Nasjonal sikkerhet
Risikerer å bli glemt når krisen rammer
Mennesker uten nettverk kan bli vanskelige å nå i en krisesituasjon. – Jeg synes det har vært en altfor individualistisk tilnærming til det, sier forsker Gro Sandkjær Hanssen.
Publisert
Sist oppdatert
Annonse
Strømmen går. Mobilnettet forsvinner. Veien er stengt.
For den som trenger hjelp, kan ett spørsmål bli helt avgjørende: Vet noen i det hele tatt at du er i nød?
Den eldre som begynner å bli dement, men ikke har hjemmetjenester. Den unge voksne som verken går på skole eller jobber. Personen med psykiske problemer som har trukket seg unna andre.
Dette er blant menneskene Gro Sandkjær Hanssen er bekymret for. Hun er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet og har ledet en studie av sosial klimasårbarhet på oppdrag fra Røde Kors.
– De har ikke åpenbart et hjelpebehov, men de isolerer seg. Og de kjenner kanskje ikke så mange, sier Hanssen til ABC Nyheter.
De kan klare seg til daglig. Når hverdagen bryter sammen, kan hjelpebehovet bli stort – uten at kommunen kjenner til det.
Les også: – Elbilen kan bli et viktig beredskapsverktøy
Kjenner dem som allerede får hjelp
Annonse
Annonse
Forskerne har undersøkt overordnede beredskapsplaner fra 218 kommuner, gått grundigere gjennom planverket i 55 kommuner og intervjuet nøkkelpersoner i Gjerdrum, Nesseby og Nordre Follo.
Et tydelig mønster er at kommunene først og fremst kjenner sårbare innbyggere gjennom tjenestene sine: hjemmetjenesten, sykehjemmet, skolen eller barnehagen.
– Det er de som er brukere av tjenester, sier Hanssen.
Utenfor disse systemene finnes gråsonene. Kommunene i studien er særlig bekymret for unge utenfor utdanning og arbeid, og eldre hvor det ennå ikke er identifisert et pleiebehov.
Bare 43 prosent av de undersøkte overordnede beredskapsplanene omtalte sårbare grupper.
Studien handler om klimarelaterte hendelser. Hanssen understreker at problemstillingen også gjelder andre kriser.
Strømmen kan forsvinne av mange grunner. Konsekvensene for den som er avhengig av hjelp, kan bli de samme.
En beredskapsvenn er god å ha - om du har venner
Myndighetenes råd er at flest mulig bør kunne klare seg selv i én uke. Tanken er at det frigjør kritiske ressurser til dem som trenger hjelpen mest.
Hanssen mener likevel at tilnærmingen har lagt for mye ansvar på den enkelte.
Annonse
– Jeg synes det har vært en altfor individualistisk tilnærming til det.
Hun trekker fram rådet om å skaffe seg en beredskapsvenn: Også det forutsetter at du faktisk klarer å finne noen å støtte deg til.
DSB oppfordrer samtidig uttrykkelig til felles egenberedskap. Familie, venner og naboer kan blant annet samarbeide om innkjøp, transport, overnatting og å forstå informasjon fra myndighetene.
Hanssens innvending er at det trengs et mer systematisk arbeid mellom husholdningen og kommunen – et nabolag som også fanger opp dem som ikke selv ber om hjelp.
– Vi etterlyser et lag mellom individ og kommune.
Den nærmeste hjelpen
Når veien er ødelagt og hjemmetjenesten ikke kommer fram, kan naboen være den eneste som raskt får sjekket om noen mangler vann, mat eller trenger hjelp til å komme seg ut.
Men det forutsetter at naboene kjenner til hverandre.
– Du må skape robuste nabolag i det daglige for at de skal være robuste i krise, sier Hanssen.
Hun kaller det «nabolagsberedskap»
Annonse
Forskeren etterlyser møteplasser og samarbeid mellom kommuner, lokale foreninger og frivilligheten. Nabolagshus og andre sosiale arenaer kan gjøre det lettere å oppdage hvem som er alene, og hvem som kan trenge ekstra hjelp.
Betydningen av slike nettverk støttes av en kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet, som omfatter 76 studier fra ti land.
Funnene tyder på at svak økonomi, dårlige boforhold og svake nettverk gjør mennesker mer utsatt ved klimarelaterte hendelser. Støtte fra familie, venner og naboer ser ut til å dempe belastningen. Det har også betydning om folk mottar og forstår varsler.
Krisen varer lenger for noen
Forskjellene forsvinner heller ikke når den akutte faren er over.
Hanssen trekker fram erfaringene fra Gjerdrum etter skredet. Personer med lite nettverk og få ressurser kunne trenge mer oppfølging både under krisen og i tiden etterpå.
Andre hadde familie eller venner å bo hos og mennesker som kunne hjelpe dem videre.
– De har lite nettverk å bygge på, sier hun om dem som står svakest.
Hanssen peker på at beredskap og sosiale forhold ofte håndteres av forskjellige personer i kommunene. Hun mener en viktig del av løsningen ligger i å styrke det daglige sosiale arbeidet, i samarbeid med frivilligheten og særlig Røde Kors.
– Hvis du klarer å jobbe godt med dette til hverdags, vil du få en helt annen beredskap. Da har du bygd et nettverk rundt disse og gjort dem mindre sårbare, sier hun.
Annonse
Les også: Norges nærområder blant de hardest rammede
– Vi må ikke bli blinde på beredskap
Nå som kommunene skal prioritere i høstens budsjetter, advarer Hanssen mot å overse denne sammenhengen.
Møteplasser og forebyggende tilbud kan være utsatt når pengene skal fordeles, nettopp fordi de ikke nødvendigvis er lovpålagt. Men kuttene kan også svekke evnen til å håndtere en krise, mener hun.
– Vi må ikke bli blinde på beredskap. Vi må jobbe det sosiale sterkere.
For pårørende har hun et konkret råd: Hjelp den som bor alene med nødvendige forsyninger, avklar kontakt med naboer og ta opp med kommunen om personen kan trenge hjelp i en krise – selv om vedkommende ikke mottar tjenester i dag.
