye. Vi klatrer opp en ur og rister på hodet. ... Og nå starter nedturen. Vi sklir, glir og firer oss ned. Vi er redde for å miste fotfestet. Dette er jo nesten verre enn å krige med tyskerne. Plutselig står vi bomfast. Og ser rett ned.»

De finner frem. Og senere, sammen med lokalt kjente, gikk ferden tilbake over fjellet for å se på de tyske herjingene i Honningsvåg som fortsatte helt til lille julaften 1944. Laila Thorsen forteller om rapporten som kom tilbake til huleboerne.

– De sa det at det så ut som om de var beruset, fulle, eller noe slikt. De helte parafin på husene og tente på.

Saken fortsetter under bildet

Hun så også selv rødskjæret fra brannene i Kamøyvær på andre siden av Duksfjorden:

– Vi så jo flammene og det, vi så jo det. Det første som ble brent, det var vel Folkets hus i Vassvika – det ble satt fyr på. Nei, det var fælt, det var forferdelig. Noen gråt, og noen ropte på Gud og Herren Sebaot, og jeg vet ikke hva. Og vi unger, vi begynte jo også å gråte. Synes jo det var fælt.

– De siste båtene som gikk fra Kamøyvær, de sang salmer. De husker jeg.

Minnene sitter i:

– Av og til får jeg jo lyst til å gråte. Det var jo fælt på mange måter, det var jo det, sier 87-åringen.

Arvid ble tvangsevakuert

Arvid Petterson var nesten fem år da hans familie ble tvangsevakuert fra Lakselv. 79-åringen husker at moren nektet å gå ombord i en av de to frakteskipene som 8. november 1944 gikk ut fra Porsanger med tvangsevakuerte i lasterommene.

De som hadde bil kunne få bruke dem, og hans far som kjørte drosje, hadde en ganske ny bil fra 1938 som okkupanten hadde rekvirert og tatt i bruk på Banak flyplass. I denne situasjonen fikk han bilen tilbake, helt nedkjørt etter fire år i tysk tjeneste.

Hans far hadde bil og som fireåring var Arvid Petterson en av de som ble tvangsevakuert fra Finnmark i november 1944. Foto: Ola Karlsen/ ABC Nyheter

– På Skaidi fikk vi hjelp av polske verkstedarbeidere slik at bilen kunne bli brukbar så vi kom oss helt til Mosjøen. Der satte far min bilen på toget, forteller Petterson.

Familien etterlot seg bilen i Tistedalen hvor de ble plassert og oppholdt seg til sommeren 1946. 79-åringen husker en del fra den skjellsettende turen. På vestsiden av Porsangerfjorden stoppet de for å snakke med morens foreldre. Morfaren ville berge hesten:

– Han kjørte med hest og vogn. De kom seg ikke lengre enn til Alta så ble hesten tatt fra dem, så de klarte ikke å berge den hesten. Jeg husker at jeg så ut av de todelte bakrutene av denne bilen, at mine besteforeldre ble igjen – som jeg var veldig glad i. Var det ikke plass i bilen for dem også?

Norges fortidde krigshistorie

LES SAKEN

På Skaidi måtte de overnatte i en finerhytte som også ble brukt til sykehus.

– Da de åpnet døra og vi gikk inn så jeg to soldater som var helt hvite av bandasjer. De så at jeg ble redd så de vinket til meg. Der bodde vi første natt og så fikk vi et litt bedre sted andre natt. Det sitter ganske kraftig i meg, sier Petterson.

Flukt til Finland

Odd Mathis Hætta er som Petterson født i 1940. Han vokste opp litt sør for Kautokeino i en reindriftsfamilie. 19. november begynte brenningen av tettstedet, og familien forlot sitt hjem et par dager senere. De ville ikke følge tysk ordre om å flytte sørover i Norge med reinen.

– Da vi gikk ut på trappa sa mor min at det var siste gangen vi gikk ut av vårt hjem. Og så dro vi til naboen – til morfar og mormor. Der var alle samlet, for vi skulle kjøre med reinskyss mot finskegrensa.

Mens de gjorde seg klare med pesk, bellinger og andre skinnklær, sto reinen kjøreklar på gårdsplassen.

Sammen med familien flyktet Odd Mathis Hætta til Nord-Finland i slutten av november 1944. Foto: Ola Karlsen/ ABc Nyheter

– Da kom det en mann springende, og han kjente vi godt, for han var sønn til min morfar. Han husker jeg veldig godt. Helt svett og med samelua i handa. Jeg husker øynene som var helt redde. Og han fortalte at tyskerne var etter han, forteller Hætta.

Mennene i familien gjorde klar rifler og geværer, men soldatene hadde gitt opp jakten på flyktningen Mathis Klemetsen Hætta, tilknyttet motstandsgrupper som kurer og kjentmann.

Med familien kom fire år gamle Odd Mathis Hætta i slutten av november til Pöyrisjärvi, et av de store vannene i Nord-Finland. Her tok de inn i en hytte på cirka 20 kvadrat. Med på ferden hadde familien slaktekyr, sauer og mel. I 1945 kom våren seint så det lå sne helt ut i mai. De vendte tilbake etter den tyske kapitulasjonen.

– Alt var jo brent. Og vi fikk en del telt, sånne militærtelt, og her bodde vi fra mai til september på min hjemplass, mens far fikk ordnet en liten tømmerkoie. Etter 3-4 år fikk vi et permanent hus, forteller han.

--

Skriftlige kilder: Laila Thorsen, «Finnmark brenner», Tiden norsk forlag (1981), Thor Robertsen, «Vardø mellom himmel og hav», Eget forlag og VarangerFjæras VenneForening (2018).

--

PS: Laila Thorsen er journalistens tante, og den omtalte 6-åringen Odd er hans far.