Alder er ingen hindring:

Møt verdens eldste toppidrettsutøvere

Edwina trente ikke før hun fylte 50. Eddy trener både kreftpasienter og deltagere i Iron man. Ida (104) løper fortsatt.

Av Richard Godwin - The Guardian 16. april 2019

Guardian-journalist Richard Godwin har møtt fem pensjonister som stortrives med ekstrem trening. Eldstemann er 108 år.

Edwina Brocklesby (76): Triatlon

En sånn utfordring er veldig bra å få! Selvfølgelig inspirerte det meg til å løpe min første halvmaraton.

Jeg føler meg heldig som fortsatt kan jogge langs Themsen.

Kingston, Storbritannia: Jeg trente ikke i det hele tatt før jeg fylte 50. Jeg husker at jeg forsøkte meg på lengdehopp på universitetet, bare for moro skyld, men jeg greide nesten ikke å røre meg i to uker etterpå. Så det ble slutten på friidrettskarrieren min. Senere fikk jeg tre barn og ble opptatt med karrieren. Jeg jobbet som sosialarbeider og drev to adopsjonsbyråer.

Én dag dro jeg på besøk til en gammel venn fra Nottingham University, som skulle løpe maraton. Jeg tenkte at det kunne vært en morsom ting å prøve, i hvert fall en halvmaraton. Da jeg kom hjem, fortalte jeg om dette til mannen min, som lo og sa at jeg ikke kom til å komme lenger enn til Northampton, som er under en halv mil fra der vi bodde på den tiden.

En sånn utfordring er veldig bra å få! Selvfølgelig inspirerte det meg til å løpe min første halvmaraton.

Da jeg var 52 år gammel, døde mannen min. Jeg hadde opparbeidet meg en liten gruppe av løpevenner, og de var fantastisk støttende. Jeg utdannet meg selv som rådgiver på den tiden. Men det var løpingen, ikke noen form for rådgivning, som hjalp meg gjennom sorgen.

For det første føler man seg alltid bedre etter å ha løpt. Da kjenner man at endorfinene kicker inn.

Men det viktigste, tror jeg, er det sosiale aspektet. Du tilbringer tid med mennesker som støtter deg og setter pris på deg. Du kan snakke dersom du ønsker det, eller løpe i stillhet, dersom du ønsker det.

Løpeklubben var liten, men vi fikkplass i London Maraton. Det var da jeg begynte å ta løpingen mer seriøst. Jeg løp min første maraton i 1996, da jeg var 53 år gammel.

Jeg flyttet til London og ble medlem av Serpentine Running Club, og sammen med dem gjennomførte jeg mitt først London Triathlon i en alder av 58 år.

Edwina Brocklesbye (76) løfter mer enn de fleste kvinner.

Jeg mangler fremre korsbånd i begge knærne, datteren min sa at jeg kom til å trenge en operasjon dersom jeg fortsatte å løpe i gatene, og dermed begynte jeg med sykling og svømming, som er mer skånsomt mot leddene. Da jeg begynte med svømming, 56 år gammel, kunne jeg ikke svømme crawl. Jeg svømte på magen med hodet over vannet, slik de fleste kvinner på min alder gjør. Men svømming gir en fantastisk følelse. Kanskje har det noe å gjøre med at vi tilbringer de første ni månedene av livet vårt i fostervann.

Det finnes veldig mye bevis for at det å holde seg fysisk aktiv tar bort noen av utfordringene ved å bli gammel. Mennesker som holder seg aktive får sjeldnere diabetes type 2, men det største problemet med å bli eldre er at man er mer utsatt for fall. Dersom du kan beholde noe av styrken i skjelett og muskler, har du mindre risiko for å falle. Og du kan kanskje også begrense skaden dersom du faktisk faller. Eldre som faller koster det britiske helsevesenet mye penger hver år.

Jeg blir tregere etter hvert som jeg blir eldre, selvfølgelig blir jeg det. Jeg klarer fortsatt å løpe 5 kilometer, men jeg går litt mer enn før.

Jeg føler meg heldig som fortsatt kan jogge langs Themsen.

Edwina Brocklesby leder Silverfit, en veldedig organisasjon som arbeider for å fremme fysisk aktivitet blant eldre. Hun er også historiens eldste Ironman-deltakeren i Storbritannia. Hun ble nylig tildelt utmerkelsen British Empire Medal.

Les også: – Slik former du kroppen - uansett alder

Populært

Eddy Diget (74): Personlig trener

Jeg brøt sammen og gråt. Det var så stor en ære.

Og han var en helt annen mann. En mann som viste respekt. Og han rørte aldri moren min igjen.

Milton Keynes, Storbritannia: Jeg har alltid trent: Løping, skøyter, rulleskøyter, fekting, sykling … Jeg representerte England i Samveldelekene i Perth i 1962, i dykking og svømming. Jeg har drevet med vektløfting i 45 år, og jeg var britisk mester i bodybuilding to ganger. Først da jeg var 58 år gammel og så da jeg var 68. Jeg har jobbet som stuntmann. Jeg var offiser i saniteten i marinen. Og jeg har fått anerkjennelse som en Shaolin Master for min innsats for kinesisk kampsport. En gruppe Shaolin-munker troppet opp i studioet mitt i Oxford Brookes en dag, og overbrakte et stykke pergament.

Jeg brøt sammen og gråt. Det var så stor en ære.

På mange måter er det faren min jeg har å takke. Han var en ekstremt aggressiv mann. Og en stor mann. Han brukte å smekke til både moren min og meg. Den eneste måten jeg kunne unnslippe var å være utendørs, og det var slik jeg oppdaget idrett.

En dag, da jeg var 16, var jeg ute og fisket da moren min kom gående med en blåveis. Hun sa at faren min var i skikkelig dårlig humør, og var ute og lette etter meg. Plutselig kom faren min, og begynte å slå meg. Jeg tror jeg var nær å få brunt belte i kung fu på den tiden, og jeg bare hev meg over han. Det hele var over på sekunder – seksten år med frykt og hat som hadde bygget seg opp, fikk plutselig utløp. Faren min ble blind på ett øye, og det var jeg lei meg for. Men etter den dagen var vi bestevenner.

Og han var en helt annen mann. En mann som viste respekt. Og han rørte aldri moren min igjen.

De siste årene har folk blitt mer klar over fordelene ved å holde seg i form, spesielt når man har rundet 50 og 60 år. Eldre folk er mer klar over de gode tingene som kommer av trening.

Saken fortsetter under

Populært
Eddy Diget er personlig trener, kung fu-mester og stuntman. Foto: Pål Hansen/The Observer

Personlig trening handler egentlig ikke om treningen, men om personen.

Men, spesielt yngre mennesker, leter etter snarveier. Personlige trenere anbefaler 10 milligram av ditt, 10 milligram av datt. Det har blitt for komplisert. Du ser de samme folkene på treningssenteret hver dag, og de gjør de samme øvelsene. Slik slipper de å tenke over hva de gjør, men dess mer variasjon du legger inn, dess bedre blir resultatet.

Jeg jobber også som rehabiliteringskonsulent, med mennesker som har hatt kreft, rullestolbrukere, folk med kroniske smerter, folk som har amputert lemmer og så videre. I tillegg trener jeg også Ironman-deltakere, folk som løper ultramaraton, og en fekter på olympisk nivå. Det er et veldig variert spekter av klienter, og jeg føler meg ekstremt privilegert og ydmyk som får lov til å gjøre dette.

Personlig trening handler egentlig ikke om treningen, men om personen.

Jeg hadde aldri vært syk i løpet av mine 74 år. Jeg hadde aldri vært inne på et sykehus. Men i fjor fant jeg ut at jeg har tarmkreft. Jeg ble innlagt den 19. november klokken 11, og ble skrevet ut klokken halv syv på kvelden, med en del av tarmene fjernet. Heldigvis hadde jeg aldri noen smerter, og det er nok fordi jeg er i såpass god form. En av de ansatte på sykehuset kommenterte at han sjelden så noen med min form, og så gode utsikter til å bli frisk.

Men jeg er en fatalist. Det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg er bare glad det ble oppdaget. Og nå føler jeg meg helt fantastisk!

Eddy Diget er stuntmann, modell og personlig trener på DW Fitness First-treningssenteret i Milton Keynes.

Gwyn Haslock (73): Surfer

Jeg var ikke noen typisk surfer av den typen du hører om i Beach Boys-sanger.

For å være ærlig, så ble jeg ikke imponert. Vi har massevis av bølger her, så hvorfor skulle jeg reise noe annet sted?

Truo, Storbritannia: Da jeg var liten brukte familien min alltid å ta turer til sjøen. Vi begynte med surfing på 1950-tallet, på nordkysten av Cornwall. I begynnelsen brukte vi magebrett laget av tre, som i bunn og grunn var et par planker. Så begynte livredderne å importere Malibu longboards, som var drøye tre meter lange. Ikke lenge etter begynte noen å produsere slike brett i Newquay. Jeg kjøpte et brukt et, og begynt å surfe ordentlig i 1965.

Jeg var ikke noen typisk surfer av den typen du hører om i Beach Boys-sanger.

Mange av de gode surferne jobbet i surfe-bransjen, i surfebutikker og slikt, men jeg jobbet for kommunen som stenografist. Det var en åtte til fire-jobb, men jeg surfet i helgene.

Jeg likte sjøen. Og da jeg så folk reise seg opp, som om de gikk på vannet, tenkte jeg at jeg også ville prøve. Det tok meg omtrent en måned før jeg kom meg opp på bena på brettet, og et år før jeg hadde noe særlig stil. Jeg deltok i min første konkurranse i 1965, som eneste kvinne, og ble den første ordentlige mesteren i kvinneklassen i 1969.

Men som i alle idretter, så lærer man hele tiden.

Jeg sier alltid at det viktigste ved surfing er padlingen. Du må padle ut, og da må du dukke under bølgene eller skyve deg selv over dem. Så ligger du der og ser en nydelig bølge komme innover, du padler opp fart, og kommer deg på bena. Man må være i form for å få momentet som trengs, men deretter er det som å sveve i luften, bare langs en bølge. Noen ganger varer det bare noen sekunder, andre ganger kan det fortsette og fortsette i lang tid. Men forholdene er aldri like, og du blir alltid satt på prøve.

VIDEO: Sky News møtte Haslock på stranda i Cornwall i 2016:

Jeg har aldri sett hai i Cornwall. Jeg har surfet nær delfiner, og noen ganger ser man sel. Jeg forstuet håndleddet en gang, men har aldri hatt noen stygge ulykker.

Jeg vet grensene mine nå, og bruker også hjelm. Jeg ønsker å nyte det.

Jeg har aldri vært gift. Jeg bodde med moren min til hun døde for syv år siden, og jeg har vært pensjonist i åtte år nå. Da jeg var i arbeid, kunne jeg sjelden surfe på ukedagene. Men nå kan jeg surfe når jeg vil, noe som er bra siden det ofte kan bli trangt om plassen i helgene.

På 1960-tallet var det mye bedre plass i sjøen – ikke som nå, når det kan være veldig mye folk. Jeg liker også å spille tennis, og fekter litt. Hagearbeid. Det er mye å holde på med.

Jeg har surfet i Wales, Irland, Frankrike og en gang i Portugal. Australia og New Zealand frister ikke i det hele tatt. Jeg reiste til California på ferie en gang, og vi kjørte til Malibu.

For å være ærlig, så ble jeg ikke imponert. Vi har massevis av bølger her, så hvorfor skulle jeg reise noe annet sted?

Gwyn Haslock var den første som vant kvinneklassen i surfing i Storbritannia

Les også: Slik bør du trene når du er 40, 50 eller 60 år

Ida Keeling (104) : Sprinter

Jeg følte at jeg ble sterkere, mer fri. Det var utrolig nyttig for meg. Og jeg løper fortsatt.

Harlem, New York: Jeg var 67 år gammel da jeg begynte med løping. Jeg hadde mistet to sønner til narkotika-relatert vold – i 1978 og 1981. Det skjedde så raskt. De ble knivstukket eller skutt eller hva det var de gjorde mot dem. Altfor raskt. Ingen advarsel. Det knuste meg, og jeg var veldig deprimert.

Datteren min Cheryl kom på besøk en dag, og så at jeg var veldig nedfor. Det er ikke slik jeg er som person. Hun ville ha meg med ut på en liten løpetur, og siden jeg var så nedfor, bare slang jeg meg med. Og det gjorde godt. Hjalp meg å holde ting gående.

Jeg følte at jeg ble sterkere, mer fri. Det var utrolig nyttig for meg. Og jeg løper fortsatt.

Jeg vokste opp i Harlem, USA, i San Juan Hill. De kaller det Hell’s Kitchen i dag. Jeg var en av åtte barn. Alle var fattige. Det var allerede en depresjon der før Den store depresjonen. Men jeg har lykkelige minner. Barn trenger ikke bekymre seg over penger til husleien. Faren min tok oss med til Central Park de dagene han hadde fri fra fabrikken. Vi koste oss, kikket på fiskene i dammene og gjorde ting som barn gjør: Løp, lekte, hoppet, rullet rundt og alt det der. Om sommeren når det var varmt i været, satte politiet en vannspreder på toppen av brannhydrantene slik at barna kunne leke i vannstrålen.

Saken fortsetter under

Ida Keeling deltok i 100 meter sprint i Philadelphia da hun var 100 år, 2016. Foto: Kirby Lee / Reuters

Mens jeg løp som besatt, fikk jeg løsnet grepet døden hadde på meg. Og fra det øyeblikket, var friidrett der jeg hørte hjemme.

Vi hang husker fra branntrappene på baksiden av bygningene. Og på lørdager kom de store guttene i nabolaget med spann og tresleiver som de brukte som trommer, og så danset vi Charleston og andre populære danser. Vi skulket skolen for å dra til Apollo og se på lindy hop-danserne. Det var harde tider, men vi greide å skape gledelige stunder. Men Harlem forandret seg da dopet gjorde sitt inntog. Alle ønsket å tjene raske penger. Og sønnene mine ble dratt inn i det.

Det føltes som om jeg satt i en skrustikke, eller i en lufttett sekk. Men dess mer jeg løp, dess raskere og sterkere ble jeg.

Mens jeg løp som besatt, fikk jeg løsnet grepet døden hadde på meg. Og fra det øyeblikket, var friidrett der jeg hørte hjemme.

Jeg tenkte som så at, «jaja, sprinting er jo raskere. Jeg orker ikke dette langdistanse-opplegget, jeg skal sprinte». Jeg ønsket å løpe så raskt som mulig.

VIDEO: Som 99-åring tok Ida Keeling rekord på 100 meter sprint under Gay Games i Ohio:

Nå er jeg 104 år gammel, og ikke så rask. Men jeg løper så langt som jeg klarer, og hvis jeg starter et løp, så fullfører jeg det. Jeg vinner alltid i min aldersklasse, siden jeg ikke har noen konkurrenter. Som regel må jeg jage meg selv. Men jeg bruker det jeg har igjen, jeg drar på treningsstudioet, sykler, tøyer, gjør push-ups, løfter vekter… Og når jeg ikke kommer meg ut, gjør jeg øvelser hjemme. Legen min sier at jeg har helsen til en 25-åring. Og jeg har ingen intensjoner om å roe ned. Alder har ingenting med saken å gjøre. Hvis du virkelig ønsker å gjøre noe for deg selv, er det bare å gjøre det. Og hvis du mislykkes, må du bare prøve igjen og igjen til du lykkes.

Les også: Eldreministeren vil ha slutt på at eldre plasseres på sidelinjen

Fauja Singh (108): Maratonløper

Som sikh er disse tre tingene er grunn-prinsipper i livet.

Alle som er annerledes får dessverre gjennomgå i denne verden vi lever i.

Redbridge, London: Jeg ble født i en landsby i Punjab i India i 1911. Jeg husker et enklere liv , uten stresset mennesker opplever i dag. Familien min var bønder, og vi lærte å leve av det lille vi hadde igjen etter hardt og ærlig arbeid. Vi var takknemlige overfor Gud, ogvi husket han i dagliglivet. Vi delte med de som hadde mindre enn oss selv.

Som sikh er disse tre tingene er grunn-prinsipper i livet.

Jeg hadde en lykkelig barndom, og ble stelt fordi jeg var svakelig. Jeg kunne ikke gå før jeg var fem år gammel. Jeg ønsket å være sporty, men frem til da hadde jeg ikke styrken til det. Men jeg likte å sitte og se på de enkle idrettsaktivitetene som var vanlig på bygda på den tiden. Og jeg husker gleden til alle rundt meg da jeg ble sterk nok til å begynne å gå.

Siden jeg aldri gikk på skolen, jobbet jeg som bonde hele arbeidslivet. Det var alltid nyttig å kunne løpe etter løpske kyr, men det var i grunn det mest spennende ved jobben.

Jeg løpte egentlig ikke i konkurranseform før jeg kom til England, for 20 år siden.

Siden jeg kom hit har de to sønnene mine, som fortsatt er i live, passet på meg. Det er slik det er i den asiatiske kulturen, barna tar seg av sine gamle foreldre. Jeg snakker ikke engelsk, og det at jeg ikke kan kommunisere med folk jeg møter er en ulempe. Men det hjelper alltid med et smil. Som regel har jeg følge når jeg beveger meg rundt omkring, men med tiden har jeg blitt kjent med rutene og stedene jeg besøker jevnlig. Det må være like frustrerende for de som ønsker å kommunisere med meg. En ting er sikkert: Å rope eller snakke sakte gjør det ikke enklere – slik enkelte turister fra andre land ser ut til å tro!

Det å være analfabet og kun snakke ett språk har også sine fordeler – jeg er lykkelig uvitende om noen utskjelling eller nedlatende snakk noen måtte komme med.

Alle som er annerledes får dessverre gjennomgå i denne verden vi lever i.

Da jeg forsøkte å løpe maraton for første gang, i en alder av 89, fikk det blandet mottakelse. Enkelte var spent på å se om jeg kunne greie det, og ønsket meg lykke til. Andre tvilte på at jeg kunne greie det. Treneren min Harmander, løpeklubben Sikhs in the City og familien min, har alle vært støttende hele veien.

Saken fortsetter under bildet

Fauja Singh varmer opp til maraton i Toronto, 2011. Foto: Chris Young / AP

Frihet for meg er å være mobil og uavhengig, med et klart hode og positivt syn på livet. Resten er det Gud som tar seg av.

Det var lett å trene. Jeg fulgte bare instruksjonene fra treneren min, uten å stille spørsmål. Dersom vi skulle løpe, passet han på at vi ikke løp så langt at jeg ble utslitt. Da dagen var kommet hvor jeg skulle løpe maraton, ble jeg slått i bakken av all støtten fra de som sto langs løypen. Treneren min løp sammen med meg, og passet på at jeg ikke overdrev tidlig i løpet. Senere i løpet, når det begynte å røyne på, hjalp han meg med å fortsette. Da begynte jeg også å snakke til Gud, for å be han hjelpe meg komme meg gjennom hele løpet.

Jeg tror ikke jeg konkurrerte i ordets rette forstand – det var mer snakk om at jeg fullførte distansen så raskt jeg kunne.

Rekordene jeg har satt er nok mer et biprodukt av alderen min. Og rekorder er til for å brytes, og jeg ønsker alt godt til den personen som bryter mine. Dersom det å løpe maraton i min alder kan oppmuntre andre til ikke å gi opp, er jeg glad for at jeg har hatt en positiv innvirkning på samfunnet.

Det siste løpet mitt var en 10 kilometer i Hong Kong da jeg var 101. I dag kan jeg ikke lenger løpe, siden jeg har brokk. Men jeg husker med glede følelsen av frihet når jeg løp, og er bare glad for at jeg er bevegelig og ikke avhengig av andre. Jeg går fortsatt rundt åtte kilometer hver dag.

Frihet for meg er å være mobil og uavhengig, med et klart hode og positivt syn på livet. Resten er det Gud som tar seg av.

Fauja Singh har mottatt utmerkelsen British Empire Medal. Han er sannsynligvis den eldste i verden som har fullført en maraton, men siden India ikke utstedte fødselsattester i 1911 er ikke rekorden regnet som offisiell. Intervjuet ble oversatt av Harmander Singh

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited