Emilias familie måtte flykte fra Tsjekkoslovakia

<p>Emilia avbildet sammen med foreldre og søsken. Her er hun nummer to foran fra venstre.</p>
Emilia avbildet sammen med foreldre og søsken. Her er hun nummer to foran fra venstre. Foto: Privat

Året var 1948. Stalin og kommunismen strammet grepet i Øst-Europa. En ung soldat advarte Emilias familie om at de måtte pakke og dra. Det ble begynnelsen på en lang og omflakkende tilværelse.

Emilia Ryggetangen har levd et mer dramatisk liv enn de fleste. De første årene bodde familien hennes i Medzilaborce, en by nordøst i det tidligere Tsjekkoslovakia, nær grensen til Polen. Da kommunistene grep makten i landet, ble Tsjekkoslovakia i praksis en ettpartistat og en del av Østblokken under Sovjetunionens ledelse. Hvorfor de måtte flykte eller hva som hadde skjedd, vet verken Emilia eller søsknene helt sikkert. Men antakelig begynte det å stramme seg til. Foreldrene sa aldri noe.

– Det eneste jeg vet er at han kalte seg for partisan, og det er altså en patriot, forteller Emilia om faren.

Emilia har levd et mer dramatisk liv enn de fleste. Foto: Privat
Emilia har levd et mer dramatisk liv enn de fleste. Foto: Privat

Selve flukten foregikk om natten. Selv husker ikke Emilia noe av det siden hun var så liten. Familien hadde hest og kjerre og noen av barna ble plassert i kjerren med teppe over. De eldste barna måtte gå etter sammen med moren. Det gikk ikke fort. Familien til Emilia hadde valmuer i hagen og brukte opium fra frøene som sovemiddel til de yngste barna.

– De ungene som var på kjerra ble dopet ned så de ikke skulle gråte. Du vet, kjerre, det er ikke gummihjul på dem. Det rister og dunker og de skal sove. Så det måtte gjøres. De skulle være glad at doseringen ikke tok livet av oss.

I og med Polen var stengt, måtte de tvers gjennom landet og havnet til slutt i Sudetene i Sør-Tyskland. Der måtte de betale for å komme over grensen. Det meste ble tatt i fra dem.

Les også: Offentliggjort: Intens beretning om kong Haralds flukt som 3-åring

Faren påkjørt av fyllekjører

Familien skulle videre. De ville enten til Canada, Australia eller et tredje land som Emilia ikke husker.

– Min eldste søster hadde nesten klart å gjøre ferdig papirene til Australia. Men så er det en fyllekjører som kjører ned faren vår og gjør ham invalid, så ble det stoppet. Da ville ikke Australia ha oss. I og med faren vår ble invalid, ville heller ikke Canada ta imot oss. De skulle bare ha arbeidsføre menn, vet du. Og ikke det tredje landet heller. Så vi ble flyttet fra flyktningleir til flyktningleir i Tyskland på seks steder i løpet av noen få år.

Faren hadde mistet fullstendig balansen på grunn av hodeskader og kom helt ned i 12-13-års stadiet.

– Han lå i koma i 18 uker. Da han kom tilbake, kjente han oss ikke igjen. Han visste ikke hvem vi var. Han måtte spørre moren vår om alle vi var barna hans.

Familien bodde lengst i den siste leiren som het Hazenbül, på et lite sted utenfor Sülstorf. Emilia tror de kom dit i enten 1951 eller 1952.

– Der levde foreldrene mine og vi barna på to rom og kjøkken med en familie til. Altså, vi hadde hvert vårt soverom med alle de ungene og så hadde vi felleskjøkken. Ikke noe bad.

(Saken fortsetter under)

Flere av slektningene til Emilia ble igjen i Medzilaborce. De har ingen kontakt i dag. Foto: Privat
Flere av slektningene til Emilia ble igjen i Medzilaborce. De har ingen kontakt i dag. Foto: Privat

Det var veldig lite med mat og klær. Emilia husker at folk i leiren sloss på livet hver gang det kom en pakke fra amerikanske Marshallhjelpen med utdeling av klær og ting. De så også folk som hadde hengt seg.

Søstrene Anna og Rosa ble utsatt for overgrep av en mann som lokket dem med rosiner og sjokolade hvis de ble med inn til ham. Emilia var for liten så hun fikk ikke være med. Heldigvis.

– Jeg sladret til mamma om at jeg ikke fikk være med. Mamma skjønte med en gang hva det dreide seg om. Hun smadret døra, og der satt Anna og Rosa nakne. Det ble skikkelig basketak da mamma banket ham opp i fullt raseri.

Politiet kom og det ble rettssak.

Les også: Forførerinnen, myten og sadisten: Hun ble kalt «Heksa fra Buchenwald»

Avlastning i sommerferiene

Til vanlig gikk de eldste av jentene på skole i Tyskland. Men i sommerferiene ble noen av de mellomste barna sendt til oppforing og avlastning i utlandet. Emilia var 4 år første gangen. Da ble hun og to av søstrene sendt til et lite småbruk i Denderbelle i Belgia. Året etter reiste de til Sveits i tre måneder, til et kloster for nonner i Bern. De som tok seg av dem var veldig snille, husker Emilia. Sommeren etter reiste de til Norge.

Faren til Emilia var murmester og bygde huset i Medzilaborce der familien bodde før de flyktet. Foto: Privat
Faren til Emilia var murmester og bygde huset i Medzilaborce der familien bodde før de flyktet. Foto: Privat

– I leiren der vi bodde, ble vi advart mot en grå kassebil. Det var enda en pedofil. Men vi visste ikke hva pedofil var, så de skremte oss med å si: «Dere må ikke gå bort til ham, ikke ta imot noe godteri, for han stjeler barn og koker såpe på dem». Det fikk vi beskjed om.

Hun glemmer aldri første gang hun kom til Norge.

– Da kom vi med fly, sånn firemotors, vet du. Jeg husker jeg kom ut av ventehallen og så pleieforeldrene stå der. Jeg gikk villig med helt til jeg fikk se bilen deres. En grå kassebil. Jeg slo meg så vrang. Jeg hylte og skrek så hele Fornebu kom styrtende og lurte på hva det var. Jeg nektet å bli med!

Pleieforeldrene var fra Sarpsborg, men i og med Emilia nektet å bli med, havnet hun i Degernes i stedet for, hos en annen familie.

– Det var ikke snakk om! Jeg ville ikke bli kokt såpe på, ler hun i dag.

Det rare var at siste gangen barna kom til Norge, havnet søsteren hennes, Anna, hos den samme familien. Da hun hadde vært der en stund, begynte de å fortelle henne at de hadde prøvd å hente en liten jente året før som slo seg fullstendig vrang og som hadde samme etternavn.

Les også: Adam (37) holdt hemmeligheten skjult for alle: – Det ødelegger deg resten av livet

(Saken fortsetter under)

Emilia og Arve deler interessen for jakt og friluftsliv. Hundene Sorry og Pia er alltid med. Foto: Hilde K. Grønlund
Emilia og Arve deler interessen for jakt og friluftsliv. Hundene Sorry og Pia er alltid med. Foto: Hilde K. Grønlund

Alf Nordhus får familien til Norge

– Den siste gangen ble vi i Norge, vi ungene. Vi reiste ikke tilbake igjen.

Broren Jan kom til ekteparet Michalsen i Oslo. Onkel Bjørn og tante Baby, kalte han dem. Bjørn undersøkte litt om forholdene familien til Emilia bodde under. Da hadde de vært i den siste leiren i minst fem år, for ingen ville ta imot dem etter at faren ble ufør.

Bjørn fikk tak i den kjente advokaten Alf Nordhus og han ordnet det slik at hele familien fikk komme til Norge. Foreldrene ble først installert på mottak i Larkollen i Østfold. Da kom frelsesarmeen og naboer med klær, sko og ting til huset. Alt var brukt.

– Moren min ga seg helt over. Hun bare datt ned på kne og takket Gud. Moren og faren min var katolikker. Der vi kommer fra, der er alt seg selv og ingen andre. Hvis du fikk en krone eller to for å angi naboen din, så gjorde du det.

Emilias flytting og skolegang

Emilia var åtte år da hun ble værende i Norge. Da hadde hun bodd åtte forskjellige steder, men det ble fortsatt en del flytting og bytting av skoler. Hun flyttet til en gård i Skjeberg, så flyttet hun til en familie i Fredrikstad, hos en lektor som het Sverre Dahl.

– De familiene vi var hos i Norge… jeg tror ikke de visste hva godt de skulle gjøre for oss, altså.

Der ble hun til foreldrene flyttet til Gulskogen i Drammen og da gikk hun en liten stund på Rødskog skole.

– Den gangen begynte vi med engelsk i 7. klasse. Jeg blandet tysk hele tiden, fordi vi hadde bodd så lenge i Tyskland. Jeg snakket tysk og tsjekkoslovakisk.

Læreren rådet Emilia til å vente med engelsken til hun ble større fordi hun blandet engelsk og tysk hele tiden, så de hoppet over det.

– Det var merkelig at jeg i det hele tatt fikk noen karakterer med så mye flytting.

Emilia har så langt ikke reist tilbake til hjemstedet i Slovakia. Barndomshuset faren bygde opp er borte nå, men både tremenninger og firmenninger lever der til dags dato. Hun har derimot vært i Adelaide i Australia for noen år siden og besøkt den eldste søsteren Magda, sammen med ett par av søsknene. Selv bor Emilia landlig til sammen med ektemannen Arve og hundene Pia og Sorry.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært