Aleksandar Vukovic rømte fra to tyske konsentrasjonsleire i Norge i 1943. Tyve år senere trengte han hjelp fra UD til å bevise at han faktisk var i live.
Aleksandar Vukovic rømte fra to tyske konsentrasjonsleire i Norge i 1943. Tyve år senere trengte han hjelp fra UD til å bevise at han faktisk var i live.

UDs ukjente oppdrag, del 3:

Ba Norge bevise at han overlevde nazi-henrettelse

Aleksandar Vukovic rømte fra to tyske konsentrasjonsleire i Norge i 1943. Tyve år senere trengte han hjelp fra UD til å bevise at han faktisk var i live. Foto: Falstadsenteret

Aleksandar Vukovic var 29 år gammel da han klarte å rømme fra et rettersted i Trøndelag. Tyve år senere var han anklaget for å være nazist, og ba Norge bevise at han hadde overlevd henrettelsen i 1943.

For 55 år siden oppsøkte en 49 år gammel mann det norske konsulatet i den franske havnebyen Marseille. Han hadde en merkelig bønn: Kan norske myndigheter bevise at han faktisk lever?

Mannen het Aleksandar Vukovic (født i 1914).

ABC Nyheter har saumfart UDs arkiver fra 60-tallet, som nylig ble overlevert til Riksarkivet. Her finnes nå mappen om den usedvanlige bønnen fra Aleksandar Vukovic.

Tyve år tidligere hadde han klart å rømme fra konsentrasjonsleiren Falstad, endog samme kveld som han og elleve andre skulle skytes på et rettersted i granskogen en kilometer unna.

Vukovic ber i 1963 om «en behørig stemplet og undertegnet attest» som beviser at han under andre verdenskrig «ble dømt til døden og flyktet under transporten til retterstedet».

49-åringen vil ha økonomisk kompensasjon fra Vest-Tyskland for tiden som fange og tvangsarbeider under nazi-styret i Europa.

Utløsende årsak oppgir han å være et jordskjelv i hjembyen Skopje. Det har satt alle hans pårørende på bar bakke, og de straffes på grunn av ham.

Familien nektes offentlig hjelp i Titos Jugoslavia. Årsaken oppgis i et brev fra konsulatet i Marseille til Utenriksdepartementet (UD) 16. november 1963:

«Da man i Jugoslavia er av den oppfatning at Vukovic var nazist under krigen.»

Utdrag fra fangeprotokollen ved Falstad 1943. Øverst på dette arket er fange nummer 1319 «Wucowitj, Aleksander», serber. Foto: Falstadsenteret
Utdrag fra fangeprotokollen ved Falstad 1943. Øverst på dette arket er fange nummer 1319 «Wucowitj, Aleksander», serber. Foto: Falstadsenteret

Mannens utrolige historie har også fanget interessen til Falstadsenteret som har sporet opp materiale både i Landsarkivet i Østersund og Riksarkivet i Stockholm, og stilt dette til ABC Nyheters disposisjon.

– Jeg har ikke funnet noe fangekort for ham. Han er oppført i fangeprotokoll fra Falstad som nr. 1319. Helt fra 1945 var navnet hans oppført i lister over de som ble henrettet i Falstadskogen, opplyser konservator Arne Langås i en e-post.

Da Vukovic klarte å stikke av for 75 år siden var det en utrolig flukt. Men han har en unik livshistorie som spinner fra å være skuespiller og operasanger på Balkan, torturist for nazistene i ulike konsentrasjonsleire og til slutt gift i Frankrike.

Vukovic var født i Kocane, sør i dagens Serbia, som sønn av den lokale lensmannen. På denne tiden var Jugoslavia et konstitusjonelt kongedømme – opprettet etter et militærkupp i 1903 – under Petar I.

I alle avhør sier Vukovic at han er monarkist. Han frasier seg sitt statsborgerskap etter at Petar II styrtes og Jugoslavia blir republikk under Tito i 1945.

Men før den tid skal Aleksandar Vukovic gjennomleve ekstreme forhold, brutal krig og enorme politiske omveltninger i Europa.

«UDs ukjente oppdrag»:

Les del 1 i serien: Turisten som USA og Norge ofret

Les del 2 i serien: Den norske spionen som gikk inn i kulden

I 1963 var eks-kongen Petar II av Jugoslavia opptatt i USA. Her står han til høyre og synger sammen med komikeren Jimmy Durante i anledning av at Herschel McWilliams (i midten) utnevnes som president for «Fraternal Order of Eagles» i Chicago. Foto: NTB scanpix/ AP
I 1963 var eks-kongen Petar II av Jugoslavia opptatt i USA. Her står han til høyre og synger sammen med komikeren Jimmy Durante i anledning av at Herschel McWilliams (i midten) utnevnes som president for «Fraternal Order of Eagles» i Chicago. Foto: NTB scanpix/ AP

Da nazistene overfalt Jugoslavia ble Vukovic løytnant i general Mikajlovic arme, de såkalte tsjetnikerne, en nasjonalistisk og rojalistisk hær som bekjempet både de nazistiske okkupantene og Titos partisaner.

De allierte støttet opprinnelig kongehuset og Mikajlovics hær. Men det endret seg etter Teheran-konferansen i 1943, deretter oppmuntret de Titos kommunistiske partisaner.

Aleksandar Vukovic sier i en egenerklæring (datert Eskiltuna 10. mai 1946) at han ble arrestert 28. februar 1942 av Gestapo. Han skriver:

«Jeg har overlevd fryktelig mishandling og tortur.»

I mars 1943 anklages han i en tysk krigsrett for blant annet å ha drept SS-soldater og deltatt i jernbanesabotasje. Han må overleve på 200 gram brød og en halv liter vann om dagen, sier Vukovic selv i senere avhør.

Men det er deler av historien hans som skurrer. I konsentrasjonsleiren Sajmiste i Kroatia – på tysk Zemun eller Semlin – har han klart å bli kjøkkensjef i den delen av leiren som er forbeholdt serbiske fanger og tvangsarbeidere for den nazistiske «Organitation Todt».

I samme leir – under navnet Judenlager Semlin – ble det utryddet tusenvis av jøder samtidig som de serbiske fangene var satt i tvangsarbeid. I en periode var Vukovic kjøkkensjef i leirens Todt-avdeling.

Allerede fra den tiden kalles Vukovic «Aca skuespilleren» og pekes ut som håndtlanger for SS-styrkene.

– I Todt-leiren i Zemun var «Aca skuespilleren» politimann og «kapo», forteller Dragan Moskovlic i boka «Flukt til friheten» som ble gitt ut i 1982.

Fanger på vei til konsentrasjonsleiren Zemun i 1942, da Aleksandar Vukovic også var fange samme sted. Foto: www.semlin.info
Fanger på vei til konsentrasjonsleiren Zemun i 1942, da Aleksandar Vukovic også var fange samme sted. Foto: www.semlin.info

Boka er skrevet av den jugoslaviske partisanen Cveja Jovanovic, som selv satt i ulike norske fangeleire fra juni 1942 til frigjøringen og giftet seg norsk etter krigen. Den baserer seg på egne opplevelser og intervjuer med andre fanger. (På nettstedet semlin.info finnes mer detaljert informasjon om leiren i Jugoslavia.)

Jovanovic traff Vukovic i Hasselvik-leiren i Rissa (nå Indre Fosen kommune). «Aca skuespilleren» var her en del av nazistenes splitt-og-hersk-regime.

Enkelte fanger fungerte da som provokatører eller drapsmenn. De fikk privilegier – klær, alkohol og unntak fra hardt fysisk arbeid – mot at de hadde oppsyn med sine medfanger. I rollen som kapo var de som regel forhatt av medfangene.

Dragan Moskovlic forteller også at han hadde truffet Vukovic allerede i Beograd og i Zemun hvor Organisation Todt hentet slavearbeidere til sine krigsviktige arbeider i blant annet Norge.

– Han gav meg en gang 25 slag pryl. Han hadde ingen grunn til det, men gjorde det likevel, sier han.

Våren 1964 vekker den uvanlige historien også norske mediers interesse. Her Aftenposten 11. mai. Faksimile/ Aftenposten
Våren 1964 vekker den uvanlige historien også norske mediers interesse. Her Aftenposten 11. mai. Faksimile/ Aftenposten

Moskovlic forteller også at de andre fangene forsøkte å slå i hjel Vukovic - «en riktig sværing på 194 cm» - i Stargard-leiren som i dag ligger i Polen:

– Men tyskerne intervenerte. Tyskerne reddet ham den gang, og vi måtte utsette oppgjøret med ham. Han var dyktig og beredt på alt - provosere, angi, spionere, bestikke, slå og drepe ...

– Bare han selv fikk overleve, så gjorde han alt for en brødsmule.

Da han etter krigen ble etterforsket i Sverige fikk han støtte fra et av sine ofre, en annen jugoslavisk monarkist som var med i flere av konsentrasjonsleirene.

Velieko Bogdanovic (født 1910), satt sammen med Vukovic i Sajmiste fra 12. juni 1942, og senere i andre tyske leire.

«Bogdanovic vet at enkelte kommunistiske element beskylder Vukovic for de frykteligste ugjerninger», heter det i et svensk forhør 20. mars 1946.

Den da 36-årige tidligere fangen mener Vukovic aldri «mishandlet internerte av egen fri vilje» og mener han ble tvunget av leirsjefen. Bogdanovic ble selv pisket og mishandlet av ham:

«Han sluttet imidlertid umiddelbart å piske meg når leirsjefen gikk fra plassen».

I Vukovics egne forklaringer omtales verken piskingen og mishandlingen av Bogdanovic. Derimot omtales den dårlige behandlingen han selv ble utsatt for. Han forteller heller ikke om hvordan en nordmann med risiko for sitt eget liv smuglet inn et barberblad som gjorde det mulig for ham å rømme.

Vel over i Sverige er flyktningen ikke trygg. De nye myndighetene i Jugoslavia er ikke begeistret for hans innsats under krigen.

29. august 1945 blir Vukovic avhørt av kriminalavdelingen i Borås om hvorfor han ønsket svenske papirer. Han sier da at han ikke anerkjenner Titos nye jugoslaviske legasjon i Stockholm som lovlig, og at han ikke vil ha noen kontakt med dem.

På spørsmål om når han mistet sin nasjonale tilhørighet, svarer han: «10-6-1945. Statens flagg ble byttet mot et ukjent, Kong Petars portrett er fjernet, og statens stempel er ulovlige». «Jeg vil ikke ha et pass fra den nye ulovlige legasjonen.»

Bakgrunnen er at Jugoslavia mener han samarbeidet med nazistene. De vil nå ha ham hjem for rettssak og straff.

I 1965 besøkte Jugoslavias president Josip Broz Tito Norge. Da var Norge ferdig med Vukovic-saken året før. Her toger gjestene inn til gallamiddag på Slottet, anført av Josip Broz Tito sammen med Prinsesse Astrid fru Ferner, deretter Kong Olav med fru Tito og Kronprins Harald sammen med fru stortingspresident Langhelle. Foto: NTB scanpix
I 1965 besøkte Jugoslavias president Josip Broz Tito Norge. Da var Norge ferdig med Vukovic-saken året før. Her toger gjestene inn til gallamiddag på Slottet, anført av Josip Broz Tito sammen med Prinsesse Astrid fru Ferner, deretter Kong Olav med fru Tito og Kronprins Harald sammen med fru stortingspresident Langhelle. Foto: NTB scanpix

Den første rapporten om om flyktningen blir satt opp av Kontrollavdelingens Valter Collin. Han avhører ham på sitt kontor 20. november 1943, etter at flyktningen har fått plass i en leir i den lille svenske byen Mattmar.

Heller ikke i denne rapporten omtales hjelpen han fikk i Norge. Vukovic forteller Collin om den planlagte avrettingen:

«Henrettelsen skulle skje kl 20.30 på en spesiell plass, omtrent 1 kilometer fra selve leiren. Fangene ble ført dit i bil, bare ikledd frakker og med bakbundne hender. Vukovic klarte å få fri hendene, slo til en vokter som falt og sprang inn i skogen hvor mørket hjalp ham.»

Etter to dager i skjul nærmet han seg bondegården hvor han fikk fatt i det viktigste, men ingen sko. «Føttene hans var så oppsvulmet at ingen sko kunne ha hjulpet ham. Med sekker rundt føttene gikk han så østover og krysset grensen i nærheten av Äsingen», en liten innsjø rett over norskegrensa.

Vukovic havner på sykehus i Mattmar i Jämtland. Her vil de først amputere begge de hardt skadde beina hans, men det nekter han. Flyktningen var nok forfengelig, og hadde kanskje en drøm å finne tilbake til sitt opprinnelige yrke som skuespiller eller operasanger. I Sverige fikk han blant annet lov til å ta sangtimer i Göteborg.

Men andre så fortsatt på ham med svært lite velvilje. Forfatteren av boka «Flukt til friheten» mente kapoer som Vukovic, hadde særlig grunn til å forsøke flukt:

«...de så at det kom en tid da enhver måtte betale sin regning».

Vukovic klarte å rømme fra to tyske leire i Norge.

I midten av oktober 1943 var han en av fire fanger som rømte fra Hasselvik-leiren på Ørlandet. Flukten lykkes og de kommer seg lengre inn i landet. I Leksvik får de mat av en norsk bonde, og låner en trebåt.

Her ser man over til østsiden av Trondheimsfjorden. De ror den ene milen over havet og havner i nærheten av Ekne i Levanger kommune - litt nærmere Sverige og friheten.

– Men de kunne ikke ane hva slags fare de gikk i møte, forteller Arne Sand fra Ekne i «Flukt til friheten» og fortsetter:

– De visste ikke at de hadde landet nær konsentrasjonsleiren Falstad.

Men vel over fjorden blir de angitt av engstelige norske bønder. Fra en av gårdene fangene oppsøker, blir det ringt til leiren som bare lå fem kilometer unna. Her hadde man allerede patruljer ute på jakt etter andre fanger, og flukten fra Hasselvika var raskt over.

– Det måtte være litt rart for tyskerne på Falstad å få igjen fire fanger istedenfor de tre som rømte, sier Sand lakonisk.

De fire flyktningene ble nå stengt inne i mørke celler for å vente på sin dødsstraff. Men først tvinges de til å skrive brev til Hasselvika for å fortelle om at flukten hadde slått feil, noe som skulle bryte ned moralen for de som satt igjen.

Fangeleiren Falstad i 1944. I bakgrunnen Trondheimsfjorden som Vukovic og tre andre hadde krysset med båt. Foto: Falstadsenteret/ flickr.com
Fangeleiren Falstad i 1944. I bakgrunnen Trondheimsfjorden som Vukovic og tre andre hadde krysset med båt. Foto: Falstadsenteret/ flickr.com


Arvid Falkmo jobbet på fangekjøkkenet og hadde også kontakt med de som satt innestengt i de mørke dødscellene på Falstad. Av en tysk underoffiser – «en god norgesvenn» – fikk han vite at hele femten fanger skulle skytes 30. oktober, blant dem også de fire nyankomne rømlingene fra Hasselvika.

Dagen før henrettelsen fikk Falkmo gitt dem beskjed om at de måtte ta sjansen på flukt. Rutinen var at fangene først ble bundet på hendene.

Falkmo gjemmer da et barberblad mellom brødskivene som han leverer til de fire dødsdømte, og viser Vukovic hva det må brukes til.
Tidlig om morgenen blir de og elleve russere jaget opp av køyene og bakbundet.

Barfot og nesten nakne blir de stuet sammen på en grønn lastebil og kjørt til retterstedet. Det eneste Vukovic har på seg er ei fillete trøye som ikke engang rekker ned over ribbeina på den nesten to meter høye mannen.

Halvannen kilometer ute i skogen blir de tre første av fangene skutt. Mens det pågikk klarte Vukovic å skjære over både sitt eget tau og de andres. Så når neste pulje skal henrettes stormer de dødsdømte fangene ut av bilen, og mens noen av dem kommer seg unna kulene fra fangevokterne, blir andre skutt.

– Jeg har ofte tenkt over om jeg gjorde rett eller ikke, sier Arvid Falkmo i boka.

– Det utspant seg et blodbad om morgenen da jugoslaviske og russiske fanger skulle føres til henrettelsesstedet. Tanken går til dem som ikke klarte å komme seg vekk, hva de måtte gjennomgå før de ble skutt, sier den tidligere konsentrasjonsleirfangen.

Jovanovic skriver i sin bok at åtte mann klarte å gjennomføre rømningen fra eksekusjonspelotongen på grunn av Falkmos innsmuglede barberblad.

Etter flukten har Vukovic kommet seg seks kilometer fra Falstad. Han sitter så godt som naken og på flukt, på en høyde over gården Selbu i Ekne. På kvelden forsøker han å snike seg inn på låven for å få litt varme.

Det er her flyktningen treffer på en meget forsiktig Arne Sand.

Tysk personell foran hovedporten på Falstad. Ukjent datering, men anslås til 1943-45. Foto: Falstadsenteret/ flickr.com
Tysk personell foran hovedporten på Falstad. Ukjent datering, men anslås til 1943-45. Foto: Falstadsenteret/ flickr.com

I området har innbyggerne tidligere opplevd falske flyktninger, og de som hjalp dem hadde blitt sendt til Tyskland. Sand vil derfor ikke gi ham noe direkte, men sier at alle dører er åpne og at han bare må forsyne seg.

– Denne mannen mente jeg sikkert var ekte fordi han hadde to skuddsår i seg - en kule hadde gått gjennom venstre underarm uten å knuse ben eller hovedpulsåre, og en kule hadde streifet venstre fotsåle og tatt med en del skinn og kjøtt, forteller Sand til forfatteren Jovanovic.

Flyktningen blir på låven hans i to døgn og kan forsyne seg med fremsatt mat og klær på natterstid. På vei videre mot Sverige tar han ikke den korteste veien, men streifer nordover – langs med grensa – i flere kilometer.

I Helgådalen får han igjen hjelp av gode nordmenn og ledes på rett vei over Verdalsfjellene. Det siste stykket over til tryggheten i Sverige er det en ungdom på bare 14 år som hjelper ham.

De siste to milene får han beskjed om å følge et gammelt taubanetrekk som A/S Værdalsbruket hadde bygd for å frakte tømmer fra vannet Äsingen i Sverige til Veresvatnet på norsk side.

Under granskningen av Vukovic i Sverige like etter krigen, ber han om å ikke bli utlevert til Jugoslavia eller Sovjetunionen:

«Jeg er helt uskyldig, og jeg vet at hvis de lykkes så vil jeg miste livet, ikke som "massemorder", men som nazisthater, frihetskjemper og demokrat», sier han.

Han blir i Sverige til 23. april 1947 da han frivillig reiste videre til Frankrike. Her forsøker han først å komme seg til USA, men når det feiler blir han værende.

På midten av 60-tallet trenger han så norsk hjelp igjen. Det var altså muligheten for økonomisk kompensasjon fra de nye tyske myndighetene, som fikk ham til å kontakte nærmeste norske konsulat.

Og hjelp får ham. Politiets overvåkningstjeneste (POT) mener i et brev til UD datert 9. januar 1964 at historien til Vukovic «stort sett» er sannsynlig:

«Mange Falstad-fanger fra høsten 1943 husker et blodbad knyttet til en lørdag natt, da et større antall jugoslaver (muligens også andre nasjonaliteter) ble skutt», skriver POT og fortsetter:

«Søndag morgen var det store blodpøler å se både innenfor og utenfor hovedporten. Det het seg den gang at iallfall et par av fangene hadde klart å slå ned vaktmannskapene, og deretter komme seg unna.»

POT skriver også at han i fangekartoteket er oppført som «ut 30.10.43, merket + (kors for død)».

Våren 1964 finner den utrolige henvendelsen veien til norske media. Nå beskrives flukten svært fargerikt. Vukovic skal ha hoppet frem og «i fullt firsprang mot den ene vakten, som stod med skarpladet maskinpistol pekende mot dem», og endog ha klart å kneble denne og flyktet til skogs med våpenet.

Serberen Ljuban Vukovic (ikke i familie med Aleksandar) var fange på Falstad fra 1942 til 1945. Etter krigen var han med på å påvise graver i skogen. Sammen med tre sovjetiske fanger hadde han vært med på å grave de fleste. Foto: Oskar A. Johansen/ Falstadsenteret
Serberen Ljuban Vukovic (ikke i familie med Aleksandar) var fange på Falstad fra 1942 til 1945. Etter krigen var han med på å påvise graver i skogen. Sammen med tre sovjetiske fanger hadde han vært med på å grave de fleste. Foto: Oskar A. Johansen/ Falstadsenteret

«Hvordan denne tapre jugoslaviske fange, med skadeskutt fot og arm, tok seg frem mot Julnesset i Øvre Verdal, er også litt av en gåte, det var en marsj på 15 mil, og det må nærmest betraktes som et mirakel at en så skadet mann kunne klare en slik påkjenning», het det i Aftenposten 13. april.

Adresseavisen var i kontakt med 85-årige Ole Julnes som også hjalp flyktningen de siste kilometerne over grensa. Han forteller at de «drev slakting på gården da de oppdaget en skjegget, fremmed mann i en meget primitiv klesdrakt. Som yttertøy bar han to oppflerrede kapper, og han hadde sekkestrie surret med ståltråd som fottøy».

17. april 1964 avgir Trondheim politikammer en erklæring hvor det heter at historien til Vukovic er «overveiende sannsynlig».

Det var ikke godt nok, for i begynnelsen av juni er Vukovic tilbake på konsulatet. Han er bekymret for den litt vage begrepsbruken, og frykter at tyske myndigheter vil avslå søknaden hans. Eks-jugoslaven ber om en erklæring i «en mer uforbeholden form».

Og politiet stiller opp. En ny erklæring oversendes ham og her heter det at historien «utvilsomt» er korrekt.

Etter at den nye erklæringen ble oversendt i august 1964 hører ikke norsk UD mer fra Vukovic.

– Dermed slutter vår medvirkning i denne saken, sier byråsjef Bjørn Augdahl i UD til NTB 9. november 1964.

Man får med andre ord anta at han fikk sin erstatning.

«UDs ukjente oppdrag»:

Les del 1 i serien: Turisten som USA og Norge ofret

Les del 2 i serien: Den norske spionen som gikk inn i kulden

Aleksandar Vukovics tegning av gården i Vuku hvor han fikk hjelp og direksjoner om veien over til Sverige. Foto: Vukuvic/ Falstadsenteret
Aleksandar Vukovics tegning av gården i Vuku hvor han fikk hjelp og direksjoner om veien over til Sverige. Foto: Vukuvic/ Falstadsenteret

--

3. april 2018: Korrigert to mindre feil: Hasselvika-leiren lå i Rissa kommune (ikke Ørlandet) og det er selvsagt 55 år siden 1963 (ikke 65 som det først sto).