Nyhetsintervjuet:

Ingeborg Senneset: – De er noen grunnleggende bedritne mennesker hvis de gjør det med vilje

<p>Ingeborg Senneset koser seg med «trash-TV» mellom jobbslagene. </p>
Ingeborg Senneset koser seg med «trash-TV» mellom jobbslagene.  Foto: Kristoffer Myhre

Aftenposten-journalist, utdannet sykepleier, foredragsholder og styremedlem i Norsk PEN Ingeborg Senneset forteller om vaksinemotstandere, kritikerne og fascinasjonen for «trash-TV».

– Hvordan har du det om dagen?

– Jeg har det «corona-greit». Vi må nesten sette litt andre standarder nå om dagen. Jeg har hatt hjemmekontor siden 12. mars. Og det er et privilegiet — jeg anser meg som vanvittig heldig som har en fulltidsjobb og ikke er permittert, sier Senneset til ABC Nyheter.

– Hva gjør du når du ikke jobber?

– Nå har ting endret seg veldig for min del. Før pandemien stengte ned samfunnet hadde jeg gjerne avsluttet jobben i avisen og satt i gang med foredrag, TV, panelsamtaler eller andre oppdrag. Nå er det færre jobber og mer fritid. Men av alle ting, så fant jeg kjærligheten i dette coronamørket. Det er uvant, men veldig fint.

– «Ullared» eller «Paradise Hotel» på TV?

– «Paradise Hotel», uten tvil. Jeg har sett det aller meste opp gjennom, men ikke fulgt de siste sesongene like tett. «Ex on the Beach» har tatt over litt. Jeg har en solid historie med «trash-TV» opp gjennom årene. Hovedvirket mitt kretser rundt folkeopplysning, vaksinemotstand, pest, konspirasjonsteorier og antisemittisme. Hjernen har godt av å sløve noen minutter med falske øyevipper og lakensex.

– Ananas på pizza, ja eller nei?

– Med forbehold om at jeg ikke spiser pizza og dermed ikke har stemmerett, synes jeg i utgangspunktet det høres skinnsykt ut å putte søt frukt på tomat og ost. Men en kokk har lært meg at alt kan bli godt om man bare lager det riktig.

– Hva opptar deg om dagen?

De siste debattene har vært om vaksinemotstand. Hvordan folk har det, er grunnsteinen i engasjementet. Jeg klarer ikke løsrive meg fra nyhetsbildet, for det er alltid vært å diskutere hvordan vi kan gjøre ting litt bedre for litt flere. Og det kan vi stort sett hele tiden. Men det er ikke hvem som helst som har de riktige svarene, heller ikke jeg. Men å forholde seg til forskning og fakta er et godt sted å starte. Det er ingen faktabenektende, virkelighetsfjern konspiratorisk tenkende som noensinne har kommet med gode, rasjonelle argumenter mot vaksiner. Jeg prøver ikke «omvende» vaksinemotstandere, men jeg prøver å motvirke propagandaen de sprer. Det er veldig bra med skepsis, jeg er også kritisk til både medikamentindustrien og politikere. Forskjellen ligger i om man forholder seg til samme virkelighet. Sunn skepsis er veldig bra, men konspirasjonsteorier og feilinformasjon, også om det bunner i reell bekymring og alt annet enn ondskap, kan så farlige frø av tvil. De kan så vokse seg store hos andre folk, mener Ingeborg Senneset.

– Du er tydelig i meningene dine, og jeg regner med at det dermed blir en del kritikk. Går det inn på deg?

– Veldig. På en vanlig dag kan det komme flere hundre meldinger og kommentarer. Kritikk av hva jeg gjør og sier, må jeg i min posisjon regne med og ønske velkommen, selv om det ikke er gøy. Konkret, saklig kritikk kan i beste fall gjøre deg bedre, om du bare hører etter. Såkalt kritikk av hvordan du ser ut, hets og ubehagelige tilnærmelser er noe annet. Det er støy, det er forstyrrelser, det skaper en summing som gjør det vanskelig å oppfatte alt man faktisk vil gjøre.

Ingeborg Senneset får mange tilbakemeldinger fra kritikere. Foto: Kristoffer Myhre
Ingeborg Senneset får mange tilbakemeldinger fra kritikere. Foto: Kristoffer Myhre

– Her om dagen var det en fyr på Twitter som tok den varianten at han mener at jeg har operert ansiktet og puppene, og at det viser at Aftenposten tar inn alt mulig rart. Det er mange av dem, og det er ekstra kjipt når arbeidsplassen nevnes. Det går utover fagligheten, jeg er mye på Twitter for internasjonale nyheter. Jeg prøver å ikke gi usaklige kritikere mer oppmerksomhet enn de allerede stjeler til seg. Men noen ganger er det verdt å ta opp. Å svare dem, og vise frem svaret for andre. Ikke for å ta hevn eller annet ubrukelig, men for å vise at hersketeknikker dessverre også er en del av samfunnsdebatten og virkeligheten. Og at det er mulig å forholde seg saklig også til usakligheter. Det å vise sårbarhet er noe jeg har vært livredd for. Men jeg har skjønt at det styrker andre. Det offentlige ordskiftet kan ikke og skal ikke være forbeholdt kun dem med tykk hud. Hvor havner vi da?

– Hva har du lært av denne tiden vi er inne i?

– Det høres sinnssykt klisjé ut, men jeg har lært mye om meg selv som menneske. I løpet av året har jeg kommet frem til at det er fint å være nær noen, og at det ikke er bra å være fullstendig uavhengig hele tiden. Å være avhengig av et annet menneske kan være bra. Det kan det for alle, og det tror jeg har mange følt på dette året. Jeg håper det. For dette gjelder på godt og vondt. Vi er avhengige av å kunne stole på at andre vasker hendene eller at et marked i Wuhan drives på en skikkelig måte. Når dette skjærer seg, kan det i verste fall gi ringvirkninger kloden over. Og motsatt. Tenk alle tingene som ikke skjer, bare vi gjør det riktig. Vaksiner for eksempel, er historien om det som ikke skjedde. Tar du det ene stikket, kan du være den som ikke smittet og gjorde en annen syk. Det er ganske fett.

– Hva synes du om de som er skeptiske til om viruset er reelt og har manglende tiltro til myndigheter generelt?

Jeg synes at de skal ha lov til å ha sine teorier og sin ytringsfrihet. Samtidig skal de være klar over at ved å spre feilaktig informasjon er de potensielt med på å direkte skade verden, økonomien og helsen til folk. Jeg kommer alltid til å beskytte folk sin rett til å være en idiot og si idiotiske ting, men jeg kommer heller aldri til å slutte å understreke at ved å gjøre det de gjør, er de noen grunnleggende bedritne mennesker. Hvis de gjør det med vilje, selvsagt. Men vi har også en moralsk plikt til å skaffe oss kunnskap om hvordan vi unngår å skade andre. Og ord kan skade mer enn mange tror, sier en engasjert Senneset.

– Du er en stor vaksinetilhenger. Jeg regner med at du er fornøyd med vaksinenyhetene som har kommet de siste ukene?

– Ja, det skulle jo bare mangle at jeg er tilhenger av et av de viktigste folkehelsetiltakene i moderne medisinsk historie. Det er flott at det skjer ting på vaksinefronten, og at det går relativt fort. Samtidig prøver jeg å ha en tilbakelent holdning til det, for det vil ta tid før vi kan begynne med massevaksinasjon. Det viktigste er fortsatt håndvask, holde avstand og eventuelt bruke munnbind. Dette må vi fortsette å gjøre i påvente av en vaksine.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ingeborg Senneset vant årets gullpenn under Vixen Awards 2019. Foto: Vidar Ruud / NTB
Ingeborg Senneset vant årets gullpenn under Vixen Awards 2019. Foto: Vidar Ruud / NTB

– Hvor tror du vaksineskepsisen kommer fra?

Vi vet i hvert fall at vaksineskepsis er like gammelt som vaksinene selv. Det handler blant annet om at vi mennesker ikke er veldig lystne på å få sprøytet ting inn i kroppen, det virker skummelt. Vi vil være selvstendige, vil ikke at andre skal bestemme over oss. Det føles for noen som at staten tar over kroppen, som at det flyter et eller annet mystisk og kanskje skadelig stoff rundt. Tragisk nok, når det i virkeligheten er ditt eget immunforsvar som har fått seg ny kunnskap. Denne formidlingen har vi nok ikke vært gode nok på opp gjennom. Det er fint å se at vaksineinformasjonen blant journalister og formidlere nå går rett vei, med flere svært dyktige i ulike medier. Men det er fortsatt er en vei å gå. Underveis må vi være flinke til åpent å kritisere, også internt i pressen.

– Hva har gjort mest inntrykk på deg i 2020?

– Det blir nok å ha sett hvordan verden har reagert på en pandemi. Jeg har skrevet om pandemier i årevis, og det å plutselig å stå midt i det, det er ikke som et terrorangrep eller en flom. Det er i mange på bedre ord langdrygt og kjedelig. Alle burde lese Albert Camus' Pesten og se filmen Contagious, og trene på å kjede seg en stund til. For dette tar tid.

– Hva er den hendelsen i livet du har lært mest av?

– Jeg har lært så mye ulikt av forskjellige mennesker, blant annet gjennom å ha vært pasient, sykepleierstudent og journalist. Jeg har gjort flere jobber i ulike fengsler i Norge. Man lærer veldig mye av å snakke med de som av mange anses å være på bunnen i samfunnet. Det er alltid i den retningen vi bør legge øret. Selvfølgelig skal vi lytte til ekspertise og forskning, det er på en måte målet mitt at folk skal forholde seg til forskning. Men de som har opplevd mer og har mindre, har ofte mye å fortelle andre. Jeg har selv vært på bunnen. Jeg var innlagt i psykiatrien i tre år, var tidvis halvdød i kroppen og levde under fattigdomsgrensen. Det er vanskelig å se klart når man står oppe i det selv. Med begge beina midt i en personlig krise finnes ikke perspektiv. Man kan ikke alltid ta seg til å reflektere, noen ganger handler det bare om å overleve, svarer Senneset etter en betenkningspause.

– Hva er den største flausen i 2020?

– Uten å nevne navn, vil jeg si at den største flausen er folk som ikke har vett til å holde kjeft når de virkelig, virkelig ikke vet hva de prater om. Det gjelder meg selv også. Men om jeg skjemmer meg ut, skal jeg faen meg ta imot kritikken og skjerpe meg. Ikke bare ta enda hardere i og spre vås som går utover folks helse.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden