Gjennombrudd: Plasten forsvant nesten helt

Plast som havner i havet, kan bli liggende i flere hundre år. Selv biologisk nedbrytbar plast kan bli værende lenge i naturen, særlig på havbunnen.

Nå har japanske forskere utviklet plast som nesten ble fullstendig brutt ned etter bare fem måneder på 757 meters havdyp.

Resultatene, som er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature, kan åpne for nye måter å bekjempe plastforurensning i havet på.

Fant løsningen inne i plasten

Bak studien står forskere fra blant annet Universitetet i Tokyo og det japanske havforskningsinstituttet Jamstec.

Forskerne har bygget enzymer direkte inn i plasten. Dette er stoffer som setter fart på kjemiske reaksjoner, og som her bidrar til å bryte ned materialet når det kommer i kontakt med vann.

Dermed kan plasten beholde sine vanlige egenskaper under tørre forhold, men brytes raskere ned dersom den senere havner i havet.

Teknologien er utviklet for bestemte typer biologisk nedbrytbar plast, ikke vanlig plast som brukes i for eksempel plastposer og emballasje.

16 år etter oljekatastrofen: Livet i havet har ennå ikke kommet tilbake

Nesten borte etter fem måneder

For å undersøke hvordan materialene oppførte seg i naturen, plasserte forskerne plastprøver på ulike havdyp utenfor Japan, fra grunt kystvann til hele 5503 meters dyp.

Resultatene viste store forskjeller mellom materialene med innebygde enzymer og tilsvarende plast uten slike tilsetninger.

På 757 meters dyp var enkelte av de nye plastmaterialene nesten fullstendig brutt ned etter fem måneder.

Til sammenligning hadde plast uten tilsatte enzymer mistet bare 0,4 til 12,9 prosent av massen etter 18 måneder på havbunnen, i andre deler av forsøksserien.

Kan ha tatt feil i alle år

nyheter

Også på 5503 meters dyp registrerte forskerne nedbrytning, men prosessen gikk betydelig saktere.

Laboratorieforsøk viste dessuten at enzymene kunne øke nedbrytningshastigheten kraftig uten at materialet mistet vesentlig styrke og fleksibilitet.

Kan redusere problemet med mikroplast

Et annet viktig resultat kom fra forsøk i grunt kystvann.

Her ble enkelte plastfilmer fullstendig brutt ned i løpet av én måned, mens andre mistet store deler av massen.

Forskerne testet også små plastkuler som ligner mikroplast. Disse utviklet sprekker og hull etter kort tid i sjøvann.

Undersøkelsene viste dessuten tegn til at plasten ikke bare ble brutt opp i mindre biter. Den ble også omdannet til stoffer som mikroorganismer kunne bryte videre ned.

Det kan være en viktig miljøgevinst. Vanlig plast kan fragmenteres til mikroplast som blir værende i havet og sprer seg i miljøet.

Kan få betydning for norske fiskerier

Forskerne mener teknologien på sikt kan brukes i flere typer plastprodukter som risikerer å havne i naturen.

Blant mulighetene som undersøkes, er fiskesnører, fiskegarn og andre materialer som brukes i marine miljøer.

Det kan gjøre teknologien interessant også for Norge, hvor fiskeri og havbruk er store næringer og tapte fiskeredskaper bidrar til forsøpling av havet.

Dersom slike materialer kan utvikles slik at de beholder styrken under bruk, men brytes raskere ned etter at de er mistet, kan det redusere hvor lenge plastavfall blir liggende i sjøen.

Foreløpig er det imidlertid ikke dokumentert at teknologien fungerer i kommersielle fiskeredskaper som skal tåle langvarig bruk i vann.

Derfor dør livet i Oslofjorden

nyheter

Må undersøkes videre

Selv om resultatene er lovende, er teknologien fortsatt på forskningsstadiet.

Materialene som ble undersøkt, var blant annet tynne plastfilmer og små plastkuler. Forskerne må derfor undersøke hvordan metoden fungerer i større og mer avanserte produkter.

Det gjenstår også å teste hvor godt plasten tåler langvarig bruk, og om den kan produseres i stor skala til en konkurransedyktig pris.