UDs ukjente oppdrag, del 1:

Turisten som USA og Norge ofret

Newcomb Mott under rettssaken i 1965. Her sammen med sin sovjetiske advokat Boris Zolotukhin og KGB-tolken Nina Kulikova. Foto: Privat
Alt gikk galt for turisten Newcomb Mott i 1965. USA ville ikke bytte en ekte spion mot ham som bare var en turist, Norge leverte bevisene Sovjet trengte og harryturen hans fikk et fatalt utfall.  
Av 10. mars 2018

For 50 år siden ble det i USA gitt ut en bok som det norske Utenriksdepartementet (UD) fryktet.

Boka tok opp en historie fra sommeren 1965. Den heter «Incident at Boris Gleb: The Tragedy of Newcomb Mott».

Newcomb Mott var 27 år da han ulovlig krysset grensa til Sovjetunionen. Den høye, rødhårete amerikaneren ble for det dømt til 18 måneders fangenskap. Han døde under transport til Sibir, offisielt et selvmord.

Et straffeskjerpende bevis ble levert de sovjetiske myndighetene av den fungerende norske grensekommissæren, oberstløytnant Odd Stub Aune.

ABC Nyheter har saumfart UDs dokumenter i saken, som ble overlevert Riksarkivet 10. januar.

Neppe drept av KGB

«I pressen og på andre måter kom det frem påstander og antydninger om at KGB sto bak drapet. Det er lite trolig».

Gunnar Haarstad var politimester og kommunistjeger i Sør-Varanger da det skjedde. To år senere var han han øverste leder i Politiets overvåkningstjeneste (POT).

Haarstad skrev også om dødsfallet i sin memoarbok «I hemmelig tjeneste»:

Sjef for Politiets overvåkingstjeneste, Gunnar Haarstad, fotografert i 1975. Foto: Erik Thorberg / NTB scanpix

«I pressen og på andre måter kom det frem påstander og antydninger om at KGB sto bak drapet. Det er lite trolig».

Norges forhold til Sovjetunionen var på denne tiden labilt. I Norge jaktet POT-sjefen Asbjørn Bryhn sovjetiske muldvarper. Fra 1964 hadde han sitt blikk rettet mot Ingeborg Lygren, som var sekretær for Vilhelm Evang, sjefen for den norske etterretningstjenesten.

Lygren ble for øvrig arrestert 10. september, men senere helt renvasket for anklagen (i 1977 ble så den virkelige muldvarpen – Gunvor Galtung Haavik – arrestert).

Internasjonalt var man også inne i en intens periode. Bare fem år tidligere hadde et spionfly fra USA – U2 – blitt skutt ned over Sovjet på vei til Bodø, og i 1961 testet Sovjet på sin side store kjernefysiske våpen på øygruppa Novaja Semlja. Cubakrisen var avsluttet i 1962, Bresjnev overtok etter Khrusjtsjov i 1964 og USA trappet i denne perioden opp sin sterkt kritiserte krigføring i Vietnam.

Men denne historien startet med det vi nå kaller for harryturer. I det bitte lille sovjetiske tettstedet Boris Gleb, på vestsiden av Skoltefossen og den nybygde kraftstasjonen, åpnet man sommeren 1965 en bar med billig sprit for turister.

Populært

«UDs ukjente oppdrag»:

I 1965 ble grenseposten Skafferhullet åpnet for harryturer mellom Norge og Sovjetunionen. I dag forfaller grenseovergangen. Foto: Ernst Galschiødt/ Varanger museum og Kjell Gunnar Monsen/ KayJay flickr.com

«Som ventet var det restauranten og baren med billige originalvarer både av russisk og vestlig opprinnelse som trakk mest.»

«Og selvfølgelig skjedde det da ting som ikke var særlig hyggelige», skriver Haarstad og nevner «flatfyll» som eksempel, mens oslopressen brukte uttrykk som både «alkoholisk farse» og «vodkaruten til Boris Gleb».

Visumfri bar – for skandinaver

Alle skandinaver fikk også visumfri adgang til disse fire kvadratkilometerne med sovjetisk land. Men Newcomb Mott var ikke skandinav, og hans naive eventyrlyst fikk tragiske konsekvenser.

I februar 1966 kom Newcomb Motts kiste hjem til USA. Hans død førte naturlig nok til store presseoppslag, både der og i Norge. Foto: UDs arkiv/ Riksarkivet

Det var et norsk firma som fra mars 1960 hadde bygget kraftstasjonen, som også solgte strøm til Norge, i grenseelva. I anleggsperioden fikk arbeiderne egne ID-kort for å lette adgangen gjennom jernteppet, og en egen grensepost ble opprettet i Skafferhullet – på veien til og fra Norge.

Under anleggsperioden fikk de norske arbeiderne også stor oppmerksomhet fra sovjetiske etterretningsorganer. Norsk politi og etterretning fulgte med, men var svært tilfreds da anlegget sto ferdig i desember 1963 og grensen igjen kunne lukkes.

Men 27. juni 1965 åpnet sovjeterne sin visumfrie bar, bare 3-4 kilometer over russergrensa ved Kirkenes. Offisielt ønsket de å øke kontaktene mellom vanlige borgere på begge sider av jernteppet. Men både valutainntekter og enklere kontakt med informanter og spioner, var nok også med i planene.

Kjøpevillige norske kunder i baren i Boris Gleb sommeren 1965. Foto: Varangermuseum

Det var Gerhardsen-regjeringens justisminister Oscar Christian Gundersen (mest kjent med initialene O.C.) som gikk med på det enestående eksperimentet. Det gjorde han på tvers av rådene fra politimester Haarstad, grensekommissæren og de norske etterretningstjenestene.

I månedene juli til september 1965 var det 4850 personer som passerte grenseposten Skafferhullet. Enkelte benyttet seg flere ganger av anledningen til å nyte billig brennevin i baren eller ta med hjem.

Naiv eventyrlyst

«Motts bagasje sto ferdigpakket på hotellrommet, og der lå også flybilletten. Han hadde overfor hotellbetjeningen vist stor interesse for å besøke turistsenteret i Boris Gleb.»

Den 27-årige amerikaneren Newcomb Mott kom med fly fra Ivalo i Finland 2. september. Han tok inn på Kirkenes Turisthotell. Den 190 cm høye bokselgeren fra delstaten Massachusetts var på en 8-10 ukers rundtur i Europa.

Kunst, kirke og kraftverk, det var tilbudet ut over flatfyll i baren. Foto: Intourist

En drøy time etter at Mott skulle ha returnert med Finnair ringer hotelldirektøren til politiet, erindrer politimester Haarstad.

«Motts bagasje sto ferdigpakket på hotellrommet, og der lå også flybilletten. Han hadde overfor hotellbetjeningen vist stor interesse for å besøke turistsenteret i Boris Gleb.»

– Han hadde alltid et åpent smil om munnen. Han var litt hektisk og spurte og grov mere enn folk flest, forteller hotelldirektør John Frydenberg i sitt politiavhør 8. september.

Mott forlot hotellet klokken 07.00 om morgenen lørdag 4. september. Det var siste gang Frydenberg så ham.

Utenom grensekontrollen

Norske myndigheter starter jakten på den savnede. De etterspør ham hos den sovjetiske grensekommissæren og spør når Mott vil bli utlevert til Norge. For det var ikke første gang en utlending passerte grensa. Etter krigen hadde syv andre klart kunststykket, deriblant en tysker som sommeren 1964 ble returnert etter noen uker. Ingen av de andre ble engang bøtelagt.

En uke etter grensekrenkelsen sender norsk UD en «Fortrolig melding» til ambassaden i Moskva:

«Sovjetisk grensekommissær har på norsk henvendelse bekreftet at 27 årig amerikaner Newcomb Mott arrestert Borisgleb for ulovlig grenseovergang».

Den sovjetiske oberstløytnant V. Orlov meddelte at Mott hadde krenket statsgrensen, og at «kompetente sovjetiske organ» arbeidet med å komme til klarhet om ham.

Både vestlige originalvarer og russiske drikkevarer var tilgjengelige i Boris Gleb. Foto: Varangermuseum

«Han var oppmerksom på at han ikke kunne komme over på vanlig pass, og det er derfor mulig at han har forsøkt å passere grensen på annen måte.»

Selv om saken nå hovedsaklig er blitt et forhold mellom supermaktene USA og Sovjetunionen, er Norge fremdeles innblandet.

For Mott kan det synes som om en uheldig formulering fra oberstløytnant Odd Stub Aune fikk alvorlige følger. I sitt brev til sin sovjetiske kollega skriver den fungerende norske grensekommissæren 7. september 1965 om turisten:

«Han var oppmerksom på at han ikke kunne komme over på vanlig pass, og det er derfor mulig at han har forsøkt å passere grensen på annen måte.»

Sovjetiske påtalemyndigheter leser dette som at Mott bevisst har krenket grensen, på tross av advarsler fra norske myndigheter.

Et annet kjernespørsmål er også hvordan Mott kom seg ut av Norge og inn i Sovjetunionen?

13. september fikk en representant for USAs ambassade snakke med Mott i en time på cella i Murmansk. I et dokument stemplet «Confidential» siteres 27-åringen på at han trodde det var mulig å besøke Boris Gleb uten visa, og at han hadde forsøkt det denne lørdags morgen.

På veien hadde han gått seg bort og da han til slutt støtte på tre sovjetere hadde han vist frem sitt amerikanske pass og spurt om lov til å besøke Boris Gleb. I stedet ble han arrestert.

I UDs nylig avleverte arkiv er det en lang rekke hemmelige og fortrolige notat om blant annet Newcomb Mott. Foto: UDs arkiv/ Riksarkivet

I et senere, men gradert brev fra den norske ambassaden i Moskva datert 23.09.65 er Motts historie noe annerledes. Til den norske ambassadøren Frithjof Jacobsen refereres samtalen med fangen slik:

Mott innrømmet at «han på hotellet i Kirkenes hadde fått opplyst at kun borgere av de skandinaviske land med gyldig pass hadde anledning til å besøke Boris Gleb uten visa.»

Om grensepasseringen heter det at Mott hadde gått forbi en norsk militærforlegning: «Han hadde sett de gule grensestolpene, men hadde likevel fortsatt til han kom til en port med russiske skilt. Deretter hadde han gått til venstre langs gjerdet, som han til slutt hadde klatret over.»

Populært
Selveste kringkastningen var også til stede da grensa ble åpnet sommeren 1965. Foto: Ernst Galschiødt / Varangermuseum

På norsk side var en mest opptatt av om noen fortalte Mott at det var mulig å reise inn i Sovjetunionen uten visum. Og særlig om noen norske myndigheter kan ha gitt ham denne feilaktige opplysningen.

De var med andre ord mest opptatt av å frita Norge for ansvar.

Møtte Mott i baren

«Finnene spurte ham om russerne hadde ham mistenkt for spionasje. Dette kunne ikke Mott svare på, hadde han hevdet.»

Norsk politi avhører også to finske journalister som hadde vært på samme fly som Mott og bodd på samme hotell som ham. De var også i Boris Gleb den aktuelle lørdagen og traff der amerikaneren ved et bord i restauranten, kledd i grønnaktige kakibukser, mørk jakke og en rutete sportsskjorte.

«De kjente ham igjen med en gang og regnet med at han hadde fått ordnet seg med passeringsdokumenter. De forsøkte å innlede en samtale med Mott, men han opptrådte nærmest avvisende. Han sa imidlertid at han hadde visse vansker med å komme tilbake til Norge.»

«Finnene spurte ham om russerne hadde ham mistenkt for spionasje. Dette kunne ikke Mott svare på, hadde han hevdet.»

I et referat fra USAs ambassadeansatte som møtte Mott i Murmansk, kom det frem at han mandag 6. september ble fraktet med tog til denne storbyen på Kolahalvøya. Her blir han fratatt alle klærne, plassert i celle nummer 86 og avhørt flere ganger. Mott skal flere ganger ha blitt opplyst at han nok raskt ville bli sendt tilbake til Norge.

Det skjer ikke.

Frithjof Jacobsen var norsk ambassadør i Moskva høsten 1965 og fikk Mott-saken på sitt bord. Her fotografert 1978. Foto: Gunnar Lier / NTB scanpix

Ambassadens mann snakker også med den sovjetiske etterforskeren som opplyser at en representant for norske myndigheter skal ha bidratt med bevis mot Mott. Den amerikanske turisten skal ha fått klar beskjed om at det var forbudt for ham å krysse grensa, og dette beviste Motts skyld.

At Norge skal ha bidratt med bevis mot amerikaneren, fikk alarmen til å gå i UD, for med en bekreftet advarsel kan sovjeterne bevise «direkte forsett» om å bryte loven. Dette var nok bakgrunnen for politiavhørene i Kirkenes som vektla alle advarslene Mott fikk.

Ambassadør Jacobsen var 24. oktober 1965 i selskap med Sovjets viseutenriksminister Orlov i Moskva. De to snakker uformelt om saken, og sovjeteren lovet underhånden «å ha i erindring den norske interesse i at saken ikke fikk utvikle seg slik at den kom til å skape uro omkring fellesgrensen».

USAs ambassade i Oslo lager 25. oktober et eget resyme av saken som sendes til UD. De analyserer episoden og tror Sovjet beholder Mott fordi de enten vil bruke ham i en fangeutveksling (Igor A. Ivanov var året før dømt til 20 års fengsel for spionasje), eller på grunn av Vietnamkrigen.

Edward Kennedy informeres

«Jeg var naiv, men jeg ønsket ikke å bryte loven. Som dere vet, det er vanskelig å bevise gode intensjoner i min situasjon.»

Amerikanerne lar også UD få en kopi av et langt håndskrevet brev fra Mott som ble overlevert ambassaden under et nytt møte i Murmansk 15. oktober. Der skriver 27-åringen:

Sentor Edward Kennedy (til høyre) forlater kongressbygningen på Capitol sammen med sin yngre bror, Robert Kennedy, høsten 1965. Foto: Henry Griffin / AP

«Jeg var naiv, men jeg ønsket ikke å bryte loven. Som dere vet, det er vanskelig å bevise gode intensjoner i min situasjon.»

«Jeg står i fare for å miste min frihet, mitt land, min familie, jobben, venner og slektninger for en ukjent, men lang periode», fortsetter Mott.

Han ber om unnskyldning for all virak. Mott ønsker også at senator Edward Kennedy som representerer hjemstaten Massachusetts, blir informert om situasjonen.

Lenins portrett henger på veggen i rettsbygningen i Murmansk denne høsten. Mott får selv legge frem sitt forsvar for de tre dommerne. Hans foreldre sitter i rettssalen og følger med. To journalister fra USA sitter også der og leverer rapporter tilbake.

24. november 1965 faller dommen. Ifølge reporteren fra nyhetsbyrået UPI sa dommeren at han trodde på alt Mott hadde fortalt, bortsett fra at han fortsatte å gå etter grensepasseringen fordi han var for trett til å snu.

27 år gamle Newcomb Mott dømmes likevel til 18 måneder i arbeidsleir. USA protesterer samme dag. De fastslår at dommen både var «ekstrem» og «hard», at den vil bli anket og var «skadelig for fremtidige kontakter» mellom landene.

Norsk brannslukking

Dagen etter avviser UDs byråsjef Per G. Schøyen at norske myndigheter skal ha advart Mott mot å krysse grensen, selv om rapportene fra retten kan referere til at påtalemyndigheten i Murmansk la frem et norsk brev som bevis:

– Det er vanskelig å uttale seg om russernes bevismateriale uten å ha studert det nærmere, men det er fullstendig klart at det i hvert fall ikke kan dreie seg om brev eller skriftlig advarsel fra noen norsk myndighet i Kirkenes-området eller andre steder, sier byråsjefen til Aftenposten.

Odd Stub Aune fungerte som Grensekommissær sommeren 1965, og ble oppnevnt til det samme fire år senere.

Det sovjetiske nyhetsbyrået Tass sender så ut en melding hvor det avgjørende beviset refereres. Det er snakk om et brev fra fungerende grensekommissær Odd Stub Aune.

UDs politiske avdeling må nå slå fast at brevet kan ha påvirket utfallet av saken. Det har «fått en noe uheldig utforming», heter det. Og det kan endog ha «gitt russiske myndigheter inntrykk av at de opplysninger Mott hadde fått om at han ikke kunne krysse grensen på amerikansk pass uten visum, skulle skrive seg fra norske myndigheter».

UD forsøker å slukke brannen. De holder fast ved at ingen norske myndigheter var i kontakt med Mott, og at advarselen som grensekommissæren refererte til i brevet, bygget på uttalelsene fra direktøren på Kirkenes Turisthotell.

Dør på fangetog til Sibir

«Newcomb Motts vanskjebne (har) vært at han var en uskyldig turist, og ikke en spion med større bytteverdi for USA.»

Mott dør natt til 21. januar 1966 - på et tog på vei mot Sverdlovsk og en tvangsarbeidsleir 560 kilometer øst av Moskva. Sovjetiske myndigheter konkluderer med selvmord, blant annet fordi det barberbladet som har påført ham skadene, blir funnet ved hans side.

Hans død fører til store presseoppslag. I senere innberetninger fra Washington legger man vekt på om artiklene inneholder kritikk av norske instanser.

I et dokument merket «Fortrolig» skriver den norske Moskva-ambassaden 11. februar at amerikanerne ikke hadde grunn til å tro noe annet enn at det var et selvmord.

Det refereres til en samtale med sjefen for State Departements Sovjet-kontor, Malcom Toon, som blant annet lanserer en ny teori. Han hevder at Mott var blitt en brikke i konflikten mellom Kina og Sovjetunionen: «På bakgrunn av Vietnam-krigen ville russerne vise den kommunistiske verden at de var "tough" med amerikanerne.»

I oktober overtok regjeringen Borten for Gerhardsen. I utenriksdepartementet overtok John Lyng (th) etter Halvard Lange. Foto: Scanpix / NTB scanpix

Toon er samtidig forbannet på sovjeterne som i etterkant skal ha anklaget både amerikanske myndigheter og Motts foreldre, noe Toon mener var «særlig urettferdig og sjofelt overfor foreldrene».

Men samtidig sier han om en eventuell fangeutveksling: «De amerikanske myndigheter hadde også gjort sitt aller beste for å hjelpe ham. Av prinsipielle grunner kunne man imidlertid ikke overveie å utveksle turisten Mott med den notoriske spionen Ivanov».

I Norge var det regjeringsskifte denne høsten. Borten-regjeringen overtok og høyremannen John Lyng ble utenriksminister. Mott-saken var den første som brakte Lyng i kontakt med den sovjetiske ambassaden.

I boka «Mellom øst og vest» kaller han det både «arvegods fra den tidligere regjering» og «en bagatellmessig, men litt betent affære». Også han er inne på den unge mannens fatale skjebne i erindringsboka:

«Newcomb Motts vanskjebne (har) vært at han var en uskyldig turist, og ikke en spion med større bytteverdi for USA.»

Drøftes på toppnivå

Edward Kennedy tar opp Motts sak i Senatet etter hans død, 1. februar 1966. Men før det, i månedsskiftet september-oktober, diskuterte man Mott på øverste nivå, blant annet med utenriksminister Gromyko.

30. november ba Kennedy formannen i Det øverste sovjet, N.G. Ignatov, om at fangen skulle løslates. Og 11. januar hadde han hatt en lunsj med Sovjets USA-ambassadør Anatoloy Dobrynin om saken.

Den velrenommerte senatoren, bror til president John F. som ble drept i 1963, og Robert F. som var justisminister til 1964 (drept 1968), spurte Sovjet-myndighetene om en forklaring på flere forhold:

– Men først og fremst, hvorfor ble Newcomb Mott sendt til en leir for å avtjene straffen før anken var behandlet?, spurte han.

Samtidig sa han at Moskva uansett hadde ansvaret for 27-åringens død.

Etter Kennedys tale til Senatet svarer de sovjetiske myndighetene. I en Tass-melding kritiseres han for å ha «politiske mål» med urettmessige anklager.

I midten av mars tar saken en ny vending. Da kommer det en redegjørelse fra sovjetiske myndigheter. Her hevder man at Mott oppførte seg underlig og unormalt på togturen.

Den offisielle sovjetiske velkomstkomiteen da grensa ved Skafferhullet ble åpnet 1965. Foto: Ernst Galschiødt / Varangermuseum

«Det var ingen innenfor Administrasjonen som trodde russerne selv hadde drept ham», heter det i en fortrolig rapport til UD.

De skriver at han reiste alene i et avlukke, nummer 9. Her skal han ha snakket med seg selv, hengt opp et bilde av Madonna og begynt å kaste ting etter vaktene som forsøkte å komme inn til ham. Etter å ha observert at fangen også blødde, skal vaktene likevel ha skaffet seg adgang og forgjeves ytt ham førstehjelp.

En representant fra amerikanske myndigheter sier i en fortrolig samtale med ambassaden i Moskva at skrivet er utilstrekkelig:

«Blant annet var det ikke redegjort for hvor lenge Mott hadde oppført seg unormalt, hvorfor vaktene ikke hadde kunnet gripe inn etc. At Mott med halsen overskåret hadde kunnet stoppe vaktene fra å gripe inn ved å kaste syltetøyglass etter dem, syntes høyst merkelig.»

Malcom Toon var i slutten av april i kontakt med ambassaden i Washington, og sier nå at «russerne bevisst har holdt tilbake viktige opplysninger».

«Det var ingen innenfor Administrasjonen som trodde russerne selv hadde drept ham», heter det i en fortrolig rapport til UD.

Men Toon anklager sovjeterne for ikke å ha vært nok aktpågivende overfor Mott som «de måtte vite hadde et ustabilt sinn».

Et påstått drap

Motts levninger hadde nå vært undersøkt av både FBI og Hærens patologiske institutt i USA, og de mente at sårene kunne være selvpåførte selv om de ikke ville konkludere med selvmord.

Toon lanserer en tredje mulighet: «Man kunne ikke helt utelukke muligheten av at han var blitt drept av sine fangekamerater».

Motts familie mente på sin side at en privat og uavhengig undersøkelse av liket hadde vist at 27-åringen var blitt myrdet, «beyond question» (over enhver tvil).

Sommeren 1966 kommer DeWitt S. Copp på banen. Han er redaktør for det høyrevridde nyhetsbrevet «Washington Report» og utgaven 23. mai har tittelen: «Drapet på Newcomb Mott».

Her konkluderes det både med at amerikanske myndigheter ikke har gjort nok for ham og at den sovjetiske versjonen ikke var troverdig.

Mannen bak nyhetsbrevet synes saken er såpass spesiell at han skriver en bok. Copp tar kontakt med ambassaden i Washington, intervjuer ansatte og spør om de også ønsker å lese manuskriptet på forhånd, og komme med forslag til eventuelle rettelser.

Sovjeterne kunne også tilby musikk til drikkevarene i Boris gleb. Foto: Varangermuseum

«Å antyde at de norske myndigheters rapport med overlegg skulle være uriktig (med sikte på å skade Mott) synes noe drøyt», mener Eliassen.

Ambassaden skriver til UD at de i så fall står i fare for å gå god for boken, selv om det også vil være i norsk interesse å påvirke beskrivelsene.

UD svarer 23. juni 1967 at «vi bør holde oss langt borte fra noe medarbeiderskap med forfatteren om Mott- og Boris Gleb-sakene».

Våren 1968 er boka klar. Ambassaden i Washington noterer først tilfreds at den «ikke inneholder noen utfall mot norske myndigheter eller kritikk». At tesen om et sovjetisk mord og amerikansk tilbakeholdenhet opprettholdes, kommenteres ikke.

Høsten 1968 har man også lest verket på den norske ambassaden i Moskva. Kjell Eliassen, chargé d'affaires, reagerte på ett avsnitt hvor det ble hevdet at norske myndigheter «enten med overlegg eller en feil» ga Mott en uriktig rapport om mulighetene til å passere grensen uten visum.

«Å antyde at de norske myndigheters rapport med overlegg skulle være uriktig (med sikte på å skade Mott) synes noe drøyt», mener Eliassen.

Det ender med at man ikke går til innkjøp av boken. Justisdepartementet er blant dem som betakker seg. «Man finner ikke at boken er av en slik faglig verdi at man ønsker å anskaffe den for Justisdepartementet og dets ytre etat», skriver de 20. august 1968 – samme dag som Sovjetunionen invaderer Tsjekkoslovakia.

PS: Sovjetunionen prøvde å åpne baren i Boris Gleb både i 1966 og 1967, men den norske grensebommen ble ikke løftet. John Lyng hevder i memoaerene at det ikke hadde noe med verken Newcomb Mott eller frykten for spionasje, å gjøre. Han trekker fram flyten av «så meget godt og billig brennevin» som hovedgrunn.