«Spøkelseshæren»: Bataljonen som lurte tyskerne
Den falske hæren forble myndighetenes hemmelighet i flere tiår etter krigen endte.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
6. juni 1944 er en dato som har etset seg inn historiebøkene som tidspunktet for en av de største militære operasjoner gjennomført under den andre verdenskrig. Landgangen på Omaha Beach på Normandie-kysten er referert til som D-dagen og utgjorde startskuddet for den hemmelige, allierte invasjonen av Frankrike.
To uker senere var det imidlertid en annen invasjon som fant sted, da en topphemmelig bataljon ankom det samme området.
Blant de amerikanske soldatene som satte sin fot for første gang på fransk jord, var den 19 år gamle studenten Bernie Bluestein. Han var blitt håndplukket til å delta i det som fikk navnet «spøkelseshæren».
– Vi ante ikke hva vi kunne forvente og visste ikke hva oppdragene våre var, sier den nå 95 år gamle veteranen i intervjuet med EuroNews.
Falske tropper og tanks
«Spøkelseshæren» var offisielt kjent som det 23. hovedkvarters spesialtropper og telte totalt 1.100 mann. Bataljonen var så hemmelig at selv ikke de amerikanske soldatene som allerede kjempet på europeisk jord var klar over den. Den hemmelige hærens oppdrag var som tatt ut av et filmmanus i klassisk fornøyelige Hollywood-stil:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDe skulle være lokkeduer som imiterte de alliertes styrker med det som mål å lure fienden trill rundt ved hjelp av falske våpen og kjøretøy.
(Saken fortsetter under)
Den amerikanske spesialhæren besto av mer enn 1000 skuespillere, kunstnere og lydteknikere. Her var det viktigere med kreativitet og intelligens enn rå muskler og treffsikkerhet, så rekrutteringen fant først og fremst sted på kunstskoler, i reklamebyråer og liknende etablissementer som oppfordret til kreativ tenkning.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI stedet for ekte vare, benyttet bataljonen seg av oppblåsbare stridsvogner som så ekte ut på avstand. De gjennomførte falske radiosendinger, benyttet høyttalere til å gi inntrykk av den 1100 mann store bataljonen telte minst 30.000 soldater, og iscenesatte mer enn 20 falske slagmarker - gjerne så tett opp mot fronten som mulig.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Her er jeg, skyt meg!»
I dag er Gilbert Seltzer en pensjonert arkitekt på respektable 104 år. I 1944 var han en av offiserene i «spøkelseshæren» og Seltzer husker fremdeles hvordan de lærte å produsere, blåse opp og reparere de falske stridsvognene.
– Det tok oss 20 minutter å få opp en tanks, minnes han over EuroNews' reporter.
Deres jobb var å skape illusjoner for å lokke nazister til feil område, hvilket de gjorde med stor suksess. Men også vanlige folk lot seg lure, til tross for at de fikk en uventet kikk bak forhenget.
– Vi hadde en hendelse der to franskmenn så en tanks bli løftet av to menn. De snudde seg mot meg og spurte «Hvordan kan to menn løfte en tanks?». Jeg svarte at amerikanerne er svært sterke, og de tok det for god fisk, humrer han.
(Saken fortsetter under)
I «spøkelseshæren» var det viktigere med kløkt og intelligens fremfor muskler. Skjermdump: EuroNews
Spesialhæren utførte sine oppdrag helt frem til de siste ukene av krigen. Det siste fant sted i forbindelse med et slag i Tyskland der flere tusen liv sto på spill.
– Vi fanget tyskernes oppmerksomhet ved å vifte med armene samtidig som vi ropte «Her er jeg, skyt meg!», sier Bernie Bluestein mens han veiver med armene.
Artikkelen fortsetter under annonsenAvledningsmanøveren ble en suksess og sørget for at 30.000 amerikanske soldater knapt møtte noen motstand der de befant seg halvannen kilometer unna.
Les også: – Jeg ville ikke spre blodet til et monster
Fikk stor innflytelse
Da krigen var omme i 1945, kunne soldatene i «spøkelseshæren» returnere hjem til USA. Samtlige kom fra krigen med livet i behold og mottok flere utmerkelser, og flere av soldatene skulle senere få stor innflytelse på amerikansk kunst og kultur i etterkrigsårene. Blant disse var kunstneren Ellsworth Kelly , illustratøren Arthur Singer , fotograf Art Kane og motedesigner Bill Blass.
Men hverken soldatene eller offiserene fikk noen form for offentlig anerkjennelse for den innsatsen de hadde lagt ned på europeisk jord. Selv flere tiår etter krigens slutt, forble «spøkelseshæren» hemmeligstemplet.
Artikkelen fortsetter under annonsenFørst på begynnelsen av 90-tallet valgte amerikanske myndigheter å offentliggjøre dokumenter som omhandlet troppen.
Les også: Hitlers amerikanske slektning snakker ut for første gang
(Saken fortsetter under)
Bataljonens jobb var å skape illusjoner for å lokke nazister til feil område. Her holder en soldat på å flytte på en oppblåsbar bil på egenhånd. Skjermdump: EuroNews
Strengt voktet
Dokumentarfilmskaper Rick Beyer mener de er heltene som ikke ble hyllet.
– Folk lurer på hvorfor oppdragene var hemmelige. Jeg tror årsaken var at det fungerte og at hæren ønsket å holde den løsningen hemmelig, sier Beyer til NBC News.
Bernie Bluestein trekker på skuldrene når han blir spurt om han anser seg selv som en helt.
– Jeg vil ikke være det, men jeg er vel det, svarer Bernie noe motstrebende.
Gilbert Seltzer er stolt av det han fikk være med på.
– Om så vi bare hadde reddet ett liv hadde jeg vært stolt av det, sier Gilbert.
