UDs ukjente oppdrag, del 2:

Den norske spionen som gikk inn i kulden

Arthur Folden forlot sin familie og gikk i hemmelighet på ski over til sovjetisk side av grensen i 1956. Foto: NTB scanpix
I 1956 forlot Arthur Folden sin norske familie og gikk på ski til Sovjetunionen. Krigshelten var da mistenkt for å ha vært agent fra Stalins tid. Syv år senere traff tilfeldigvis kona ham igjen i Leningrad.
Av 17. mars 2018

– Han var hennes store kjærlighet, og hun var jo bitter for at han bare ble borte, sier Anne-Lise Moe som var en god venn av den nå avdøde ekskona.

Sommeren 1963 er Arthur Iversen Foldens ekskone på besøk i Leningrad. Da hun plutselig oppdaget ham på en benk, var det en kjempeoverraskelse.

– Han var hennes store kjærlighet, og hun var jo bitter for at han bare ble borte, sier Anne-Lise Moe som var en god venn av den nå avdøde ekskona.

Møtet i Leningrad er den siste opplysningen om Folden etter at han krysset over grensen til Sovjetunionen 8. april 1956.

Familien hans har aldri fått noen forklaring på hvorfor krigshelten hoppet av til Khrustsjovs Sovjet to dager før sin 44-årsdag.

Mulige årsaker finnes i Foldens usedvanlige fortid.

ABC Nyheter har saumfart UDs dokumenter i den uvanlige saken, som ble overlevert Riksarkivet 10. januar.

Ville ofre livet

Våren 1943 satt ti menn fra den kommunistiske Thingstad-gruppen og ventet på døden, sammen med klokkeren og motstandsmannen Peder Morset.

Det finnes et kjent bilde av Arthur Folden. Her er han fotografert illegalt i Selbu våren 1942. Bildet er fra boken «Skardølsfjella er min himmel».

Etter brutal tortur på kretsfengselet Vollan i Trondheim, dømte en nazistisk krigsrett dem alle til døden 4. mai.

Mens de satt i cellene var tre kamerater på vei fra Sverige for å redde fangene. De tre var villige til å ofre sine liv i væpnet kamp mot de tyske vaktpostene, for å få ut de 11 dødsdømte patriotene.

De tre nordmennene var Arne Lund, Ole B. Garberg – og Arthur Iversen Folden. Den siste hadde krigserfaring. Han hadde vært med i den spanske borgerkrigen og var skadd av en granatsplint som stadig satt i hodet.

– Han hadde derfor glassøye, minnes Foldens stedatter.

Hun ønsker ikke å stå frem med navn og bilde, men husker ham godt fra tiden i Hammerfest etter krigen – selv om de bare bodde sammen i ett års tid.

«UDs ukjente oppdrag»:

Les del 1 i serien: Turisten som USA og Norge ofret

Les del 3 i serien lørdag 23. mars: Ba Norge bevise at han overlevde nazi-henrettelse

Nordmenn marsjerer gjennom Trondheims gater under tysk bevoktning. Alle er politiske fanger. Bildet er tatt i hemmelighet, gjennom et vindu. Foto: NTB scanpix/ Krigsarkivet
Populært

– Dem ska itj få pin livet av han!

– Det e' itj tale om at dem ska få pin livet av han!

Ole B. Garberg har fortalt om de hasardiøse planene de tre patriotene la da de traff hverandre i eksil i Stockholm, i intervjuboka «Skardølsfjella er min himmel».

– Har du hørt siste nytt frå Noreg – han Henry Thingstad er arrestert, og heile gruppa er rulla opp. Vi må over og berge han, forteller Garberg om samtalen i boka.

Samtalen avsluttes med at de blir enige om å redde Thingstad:

– Det e' itj tale om at dem ska få pin livet av han!

Han forteller at de legger ulike og konkrete planer for hvordan de skal få frigitt både kameratene og klokkeren. Garberg var fra Selbu, lommekjent i grensetraktene mellom Trøndelag og Jämtland, og skulle lede vei.

Men for å komme i kontakt med resten av Thingstad-gruppen i Trondheim trenger de en radiosender. De oppsøker den norske legasjonen i Stockholm og ber om hjelp. Men der nekter de å låne ut nødvendig utstyr.

Wollweber-gruppen

Kommunistisk sabotasjegruppe som opprinnelig skulle angripe fascistisk skipsfart.

Ledet av tyske Ernst Wollweber som var gift med norske Ragnhild Wiik. Ekteparet bodde i Oslo før krigen, og Wollweber måtte flykte til Sverige i 1940.

Det fantes grupper i Narvik, Bergen og Oslo, i tillegg til en lang rekke andre havnebyer i Nord-Europa.

Fra 1941 ble gruppen i Oslo ledet av Asbjørn «Osvald» Sunde, og de utførte en lang rekke sabotasjehandlinger og likvidasjoner – også på oppdrag for Milorg.

Etter krigen bosatte Wollweber seg i DDR og ble i 1953 minister for intern sikkerhet.

Kilder: Wikipedia / NRK

Både Folden og Lund hadde vært tilknyttet det antinazistiske Wollweber-nettverket allerede før krigen.

For dem var det naturlig å oppsøke den sovjetiske representasjonen og be om hjelp, og her fikk en sender som kunne brukes på det livsfarlige oppdraget.

Historikeren Tore Pryser skriver i et arbeidsnotat fra 2000 («Okkupasjonshistoriske sideblikk») at den sovjetiske planen var at senderen som Folden og Lund hadde fått med seg, senere skulle benyttes til å rapportere om tyske konvoier og ubåter langs kysten av Norge.

Populært

Arrestert i Sverige

Det 75 år gamle dramaet slutter fatalt. For samme dag som de 11 i Trondheim får sin dødsdom, den 4. mai, ender det planlagte forsøket på å redde dem.

Da Folden og Lund gikk av toget i den lille svenske byen Svenstavik, like utenfor Östersund, traff de igjen Garberg. Gruppen forsøkte å gå om bord på en buss som skulle bringe dem nærmere den norske grensa, men ble arrestert av svensk politi.

Året etter at svenskene hadde arrestert de tre norske sabotørene ble det arrangert en norsk uke i Stockholm. 9.-15. oktober 1944 ble utstillingen «Norges barn takker Sverige» holdt i Stockholms-Tidningens lokaler ved Stureplan. Foto: Riksarkivet/ flickr.com

I ettertid var den norske legasjonen mistenkt for å ha tipset svenskene om planene om den vågale operasjonen. Folden og Lund hadde blitt spanet på fra de gikk om bord på toget i Stockholm.

En av de som hadde vært på toget med dem var John Lyng, knyttet til den norske legasjonen (og senere norsk statsminister) hvor den senere lederen av overvåkningspolitiet i det frigjorte Norge, Asbjørn Bryhn, var nestkommanderende.

«Den gongen kunne eg ikkje få meg til å tru at det fanst folk i den norske legasjonen som ville gjere ei slik Judas-gjerning som å melde oss når vi var på veg for å hindre drapet på nokre av dei beste motstandsfolka våre», sier Garberg i boka «Skardølsfjella er min himmel», som handler om hans betydelige krigsinnsats.

Det eneste kjente bildet av Arthur Folden er tatt sammen med tre andre sabotører i Selbu våren 1942. Han sitter foran til høyre. Bak han sitter Arne Johansen som ble skutt 17. november 1943. Til venstre sitter Thorvald Størseth og Ole B. Garberg (bak). Foto fra boka om Garbergs innsats: «Skardølsfjella er min himmel».

Etter krigen var Garberg derimot overbevist om at Bryhn og Lyng var med på å stanse sabotørenes planer våren 1943.

En annen teori er at den svenske angiveren Thore Hansén hadde en finger med i spillet. Hansén hadde kontakt til det tyske informasjonsbyrået i Stockholm, samtidig som han hadde kontakt med Bryhn. I boken om Asbjørn Bryhn – «Sin egen fiende» – omtaler forfatteren Roy Andersen teorien om at tyske interesser kan ha medvirket.

Riskerte halshugging

For Garbergs to kamerater ble uansett den sovjetiske senderen et avgjørende bevis i rettssaken som fulgte. Arne Lund var internert frem til lille julaften. Arthur Folden ble derimot dømt til utvisning til det nazistisk kontrollerte Norge 30. juni, men plassert i interneringsleiren Smedsbo mens ankesaken hans ble behandlet.

En utvisning tilbake til Norge kunne ha fått et dødelig utfall. I januar 1941 hadde svenskene utlevert en annen nordmann med tilknytning til Wollwebers nettverk, Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble halshugd i en tysk konsentrasjonsleir 30. mai 1944.

Ernst Wollweber, lederen av sabotasjegruppe som fikk hans navn. Foto: NTB scanpix

Folden blir derimot sittende internert til etter krigen. Det svenske Riksarkivet opplyser til ABC Nyheter at han forlot landet 25. september 1945.

Det Folden ikke visste var at også britisk og amerikansk etterretning var på sporet av ham. Fra 1942 hadde de klart å avlytte sovjetiske etterretningsmeldinger, og særlig fra 1946 arbeidet man intenst på å dechiffrere disse.

Dette såkalte Venonaprosjektet spilte en relativt stor rolle under Den kalde krigen, og man mente å avdekke store deler av det sovjetiske agentnettverket fra andre verdenskrig. 

I Venona-papirene fra 12. mai 1943 er både Arne Lund og Arthur Folden nevnt. Her får de også dekknavn – «Roland» og «Erik». Forfatterne av «Den hemmelige krigen» som beskriver overvåkningen i Norge frem til 1997, Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, mener dette noe tynne materialet er bevis godt nok for at Folden «ble vervet av russerne våren 1943».

– Han sa ingen ting selv

– Jeg kom egentlig ikke så godt ut av det med Arthur, sier hun.

Asbjørn Bryhn, tidligere nestkommanderende ved den norske legasjonen i Stockholm med ansvar for å avsløre uønskede elementer blant de norske flyktningene, ble i 1947 overvåkningspolitiets første sjef. Han satt nesten 20 år i stillingen.

Etter krigen mente Politiets overvåkningspoliti (POT) at Wollwebers organisasjon fortsatt eksisterte i Norge og at de arbeidet for Sovjetunionen. Dette ble koblet sammen med de norske partisanene som hadde jobbet og levert etterretningsinformasjon om tyske tropper til Stalins Sovjet, den norske London-regjeringens allierte under krigen mot nazistene.

Tilbake i Norge må den faglærte mureren Arthur Folden ha vært på jakt etter inntekter og en jobb. Hans senere stedatter mener at det var grunnen til at han kom nordover og til Hammerfest som hadde blitt helt jevnet med jorden da nazistene trakk seg tilbake fra høsten 1944.

– Her oppe var det jo nok å gjøre etter krigen, sier den nå 75 år gamle pensjonisten da ABC Nyheter møter henne.

– Jeg kom egentlig ikke så godt ut av det med Arthur, sier hun.

– Jeg vokste mest opp med mine besteforeldre. Vi bodde kanskje sammen i ett års tid, etter at det nye huset sto klart og min mor og Arthur flyttet inn i etasjen over besteforeldrene.

Hammerfest etter ødeleggelsene før tyskernes retrett ved årsskiftet 1944/45. Foto: Riksarkivet/ flickr.com

– Men ja, han var nok min mors store kjærlighet.

Hun var ikke klar over Foldens innsats under andre verdenskrig, og visste heller ikke om hans mulige tilknytning til sovjetisk etterretning.

– Min mor snakket aldri om det. Og han sa jo ingen ting selv. Men han må jo i så fall ha levd under litt av et konstant press, sier stedatteren i dag.

Fra det eneste kjente bildet av Folden kjenner hun bare igjen nesen og hakepartiet fra mannen som plutselig ble borte.

– Han var jo skallet, og på dette bildet har han hår, sier 75-åringen og smiler svakt.

– Men ja, han var nok min mors store kjærlighet.

Trygt sted å krysse grensa

Onsdag 4. april 1956 forteller Folden sin nye familie at han skal på jobb litt sørover, på Skjervøy. Men i virkeligheten drar han østover fra Hammerfest. Antageligvis tar han Hurtigruta til Kirkenes, noe som gjør at han kan gå i land der morgenen etter.

Det er ikke kjent hvorfor han krysser grensa til Sovjetunionen søndagen fire dager senere. Men det skjer ved grensemerke 183, 16 kilometer sør for Kirkenes (ny nummerering gjør at det nå er grensemerke 165).

Dette er et område utenfor allfarvei og uten bebyggelse på norsk side av grensen. På russisk side går det derimot en vei langs bredden av Klistervatn hvor Pasvikelva er 1,5 kilometer bred.

– På grunn av elvens bredde er det lite strøm her, og isforholdene i april vil sikkert ha vært utmerket for en skiløper, sier dagens norske grensekommissær, oberstløytnant Roger Jakobsen, til ABC Nyheter.

– Det er også lite bebodd på norsk side, så disse faktorene gjorde det nok godt mulig å krysse elva rimelig trygt og usett. Men det finnes mange tilsvarende områder i Pasvik, sier Jakobsen.

Det var åpenbart ikke mulig å holde kontroll langs hele russergrensa da Arthur Folden uhindret kunne passere. Illustrasjonsfoto fra desember 1962.

Mye tyder på at Folden var forfulgt og holdt under oppsikt av norsk overvåkning, og at det kanskje kunne være redselen for POT som fikk ham til å hoppe av.

I Bergh og Eriksens bok om norsk overvåkning skriver de at «en partisan i Sør-Varanger ble mistenkt for også å ha hjulpet denne over grensen».

Istid mellom øst og vest

Dette var tiden da de norske kommunistene ble forfulgt og mistet sine jobber. Den kalde krigen var på sitt verste.

I tillegg hadde Asbjørn Sunde, den svært kjente lederen av «Osvald»-gruppen med bånd til Wollwebers organisasjon, blitt arrestert bare to år tidligere. I en meget omtalt rettssak ble Sunde og Erling Nordby senere dømt for spionasje. Og i desember 1955 kom den tidligere partisanen Osvald Harjo tilbake til Norge, etter 13 år i sovjetiske fangeleire, til bred pressedekning.

Kanskje ble presset på Folden for sterkt?

Her krysset Folden grensa 8. april 1956. På sovjetisk side går veien rett på andre siden av den isdekte vannet. Foto: Wikimedia commons/ ABC Nyheter

Seks år etter at han krysset russergrensa sør for Kirkenes, tar en venn som også kjenner to av Foldens brødre, kontakt med det norske Utenriksdepartementet (UD). Han ønsker nå hjelp til å få vite mer om avhopperens skjebne.

UDs arkiver fra 60-tallet er nylig avlevert til Riksarkivet, og der finnes flere dokumenter som belyser hva som skjer på norsk side.

I et brev fra departementet til POTs sjef Asbjørn Bryhn datert 23. august 1962 heter det at «Folden skal ha vært aktiv i Kommunistpartiet i Finnmark» og man mener at det er «ikke utelukket at han var i russisk tjeneste alt før han gikk over grensen».

Etter at Foldens frue i 1957 søker om skilsmisse har UD rettet flere henvendelser til de sovjetiske myndighetene, men har bare blitt «møtt med løst snakk og henvisning til at etterforskningen er overlatt innenriksministeriet».

En av Foldens brødre kommer også med en dirkete bønn om hjelp i januar 1963. I en skriftlig note til sovjetisk UD fremkommer det detaljer som viser at man på norsk side vet godt hvor og når Folden tok skrittet over grensa. De ber om hjelp til å forkynne ekteskapssaken for «norsk statsborger Arthur Iversen Folden, som, ifølge de undersøkelser norske myndigheter har foretatt, gikk på ski over grensen til Sovjet-Samveldet i nærheten av grensemerke nr. 183 den 8. april 1956».

Saken får en siste vending etter at Foldens fraskilte hustru observerer ham i Leningrad.

Turistgruppe i Vinterpalasset på midten av 60-tallet da Arthur Folden skal ha jobbet i Leningrad som reiseleder. Foto: NTB scanpix

– Ja, mamma fortalte at hun hadde sett ham på en benk i Leningrad, sier dattera.

«Saken er nå kommet i en ny stilling idet en nordnorsk delegasjon som besøkte Leningrad i juni i år, i Norsk sovjetrussisk sambands regi, har gjenkjent Folden i Leningrad hvor han arbeidet som reisefører. Foldens hustru var med i delegasjonen og snakket direkte til ham, men han medga ikke sin identitet», står det i et fortrolig skriv til ambassaden i Moskva 23. september 1963.

UD ber også om at «disse opplysningene bør inntil videre ikke bli omtalt overfor sovjetiske myndigheter».

– Ja, mamma fortalte at hun hadde sett ham på en benk i Leningrad, sier dattera.

– Det må ha vært en pussig opplevelse for henne, mener hun.

Men at moren hennes skulle ha gitt opplysninger til myndighetene om det triste møtet i Leningrad, er lite sannsynlig.

At POT hadde informanter i organisasjoner som sto Sovjetunionen nær eller var styrt av norske venstreorienterte, er vel kjent. Derfor er det nok en mer troverdig forklaring at en av de andre deltakerne på reisen har rapportert om hendelsen, og at UD på denne måten har blitt informert.

«Vi kan ikke hindre dem»

I et fortrolig svar skriver den norske ambassadøren Frithjof Jacobsen 1. oktober at det «til dags dato» ikke har kommet noe svar. I et håndskrevet notat som er udatert, men tilsynelatende skrevet etter ambassaden svar, heter det at det ikke er grunn til å gjøre mer i saken.

«Dersom Folden arbeider i Sovjet og ikke vil gi seg tilkjenne, er jo en henvendelse til liten nytte. Dersom russerne vil holde ham eller hans skjebne skjult, kan vi ikke hindre dem i det. I tillegg til disse momenter kommer at Folden nå eventuelt har oppholdt seg i Sovjet i 7 1/2 år.»

15. oktober 1963 får den gjenlevende broren beskjed om at forsøkene ikke har gitt noe resultat.

---

En nylig henvendelse til Russlands ambassade fra ABC Nyheter om de nå kan bidra med opplysninger om Foldens skjebne, er ennå ikke besvart.

Etterretningstjenesten har på sin side avslått et krav om innsyn i eventuelt materiale om Folden. De mener at det er «underlagt lovbestemt taushetsplikt» å opplyse om en person er eller har vært registrert hos dem.

POTs etterfølger, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), hadde ikke besvart en lignende innsynsbegjæring da denne saken ble publisert.

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix