Selv om jeg har vært kriminell, fortjener jeg en sjanse. For noen er det kanskje bare det som skal til, at man finner sin plass. Sånn var det for meg.
Selv om jeg har vært kriminell, fortjener jeg en sjanse. For noen er det kanskje bare det som skal til, at man finner sin plass. Sånn var det for meg.

Marius var beryktet i Oslos underverden

Selv om jeg har vært kriminell, fortjener jeg en sjanse. For noen er det kanskje bare det som skal til, at man finner sin plass. Sånn var det for meg. Foto: Øistein Norum Monsen

Han har forsøkt å drepe og han er forsøkt drept. – Jeg ønsker ikke at noen skal gå i mine fotspor, sier Marius Solly.

Av Hanne-Karine Sperre 16. mai 2020

Marius Solly (37) ruver 190 centimeter over bakken. Han er dømt for tyveri, narkotikakriminalitet, flere brudd på våpenloven, grov vold, ran og drapsforsøk. Svart blekk tegner to tårer under hans høyre øye. Hos gangstere er hver tåre et symbol på et drap begått, men hos Marius Solly er den utslettelige tårestrømmen festet til kinnet for at han aldri skal glemme sine to kjære venners død. Nå håper han å bruke bakgrunnen sin på å redde utsatte ungdommer.

– Det er hvert fall en drøm jeg har. At jeg kan bruke det livet jeg har levd på å forebygge og forhindre at andre havner i det samme miljøet, sier 37 åringen før han fortsetter.

– Jeg knivstakk en mann som 20-åring, og var også nær ved å bli drapsmann. Jeg ønsker ikke at noen skal gå i mine fotspor, forteller han til ABC Nyheter.

Var en av Norges yngste fanger

– Jeg er domfelt 11 ganger. Første gang var jeg en av Norges yngste fanger. Jeg var livredd og husker enda den dagen da jeg skulle ut i luftegården.

Allerede som 17 åring satt Marius fengslet for en ett års dom i Oslo Fengsel avdeling B.

Grov vold, vinningskriminalitet og narkotika preget rullebladet. Innen 2009 var Marius domfelt seks ganger på ni år med ytterligere legemskrenkelser, brudd på narkotikalovgivningen, våpenloven og straffeloven.

Sommeren 2009 satt han i Oslo Tingrett tiltalt for nye lovbrudd, begått i prøvetiden etter soningen av den seneste dommen fra 2005, der han ble idømt fire års fengsel for forsøk på drap.

– Jeg er domfelt 11 ganger. Første gang var jeg en av Norges yngste fanger. Jeg var livredd og husker enda den dagen da jeg skulle ut i luftegården.

Der satt en av lederskikkelsene i Tveita-gjengen, og som Marius sier; gikk det som det gikk. Han ble tatt inn i varmen og beskriver den anerkjennende følelsen da velkjente fryktinngytende skikkelser tok han i mot. Det å havne bak murene som ung kan føre til en negativ identitetsutvikling. Ikke bare blir man stigmatisert av samfunnet utenfor murene, men man er også i et miljø av voksne kriminelle.

– Utenfor murene ventet det gamle livet. Jeg hadde mye aggresjon og sinne i meg, som jeg ikke visste hvor kom fra, og da var det lett å gå i gamle spor.

I femten år holdt Marius på, og i tretten av dem satt han i fengsel. Selv trodde han ikke at han skulle fylle 37 år, og beskriver lidelsen knyttet til venner som døde. Noen av overdoser, andre er drept, direkte eller indirekte som følge av voldsbruk og andre kriminelle handlinger.

– En klapp på skulderen av feil person er ofte kun det som skal til.

Norsk politimann om det ville livet: – Fikk pistolen i panna. Kollegaen min ymtet frem med et smil: «Skal jeg skyte ham»

Populært

Vold og makt

Marius er ikke alene om å videreføre tapt barndom til en enda mer destruktiv ungdomstid. Alt starter et sted sier han, og forteller om systemene ungdom rekrutteres inn i, og hvordan dette påvirker psykisk og sosialt, slik at det er vanskelig å komme seg ut.

– Mange av oss har aldri opplevd å bli møtt med omsorg. Kun med vold og makt. Jeg vokste opp i et hjem som ikke var så stabilt, og jeg har hatt problemer med å stole på folk. Da søkte jeg til gata fordi jeg manglet trygge soner. Ute på gata traff jeg de som benytter seg av unges rotløshet til egen vinning.

– Jeg vet at når man omgir seg med folk som har dårlig innflytelse, så avler det seg frem kriminalitet.

Hjemme hos foreldrene til Marius var det mye rus, vold og kriminalitet. Marius beskriver skolen som en trygghetssone. Men etter hvert som aggresjon og mangelfull mestring preget adferden, ble han sett på som et problembarn. Da fant han ny trygghet i miljøer som ga respons.

«Fra gata til gymmet»

– Papparollen har utvilsomt hatt en betydningsfull innvirkning på meg.

Vi er på besøk under oppussingen av de nye lokalene til kampsportsenteret «Fra gata til gymmet» i Mysen. På kontoret innerst i lokalet sitter Marius tilbakelent ved et skrivebord med skinntrukket topp i oksehud. Erketypisk gangster, der svartmalte vegger og Chesterfield møblement setter kulissene.

– Det er som tatt ut av en mafiafilm, ler han i det datteren Leah Cecilie (2) kryper opp på fanget hans og bryter det grovbygde bildet.

– Papparollen har utvilsomt hatt en betydningsfull innvirkning på meg.

– Sønnen min, Marcus, er 10 år og jeg gikk glipp av hans første år fordi jeg stort sett satt inne eller fordi jeg prioriterte feil. Men nå er vi sammen og jeg kan endelig være den pappaen han fortjener.

Marius slår fast at både sønnen og datteren har gitt et nytt perspektiv på livet. Da han slapp ut av fengsel gjorde han det veldig klart at han ville være mye med henne og følge henne opp.

– Hun pleier å ta tak i ansiktet mitt, og så ser hun meg inn i øynene. Da tenker jeg «hva er det du ser?»

– Hun må jo se noe godt, ler Marius videre og erkjenner at han blir myk når datteren tar ham i hånda.

– Jeg har ikke vært så glad i nærkontakt tidligere, men Leah Cecilie har kontroll over meg. Hun får frem helt andre sider av meg.

Populært
Marius vil ikke røpe betydningen av alle tatoveringene, men forteller at de to tårene på kinnet er til minne om to av hans nære venner som døde. Foto: Øistein Norum Monsen
Marius vil ikke røpe betydningen av alle tatoveringene, men forteller at de to tårene på kinnet er til minne om to av hans nære venner som døde. Foto: Øistein Norum Monsen

Kan forstå at folk er skeptiske

Gjennom et vindu på kontoret er det straks utsikt til 150 kvadratmeter med boltreplass. Store vinduer skal slippe vårsola inn og videre kaste lys over nye lysegrå treningsmatter, boksesekker og en komplett utrustet boksering.

– Det er mange som har tvilt på meg og mine intensjoner. Jeg kan forstå det. Men selv om jeg har gjort mye galt, og folk tror de vet, kjenner de ikke min historie. Jeg håper derfor at jeg kan få en sjans til å vise en annen side.

Trening og arbeid med barn og ungdom har alltid vært Rikke Tschudi Falch-Irgens (45) store lidenskap. Hun gleder seg til å starte opp sammen med makkeren Marius.
Trening og arbeid med barn og ungdom har alltid vært Rikke Tschudi Falch-Irgens (45) store lidenskap. Hun gleder seg til å starte opp sammen med makkeren Marius.

Ryktet sier lite om hva som har skjedd. Sånn er det også for veldig mange av de unge som når nyhetsoverskriftene i dag. Marius påpeker like fullt at dette ikke unnskylder lidelsene han har påført andre. Men han er opptatt av at vi må se på hvor denne aggresjonen kommer fra.

– Det blir ikke bedre hvis vi ikke jobber med adferden.

Marius og kollega Rikke Tschudi Falch-Irgens (45) skal ta forebyggende arbeidet til nye høyder gjennom kampsport. Duoen åpner dørene til skolestart, men vil frem til da sørge for et gratis sommertilbud til alle unge.

– Vi trenger et tilholdssted som kan bidra til at unge ikke faller utenfor. Kampsport som trening har viktige elementer som gir øvelse i disiplin av både kropp og sjel, men selve lokalet og tanken bak konseptet skal handle om mer, forklarer Rikke og fortsetter:

– Vi har hver vår erfaring og personlighet som appellerer til unge. Nå skal vi sammen hjelpe unge som vi gjerne skulle hatt inn på «den gode vei». Det er vårt fokus, og vi har tro på at dette er den rette måten.

– De trenger å dempe angsten

Rikke, som opprinnelig er fra Ekeberg, har jobbet med barn i om lag 25 år, har god erfaring med å bygge god selvtillit og følelse mestring gjennom trening.

– Unge trenger å føle tilhørighet, og selvbilde er en viktig nøkkel til suksess i livet. Vi har derfor et tydelig fokus på dette når vi starter opp. Her i Mysen, men også omegn, er det unge som driver gatelangs fordi de mangler et sted å være. Det er også mye rus her. Vi skal derfor sørge for aktiviteter som hjelper unge med å dempe angsten, og samtidig sørge for aktiviteter som gir dem et kick. De skal få livsmestring, med fokus på hva de tenker om seg selv og livet, og hvordan de samhandler med andre mennesker, sier Rikke.

Marius Granly Solly. Foto: Øistein Norum Monsen
Marius Granly Solly. Foto: Øistein Norum Monsen

– Jeg opplever alle tapene som traumatisk og vanskelig, sier Marius.

Det har lenge vært skikkelser som har truet og slått ned folk for å inndrive narkogjeld. Ryktet forteller også om et slags bøtesystem mot dem som falt i unåde. Marius kjenner også miljøet godt ettersom han har vært en del av dette selv. Den siste tiden har de blitt kontaktet av både foreldre som er bekymret for barna sine, men også ungdom. Tospannet mener å ha det som skal til for å jobbe med dette.

– Rikke har vært viktig for meg denne tiden, og hun har gitt meg en stor mulighet når hun viser at hun vil bygge dette sammen med meg. Jeg lærer mye av henne hver dag, og det er tydelig for meg at hun bidrar med å avbalansere meg.

Rikke mener at Marius sin bakgrunn er helt elementær i forebyggende arbeid fordi han har vist at det er mulig å snu. Han kjenner også den brutale baksiden fordi et stort antall av hans venner er døde på grunn av kriminalitet og rus. Nylig mistet Marius to venner til døden. Denne gangen var det syntetisk dop. Overdoser. Men han teller mellom 30 og 40 dødsfall, bare 12 de siste par årene.

– Jeg opplever alle tapene som traumatisk og vanskelig, sier Marius.

– Vi har gjort klar en vegg inne i treningssalen, der skal vi henge opp bilder av de som døde, enten de døde av overdoser eller drap. På den måten blir de både hedret, og samtidig er de en påminnelse om at dette kan gå fryktelig galt, legger han til.

På spørsmål om heder kan sende signaler om at de hylles som konger, er Marius ydmyk. Han erkjenner at tanken har slått ham, men at man like fullt ikke kan omgå sannheten.

– Det er lett å forvente at alle bør ha moralske barrierer, men det funker ikke sånn. Noen har få eller ingen skrupler mot å skade seg selv eller andre. Noen har ingen skrupler mot å selge narkotika. Da må vi sette inn andre virkemidler, sier Marius og trekker frem avskrekking som en av de effektive tiltakene i forebygging.

Veggen de har satt opp skal vise baksiden av rus og kriminalitet. Til minne og til varsko. Rusmidler har gjerne en ting til felles: De øker velvære, men skaper imidlertid problemer over tid som mer enn oppveier for de kortsiktige positive effektene.

Rus og juling

– Når jeg ser tilbake minnes jeg et konstant forsøk å bevise min verdi ovenfor mamma og pappa. Etterhvert skilte de seg og pappa ble opptatt med nye familie.

Marius vokste opp midt i det miljøet som mer eller mindre tok Norges dyd. I blokkbebyggelsen på Tveita, arnestedet for Tveita-gjengen som preget norsk kriminalhistorie i 20 år, fikk Marius og broren en skjev start. Foreldrene ruset seg mye og brødrene fikk tidvis mye juling av faren.

På spørsmål om hans relasjon til Tveita-gjengen, pareres raskt at han og broren vokste opp med en av hovedskikkelsene som mentor. Men det Marius beskriver som følelseskalde foreldre, fikk denne lederskikkelsen en naturlig rolle.

– Når jeg ser tilbake minnes jeg et konstant forsøk å bevise min verdi ovenfor mamma og pappa. Etterhvert skilte de seg og pappa ble opptatt med nye familie.

Marius ble mer og mer sint og kom etter hvert på kant med både elever og lærere på barnetrinnet ved Skjønnhaug skole. Det var tidlig grobunn for bekymringer blant ledelsen, men moren var i følge Marius en mester i å holde maska.

– Men så ble jeg ble kastet ut hjemmefra. Da var jeg var 12 år. Jeg hadde aldri følt meg bra nok hjemme, og når hun gjorde dette, bekreftet hun min verdi. Verden min raknet. Min egen mor ga meg opp. Fra denne dagen kom jeg på kant med de fleste autoriteter.

Lavmælt forteller han om tiden da han sov i oppganger i blokkene på Tveita. Andre dager hos en venn. En stor slåsskamp på Lindeberg Senter bidro til at barneverntjenesten plukket ham opp, da hadde de lett etter ham en stund.

– De lærer barn at vold er måten å reagere på.

Papparollen har utvilsomt hatt en betydningsfull innvirkning forteller Marius. Foto: Øistein Norum Monsen
Papparollen har utvilsomt hatt en betydningsfull innvirkning forteller Marius. Foto: Øistein Norum Monsen

Marius bodde på flere institusjoner på Østlandet, og han var i perioder ut og inn av BUS-Akutten. Hans voldsomme sinne banet vei for at de voksne stadig måtte bende armene hans bakover, og Marius minner alle episodene da de la ham i bakken og satt seg på ham.

– Jeg fikk panikk

Etter oppholdene på BUS Akutten ble Marius stressa, og han var på vakt hele tiden. For å temme adferden hans opplevde han at voksne menn satt seg på ham. Han ble også slengt i bakken. Marius ga seg ut på den tradisjonsrike kampsporten Thaiboxing, som etter hvert også ga ham flere titler. Anerkjennelsen skulle komme gjennom hans voldspotensiale, og Marius oppdaget at det lønte seg å kunne slåss, og at respekten økte proporsjonalt med antall veltrimmede muskler.

Etter dette eskalerte det for Marius som nå var i 14 års alderen. Han svindlet og han stjal. Og slåss. Etter hvert omsatte han narkotika. Lukrativ som den er, er den en kjernevirksomhet for mange kriminelle, som også omsetter grov vold som en del av sitt vesen. Kriminaliteten i Marius sitt liv avlet nye overtramp, og grensene for lovbrudd ble hele tiden flyttet. Han ble etter hvert kvintessensen av en forbryter. Ut og inn av fengsel. Uanfektet. En begavet ener som ikke fikk det til på skolen, men som fant tilhørighet og aksept som kriminell.

– Men det var en fyr, en ganske ung, som jobbet på BUS. Han så meg og tok vare på meg, men systemet holdt ham igjen. Jeg fikk senere høre at pleide å lete etter meg på kveldene, men han fant meg aldri. Når jeg satt i fengsel første gang besøkte han meg, men så byttet han jobb og jeg havnet langt inni mørket.

– Jeg møtte ham noen år senere, og han var glad for å se meg. Det betyr faktisk veldig mye.

Han forteller om en maskulin forbryterverden, hvor han har påført andre mye lidelse. I årene som fulgte fikk han rykte på seg for å være en hensynsløs voldsmann, noe som også ga ham enda flere voldsdommer. Etter at 37-åringen ble løslatt fra Oslo fengsel i Oktober 2019 erkjenner han at soningene har preget ham, og aller mest når det kommer til følelser.

Om kjæresten: – Jeg føler at hun gir meg ro

– En dag sa hun til meg at hun hadde satt pris på om jeg kunne ta litt hensyn til henne.

I 2015 treffer han Linn. Men forholdet settes på prøve etter tre måneder da Marius må sone en dom på 90 dager. Når han slipper ut igjen rekker de være kjærester ett år før han må inn og sone en to års dom. På dette tidspunktet er Linn gravid i tredje måned.

– Det var brutalt. Samtidig var det vår relasjon og hennes personlighet som skulle til. Jeg har hatt mennesker rundt meg hele livet som har forsøkt å kommandere meg. Men Linn møtte meg på en annen måte. Hun er stille, tilbaketrukken og forsiktig. Jeg føler at hun gir meg ro.

Han beskriver Linn som spesielt lojal og at hun har med seg en verdi fra sin familie, hvor de passer på hverandre. Dette skulle bli en form for åpenbaring, og et viktig vendepunkt.

– Hun står for det hun sier, og hun har ventet på meg mens jeg har sittet inne. Linn står i det. For meg. Og hun tok Marcus inn som om han var hennes egen sønn.

– En dag sa hun til meg at hun hadde satt pris på om jeg kunne ta litt hensyn til henne.

– Den setningen sitter i meg ennå, medgir Marius.

Nye muligheter

Marius fridde til Linn på scenen fra Momarken i 2017. Rett før to års dommen. Eidsberg Fengsel var det siste stedet Marius sonet. Hjemme tok Linn vare på datteren, og Marcus fortsatte å komme annenhver helg mens Marius sonet.

– Jeg har sonet så mange år i fengsel, og jeg har hatt veldig liten tillit til folk. Men så begynte jeg å kjenne på sympati og empati overfor Lea Cecilie, Marcus og Linn. Jeg hadde heller aldri savnet noen før.

– Da sa jeg til avdelingslederen at jeg hadde en på utsiden som ventet på meg, og at jeg ville gi tilbake.

Tett kontakt og samtaler med en miljøterapeut fra kommunen, Mina Hadjian i RøverRadion og kontakten med andre ressurssterke folk har bidratt til at Marius har begynt å se at han har noen verdier.

– Selv om jeg kan slite den dag i dag, har jeg har lært meg å kjenne på følelser på en annen måte.

Han vet at skal vi forebygge at unge blir kriminelle gjengangere, må vi gjøre bedre for å rehabilitere de som har mistet sin barndom. Utbredelsen av vold sier noe om i hvilken grad unge har blitt sviktet. Av foreldre, av barnevernet, av politiet og av sine omgivelser.

– Det er ikke bare økningen i antallet unge gjengangere som gir grunn til bekymring, økningen er et symptom på noe mer dyptgående, sier han avslutningsvis.

– Når man har gjort så mye alvorlig som jeg har gjort, kan man egentlig ikke forvente at folk skal gi meg en ny sjanse. Men det er det det handler om, at noen nettopp gjør det.

Mer fra ABC Nyheter