Derfor dør livet i Oslofjorden

Torsken er nesten borte. Hummeren er truet. Rekebestanden er på et historisk lavmål. Ålegrasengene, som gir skjul til yngel og smådyr, har forsvunnet over store områder. 

Rapporten «Krafttak for kysttorsken» fra Havforskningsinstituttet tegner et dramatisk bilde av hva som har skjedd i Oslofjorden – og hva som må til for å redde livet i sjøen.

Eksperten svarer

Etter tirsdagens kunngjøring av fiskeforbud i indre Oslofjord, har vi fått Mette Skern-Mauritzen til å utdype litt. Hun jobber til daglig som forskningssjef ved avdeling for økosystemprosesser ved Havforskningsinstituttet (HI), og ledet arbeidet med HIs høringssvar til de nye reguleringene.

– Vi observerer store uønskede endringer i fjorden, og situasjonen er så alvorlig at det kreves betydelige tiltak, sier hun til ABC Nyheter.

Ungfisker dør

Torsken – en gang selve symbolet på Oslofjorden – er i ferd med å forsvinne. Havforskningsinstituttet slår fast at bestanden er reduert med 80–90 prosent siden 1970‑tallet. Bare fem prosent av torsken i dag er større enn minstemålet på 40 centimeter. Dermed forsvinner de store gytefiskene som sikrer nye generasjoner.

– «Vi ser en bestand som i hovedsak består av små individer. Det gjør at rekrutteringen svekkes år for år», heter det i rapporten.

Studien viser at kun 11–28 prosent av torskeyngelen overlever sitt første år i fjorden. Dette er dramatisk lavt sammenlignet med naturlige bestander, og gjør det nesten umulig for torsken å bygge seg opp igjen.

– Hvorfor vokser ikke mer fisk opp?

– Dessverre vet vi for lite om det. Når hele økosystem endres, er det vanskelig å skille direkte påvirkning fra indirekte konsekvenser, for det er summen av det hele som slår ut; det kan være fremvekst av annen fisk som beiter på yngler, leveområder som er ødelagt, matmangel og klimatiske forhold som endrer plankton-sammensetningen, sier Mette Skern-Mauritzen.

Høyt fisketrykk

Overfiske pekes ut som én hovedårsak til tilbakegangen for både fisk og reker i Oslofjorden. De store individene, som produserer mest rogn, er nesten borte.

Havforskningsinstuttet vektlegger høyt fisketrykk både fra fritids- og yrkesfiske:

- Fritidsfiske har hatt betydelig innvirkning på kysttorsken – garn, teiner og ruser gir stor bifangst.

- Yrkesfiske, spesielt reketråling, fører til både direkte fangst av reker og utilsiktet bifangst av ung torsk og andre bunnfisk.

- Kombinasjonen av mange fiskere og lite regulering har gjort at fisketrykket har ligget høyere enn bestanden tåler i flere tiår.

Miljøgifter og overgjødsling

I tillegg er fjorden hardt rammet av utslipp fra kloakk og landbruk. Store mengder nitrogen og fosfor fører til algeoppblomstring. Når algene brytes ned, stjeler de oksygen fra bunnvannet – og skaper dødsoner der fisk og skalldyr ikke kan leve.

Miljøgifter som PCB og kvikksølv er fortsatt målt over grenseverdier flere steder. Disse stoffene hoper seg opp i næringskjeden og kan skade både fisk og mennesker.

– Hvor stor belastning utgjør dette, sammenlignet med overfiske?

–  Vi har ikke kunnskap om hvordan vi skal vekte det. Det som er opplagt, er at vi har mulighet til å påvirke alt som er knyttet til menneskelig aktivitet, og når vi tar tak i én del av dette, vil det kunne gi en effekt. Flere og bedre renseanlegg vil utvilsomt være et positivt bidrag, men noe av utfordringen er at slikt er dyrt, og det er et kommunalt ansvar. Som vi vet, er kommuneøkonomien ganske anstrengt flere steder.

Leveområdene forsvinner

Habitatene som torsken og andre arter er avhengige av, har forsvunnet over store områder. 

Ålegrasenger og tareskog – viktige oppvekstmiljøer for fisk – er erstattet av trådformede alger. Årsakene er flere: tråling, mudring, utbygging i strandsonen og dårligere sikt i vannet.

– Langs norskekysten er også nedbeiting fra kråkeboller en betydelig utfordring, fordi vi har fisket ut kråkebolle-predatorene. I tillegg har marine hetebølger hatt en negativ effekt, kommenterer Skern-Mauritzen.

Klimaendringer fører til høyere temperaturer og dårligere oksygennivåer i fjorden. 

Det forsterker effektene av overgjødsling og forurensning, og gjør leveforholdene enda mer krevende for artene som allerede sliter.

Hva kan redde fjorden?

Rapporten «Krafttak for kysttorsken» peker på fem hovedtiltak som må til for å gi fjorden en ny sjanse:

– Burde vært klassifisert som uspiselig

livsstil

1. Nullfiskeområder: Store soner i indre Oslofjord og i nasjonalparkene ved Færder og Ytre Hvaler blir stengt for alt fiske.

2. Strengere regulering: Også i resten av fjorden strammes reglene inn, blant annet for garn og bunnredskaper.

3. Restaurering av habitater: Planting av ålegras og beskyttelse av gyteområder skal gi fisken skjul og mat.

4. Reduksjon av næringssalter og forurensning: Oppgraderte renseanlegg og strengere jordbruksregler skal kutte utslipp av nitrogen og fosfor.

5. Tverrfaglig innsats og overvåkning: Myndigheter, forskere og lokalsamfunn må samarbeide og følge nøye med på hvordan tiltakene virker.

En sjanse for comeback

Havforskerne er klare på én ting: Tiltakene må være langsiktige og omfattende. Det kan ta tiår før fjorden kommer tilbake til et bærekraftig nivå. Men uten tiltak vil kollapsen fortsette.

– «Fjorden kan reddes, men det krever at vi setter inn alle krefter – og holder ut lenge nok til at naturen får svare», heter det i rapportens konklusjon.

I sitt høringsnotat anbefalte Havforskningsinstituttet at tiltakene skulle vare i minimum 15 år. Regjeringen landet på ti.

– Vil vi noen gang få se samme mangfold og mengder fisk som Norge hadde på 70-tallet?

– Noen deler av økosystemet har en regenerasjonstid på få år, mens indirekte effekter kan ta mye lenger tid å reparere. Vårt fokus er å bidra med det vi kan få gjort noe med, det som er direkte knyttet til menneskelig aktivitet. Så er det vanskeligere å påvirke oppvarming og globale klimaendringer - derfor vil vi sannsynligvis ikke komme helt tilbake til start, konkluderer Skern-Mauritzen.

«Vi kan få en tydelig positiv respons innen fem til ti år. Men full gjenoppbygging av økosystemet vil ta lengre tid – kanskje to til tre tiår», heter det i Havforskningsinstituttets høringsnotat.

Erfaringer fra andre havområder viser at biomassen i fiskebestander kan øke to til ti ganger etter ti år uten fiske. Når torsken vender tilbake, følger også hummeren og de små krepsdyrene som er viktige for fjordens matkjede. Dermed kan en positiv spiral settes i gang: bedre oksygenforhold, friskere ålegrasenger og et mer stabilt næringsnett.