De bor i Norge, men har null norske venner: – Norge er ikke for alle

Daniela har bodd i Norge i tolv år. Maria er halvt norsk. Stephanie er gift med en nordmann.

Likevel har ingen av dem noen norske venner.

– Jeg hadde én norsk venn, men vi mistet kontakten. Og hun var halvt indisk, så det var kanskje derfor vi ble kjent, forteller Daniela.

ABC Nyheter møter spanjolen Maria Sørensen (56), spanske Daniela Soler (30) og Stephanie Likværn (38) fra Guatemala, i Caritas’ lokaler sentralt i Oslo. De er nettopp ferdige i sin ukentlige kvinnegruppe hvor de møter andre spansktalende innvandrere.

Det er hyggelig. Likevel skulle de gjerne heller blitt kjent med nordmenn. 

Men det er lettere sagt enn gjort.

En 56 år gammel drøm – men noe mangler

Maria flyttet til Norge i november, men hennes tilknytning til Norge startet ikke der.

Spanjolen har bodd alle sine 56 år i Spania, men vokste opp «veldig norsk», forklarer hun.

Faren er norsk, og det skulle de ikke glemme. 

Huset var fullt av norske flagg. Mens klassekamerater hang sammen i helgene, dro Sørensen-familien på hytta. De sto på ski i gatene på sommeren, gikk turer i skogen, gikk opp fjelltopper ingen andre spanjoler gjorde, og reiste inn til Barcelona for å feire norske høytider med «Skandinaver-klubben» der.

På tenåringsrommet hang det norske flagget i taket, og plakater av ski og nordmenn på veggene. 

Prøvde noen å fortelle henne at hun ikke er norsk, kom de ikke lett unna:

– Jeg var veldig stolt av å være norsk. På skolen sa de «du er ikke født i Norge, du er ikke norsk». Det ble jeg forbanna over. En gang ble jeg så rasende at de sparket meg ut av skolen for en dag, forteller Maria, og ler.

Familien reiste stadig på ferie til Norge. Da Maria ble eldre, jobbet hun noen somre på hotell i Oslo.

Som ung voksen kom hun inn på universitet i Bergen, men så møtte hun mannen sin og fikk barn. Det passet ikke å flytte til Norge lenger, tenkte hun – helt til nå.

Barna hadde blitt voksne og pushet henne:

– «Du må flytte til Norge. Det er det du alltid har drømt om», sa de.

I november flyttet hun. Maria får endelig bruke mye tid ute i naturen, og hver dag være en del av kulturen hun elsker så høyt. Hun lever drømmen. Døtrene forteller at hun «stråler». 

Men noe mangler.

Maria har null norske venner.

Hun har to venner i Norge – begge fra Latin-Amerika, og dessuten med barn og lite fritid.

I gruppene hun oppsøkte for å finne andre – som språkkaféer – var det ingen andre nordmenn. 

– Det er bare andre spansktalende, og det er ikke det jeg vil. Jeg vil være norsk, sier hun.

Spanjolen meldte seg inn i DNT i sommer, da hun var i Norge hele ferien, men selv ute i naturen opplever hun det vanskelig å få kontakt med andre.

– Det er veldig vanskelig å få venner her, spesielt når du er 56 år.

Les også: Dette er alderen der skjermtid gjør mest skade

Kalde skandinavere

Daniela mener at det ikke blir noe enklere å skaffe seg venner med tiden.

Spanjolen kom til Norge som 18-åring. Moren hadde fått jobb her, så hele familien pakket bagene og flyttet fra Valencia til Oslo.

Hun startet på IB (International Baccalaureate) i Lillestrøm. Det er faglig mer krevende, men enklere språkmessig, da undervisningen foregår på engelsk. Det er nok lurt, tenkte hun.

I klassen var rundt halvparten av elevene norske, mens den andre halvdelen var utenlandske. Det skapte et naturlig skille sosialt. Daniela opplevde det vanskelig å komme inn på de norske. 

– Jeg hadde hørt på forhånd at skandinaver var kalde, og det opplevde jeg. Men så lærte jeg etter hvert at dere ikke er kalde, men reserverte. Det var litt kleint når jeg prøvde å snakke med de norske, minnes spanjolen.

I dag angrer Daniela på at hun gikk skolen på engelsk. Broren, som er fire år yngre, startet på vanlig ungdomsskolen, og lever et mye mer integrert liv i dag, forteller hun.

– Han har blitt helt norsk. Han er superintegrert. Det at han lærte norsk på skolen, mens jeg ikke gjorde det, utgjorde en stor forskjell, sier Daniela.

Hun oppsøkte etter hvert andre arenaer for å finne nordmenn:

– Jeg prøvde treningssentre, men der var det ingen som snakket med hverandre. Så prøvde jeg jobb, men der jeg fikk jobb var det mange andre utlendinger. Jeg prøvde alt.

De to andre nikker. Opplevelsen av å ha prøvd alt er lik.

– Jeg fikk også en sånn «How to be Norwegian»-bok, bryter Maria inn. 

De to andre ler. De har alle vært innom den samme boken.

– Det er nok litt en spøk, men den lærer deg at du ikke skal snakke i telefonen på bussen, at nordmenn liker litt distanse og er veldig rolige. Men du kan gi dem litt øl, så elsker de å prate, sier Stephanie og ler.

De andre er enige. 

– Det er gøy, men også egentlig litt trist – at de ikke kan være seg selv uten alkohol, sier Daniela. 

Les også: Trebarnsmor og fastlege: – Det har sklidd fullstendig ut

– Ser det allerede med barna i barnehagen

For tre år siden flyttet Daniela tilbake til Spania. Der møtte hun mannen sin. Etter to år tilbake i hjemlandet, flyttet hun og mannen hennes tilbake til Norge.

I dag har hun flust med venner – selv om de ikke er norske. Hun har lært seg en del norsk, jobber i en barnehage og kommuniserer med barna på norsk. 

Likevel føler hun seg ikke helt integrert. Det handler om så mye mer enn språket, mener hun:

– Jeg ser det allerede med barna i barnehagen. De som er fra et annet land har gjerne annen mat i matboksen, de har andre merker på klærne, og de har ikke iPhone. Kulturen er annerledes, og nordmenn vil være venn med dem som er like dem.

Les også: Hva gjør du når du er trebarnsmor og blir alvorlig syk?

– Mange synes at jeg er rar

Stephanie har ikke kommet like langt som Daniela i språklæringen etter bare et år i Norge, men hun kan holde enkle samtaler. Hun går på språkskole, ser på norsk TV, og øver med sin norske ektemann.

De møttes i Guatemala da mannen var på ferie der, og flyttet sammen til Norge på denne tiden i fjor.

– Å lære seg språket i landet du bor i tenker jeg at burde være pålagt. Du må være involvert i samfunnet, og du må skaffe deg venner.

Da guatemalaneren kom hit, oppsøkte hun grupper: Språkkafé, frivillige programmer, og Facebook-grupper som «Expats in Norway».

– Men der var det ikke nordmenn – og i hvert fall ikke nordmenn med høyere utdanning, forteller hun.

Møter hun først nordmenn – på butikken, i nabolaget eller på busstasjonen, slår hun gjerne av en prat. Hun forsøker å bli kjent:

– Hver morgen når jeg kommer til busstasjonen, sier jeg «god morgen» til de som venter. Noen svarer og det hender vi prater, men mange synes bare at jeg er rar, sier hun med et smil.

Hun trekker fram enda et eksempel:

– Reiser jeg meg på bussen for en dame med en baby, spør folk gjerne «du er ikke herfra?» Det virker som noen er redde for å virke bedre enn andre når de tilbyr hjelp.

– Norge er ikke for alle. Det kan være veldig ensomt, spesielt for en latinamerikaner, for kulturen er så annerledes. Jeg pleier å få venner enkelt, men ikke i Norge, sier Stephanie. 

Hun beskriver seg selv som reservert til å være latinamerikaner. Hun har ikke behov for mye sosialisering. Hun er bare ikke like reservert som nordmenn.

– Det er en helt annen liga, sier hun og ler.

Les også: Mener vi kunne forutse at norske turister ville bli rammet – UD lot være å sende ut advarsler

– Helt sjokkert

Stephanie har lært en god del norsk, og kan holde veldig enkle samtaler. Hun har lært å gå på ski, og ser frem til å lære seg å gå på skøyter. Hun har hatt et fint år. Det er ikke mangel på positive ting ved Norge, påpeker hun:

– Du kan åpenbart ha bedre livskvalitet her. Og så er det trygt. Jeg husker jeg ble helt sjokkert over å se barn alene ute her. Og legger du igjen jakka di et sted, kan du finne den igjen på samme sted senere.

Daniela er enig. Da hun flyttet tilbake til Norge, handlet det om at det er enklere å lage seg et bedre liv her – selv uten norske venner. Velferdsstaten og norske lønninger gjør livskvaliteten høyere, påpeker hun.

Og det at Stephanie ikke har lykkes med å få norske venner, betyr overhodet ikke at nordmenn ikke er fine mennesker, påpeker hun.

– Når du først kommer innpå dem, er nordmenn fantastiske mennesker! 

Maria lever drømmen – med masse turer i marka, norsk kultur og norsk mat rundt seg til hele tiden.

– «Vi har aldri sett deg så lykkelig», sier vennene mine i Spania, forteller hun.

Men lengselen etter noen venner å dele naturopplevelsene med, spise den norske maten med og dele norske kulturopplevelser med, er stor.