Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
– Filmer som Peer Gynt var svært populære storfilmer, sier Thor Holt til forskning.no.
Litteraturviteren har tatt doktorgraden ved Universitetet i Oslo om de tyske filmversjonene av Henrik Ibsens teaterstykker mellom 1933 og 1945.
Nazi-Tyskland hadde sine helt særegne versjoner av de norske dramaene.
Dette er likevel langt fra rene propagandafilmer.
– Det var filmer helt uten hakekors. De er proppfulle av underholdning. Nazistene prøvde å ta opp kampen med Hollywood, sier Holt.
– Filmene skulle underholde og belære samtidig.
Propagandaminister Joseph Goebbels så verdien av subtil manipulasjon.
– Goebbels mente at det var først når de riktige verdiene ble koblet til karakterer og kommunisert indirekte at propaganda ble virkningsfull.
Selv ble Holt overrasket over at hele fem av teaterstykkene havnet på filmlerretet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor Ibsen-stykker som Et Dukkehjem er ikke åpenbare kandidater til å formidle Adolf Hitlers idealer.
Henrik Ibsens teater ble til fem filmer:
Das Meer ruft (1933), fra stykket Terje Vigen
Peer Gynt (1934), fra stykket Peer Gynt
Stützen der Gesellschaft (1935), fra stykket Samfundets støtter
Ein Volksfeind (1937), fra stykket En folkefiende
Nora (1944), fra stykket Et dukkehjem
– Filmskaperne tok seg en del friheter med Ibsens opprinnelige tekster. De nedtoner blant annet Ibsens sterke kvinneskikkelser, sier Holt.
Nazistene var opptatt av kvinnens plass i hjemmet.
Opprørske Nora søker friheten når hun forlater ektemannen Helmer i Ibsens stykke. Men i filmen Nora får hun nazistversjonen av en lykkelig slutt.
– Nora og Helmer nærmest danser lykkelig hånd i hånd ut av hjemmet.
«Happy ending» var i tråd med dramaene fra Hollywood, som var populære også under Hitlers regime.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Ny romsonde skal avdekke solas hemmeligheter
Men Holt tror at det i tillegg var viktig for nazistene å gi folk håp i en vanskelig tid. Nora kom i 1944, da Tyskland var i ferd med å tape krigen.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan har blant annet lest dagbøkene til propagandaministeren.
– I 1944 ville Goebbels ha oppløftende filmer. Så det er nok ikke tilfeldig at Nora og Helmer finner sammen. Menn og kvinner skulle ta vare på hverandre i en svært krevende krigssituasjon.
Goebbels var egentlig ganske lunken til Ibsens skuespill. Han mente de var ute av takt med tida.
Her skilte han seg fra Hitler og andre sentrale nazister, som hyllet den norske dramatikeren.
Hitler lot seg inspirere av En folkefiende i boka si Min kamp, ifølge Steven F. Sage, forfatter av boka «Ibsen and Hitler: The Playwright, the Plagiarist, and the Plot for the Third Reich». Men kampen mot bakteriene ble til kampen mot jødene, skriver han i Dagbladet.
Les også: Slik kan nytt legemiddel gi mer effektiv kreftbehandling
(Saken fortsetter under)
Filmversjoner som «Nora» likte Goebbels derimot godt.
Artikkelen fortsetter under annonsenHer var det stort sett happy ending på nazistisk vis, enten det er behovet for en sterk stat i «En folkefiende» eller en mystisk og helbredende natur i Peer Gynt.
I «Peer Gynt» har trollene fått «jødiske» verdier og blitt til kapitalister på London-børsen.
Globetrotteren Peer er framstilt som en vinner, uten de ironiske beskrivelsene som Ibsen har av ham. Denne Peer passet godt inn i ideologien «blod og jord», der rene raser knyttes sammen med nasjonalstaten og hjemmet, gjerne i landlige omgivelser.
Artikkelen fortsetter under annonsenForestillingen om det særegne tyske kalles Heimat.
Nazistene brukte ofte Norge som bilde på det ideelle Tyskland. De dyrket blonde nordmenn og det norske landskapet med sine fjell, fjorder og gårder.
Peer reiser ut i verden, men gjenforenes med den fromme kjæresten Solveig.
Kanskje et bilde på at det er lov å drømme så lenge du kommer tilbake til fedrelandet.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Filmene prøver å møte folks lengsler og forhandle dem i tråd med nazistisk ideologi, sier Holt.
Les også: Slik tilpasset forskerne styrketreningen for mest fremgang
Når Peer vandrer oppover heiene i Gudbrandsdalen mot slutten av filmen, kommer han nærmere frelsen for hvert skritt – den norske fjellheimen og Solveig som venter der hjemme.
– Det er en ideell «arisk» gjenforening. Dette har mindre å gjøre med Ibsens tekster enn det har å gjøre med hvordan Gudbrandsdalen i filmen framstilles som et ideal for forestillingen om et mer raserent og landlig tredje rike, sier Holt.
Men filmskaperne satte også inn en annen kvinnerolle: en utfordrende en, spilt av den russiske filmstjernen Olga Tsjekhova.
Det viser at det var vel så viktig å appellere til publikum, tror Holt.
– Disse utenlandske, mer eksotiske stjernene var mye mer populære enn den uskyldige, tyske husmoren representert ved Solveig. Det ser man på både lønn og hvilke skuespillere som trakk massene til kinosalene.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Flere hundre år gamle trær kan vise spor etter mennesker
Artikkelen fortsetter under annonsenFilmenes motsetninger hinter dessuten om indre spenninger i Nazi-Tyskland, mener Ibsen-forskeren.
Mens Peer Gynt idealiserer bondesamfunnet, omfavner Samfundets støtter den høyteknologiske moderniteten og kombinerer den med romantiske drømmer om fortida.
Både Goebbels og Hitler mente at teknologien kunne gjenreise det tyske folkets kraft, mens andre nazister var mer opptatt av det landlige livet. De hadde ulike forestillinger om hva Heimat skulle være.
Det er selvsagt mulig å tolke for mye inn i filmene, vedgår Holt. Kanskje verken nazistene mente det akkurat slik eller noen i publikum fikk med seg budskapene.
Uansett speiler filmene tida og samfunnet de ble laget i, mener han.
Mikkel Bolt Rasmussen ved Københavns Universitet i Danmark var en av dem som godkjente doktorgraden til Holt.
Artikkelen fortsetter under annonsenProfessoren synes forskningen er et viktig bidrag.
– Han analyserer Ibsen-filmatiseringene i deres historiske kontekst og redegjør overbevisende for hvordan filmene både inngikk i den nazistiske ideologien om «Heimat» men samtidig også inneholdt elementer som pekte ut av den nazistiske myten om den ariske rasen og dens «hjem», skriver han i en e-post til forskning.no.
Les også: Blekkspruter spiste mindre lunsj for å spare plass til reker
Blant anmelderne ble flere av Ibsen-filmene godt mottatt i Tyskland.
Noe kan skyldes at det fra 1936 var forbudt å skrive filmanmeldelser. Heretter skulle det være filmomtaler. Men tyske anmeldere var stort sett positive også før sensuren.
Artikkelen fortsetter under annonsenNoen av filmene ble også vist i Norge. Her fikk de langt kjøligere mottakelse.
Det var uhørt å endre på de norske nasjonalskattene, og da Peer Gynt ble vist på Saga kino i Oslo i 1935 ble det skandale.
Artikkelen fortsetter under annonsenAftenpostens anmelder reagerte blant annet på «de attentater den tyske Peer Gynt-film øver på et norsk publikum», forteller Holt.
– Disse filmene produserte mening på helt andre måter i Det tredje riket enn da de ble vist i Norge eller andre steder, til andre tider.
Les også denne saken fra Universitetet i Agder: Kinosalen ble en arena for norsk motstand mot nazistene
Artikkelen ble først publisert av forskning.no.
