«Hele verden ser på»

Der Nasjonalgarden en gang sto i formasjon med bajonettene klare, er det nå sykkelstativer som strekker seg nedover South Michigan Avenue.

Der demonstrantene mot Vietnamkrigen en gang samlet seg under kampropet «hele verden ser på», skinner solen på blomsterbed som bugner av lilla og gylne blomster.

Tvers over gaten ruver fasaden til hotellet Hilton Chicago: Fire mursteintårn strekker seg til værs over utsmykninger av figurer som bærer skjold og økser. Det er ikke lett å se i dag, men for 50 år siden var dette stedet en heksegryte av vold, som avslørte sprekkene i fasaden til en delt og traumatisert nasjon.

Det var 1968, året som forandret USA. Et år fylt av attentater, opptøyer og krig. Og forandringene pågår på mange måter den dag i dag. Deler av denne milepælen av et drama utspilte seg på sommernetter i Chicago, der blodet rant i gatene og politiet stelte i stand opptøyer da krigsmotstanderne forsøkte å marsjere mot demokratenes hovedkvarter for å kreve at krigen i Vietnam ble stoppet.

Fire døgn med vold

Etter fire døgn med vold hadde 668 mennesker blitt arrestert, 425 demonstranter fikk behandling på midlertidige helsemottak, 200 måtte behandles der de lå i gaten, 400 fikk førstehjelp etter å ha blitt utsatt for tåregass, og 110 ble sendt på sykehus. Totalt ble også 192 politimenn skadd.

TV-bildene av politiet som skjøt tåregass og gikk løs på demonstranter med køllene sine dominerte nyhetssendingene.

Det minnet mest om en undertrykkende fasciststat, og en nasjon som var i ferd med å rive seg selv i stykker.

Saken fortsetter under bildet

Rick Perlstein er forfatteren bak boken «Nixonland». Under tale i anledning jubileet for det som har blitt kjent som Chicago ’68, siterte han en produsent i nyhetssendingene til kanalen NBC. Vedkommende uttalte at materialet han var ansvarlig for å få på luften var «en forestilling som var et moralsk vitnesbyrd, et innblikk i hvordan uskyldige ble utsatt for ondskap.»

Det var imidlertid ikke alle som så slik på hendelsen. En spørreundersøkelse viste at 56 prosent av amerikanerne støttet politiets behandling av demonstrantene.

Charles Kaiser, som skrev boken «1968 in America», uttalte følgende om disse døgnene:

– Det hadde størst innvirkning på den eldre generasjonen, som ble helt vettskremt av dette utbruddet av anarki.

– Kombinasjonen av to attentat (Martin Luther King jr og Robert F. Kennedy), de mange og ekstremt voldelige opptøyene som kom etter Martin Luther Kings død, synet av unge studenter fra øvre middelklasse som slåss med politimenn i Chicago … Jeg mener man kan hevde at bildene fra politiopptøyene i Chicago var vel så nyttige for Richard Nixons valgkamp, som noe annet som skjedde det året. Alt dette bidro til følelsen av at alt var ute av kontroll, og dermed ble en mann som snakket om lov og orden veldig tiltalende.

Han hadde en drøm

LES SAKEN

«Den tause majoriteten»

I 1969 hyllet president Nixon «den tause majoriteten», og oppfordret den til å støtte han. Nixon trakk fram patriotisme som et karaktertrekk for de konservative, og fordømte «det bitre hatet» til unge amerikanere, som han hånefult omtalte som en minoritet som forsøkte å presse sine synspunkter på resten av nasjonen «ved å stelle i stand demonstrasjoner i gatene». Ekkoet av noen av disse skillene i det amerikanske samfunnet, og språkbruken som fulgte med dem, kan fortsatt høres 50 år senere.

I månedsvis hadde man ventet på at bråket skulle starte, i forbindelse med at demokratene forberedte seg på å stemme på motkandidaten til Richard Nixon, etter at president Lyndon B. Johnson hadde annonsert at han ikke kom til å stille til gjenvalg.

Bobby Kennedy var det store håpet til unge demokrater som var motstandere av krigen i Vietnam. Han ble skutt og drept i juni, bare timer etter at han vant demokratenes primærvalg i California. Demonstrasjoner mot krigen ble brukt til å støtte kandidater som var imot krigen, slik som Eugene McCarthy eller George McGovern.

Saken fortsetter under bildet

Nixon og kona Pat hilser pressen i New York 11. november 1968. Foto: AP

Tapstallene stiger

I Vietnam steg de amerikanske tapstallene, i det som skulle bli det verste året i konflikten. På hjemmebane var høyskoler og universiteter oversvømt av studenter som protesterte/demonstrerte mot krigen og verneplikten.

Mobe, en koalisjon av krigsmotstandere som ble dannet i 1967, sto bak planleggingen av den største demonstrasjonen. Samtidig hadde Yippies, medlemmer av den radikale grupperingen Youth International Party, planlagt å arrangere en festival i Lincoln Park.

– Kulene sang gjennom lufta

LES SAKEN

Borgermester Richard J. Daley hadde avslått søknader om å arrangere en marsj mot kongressenteret, samt å sove i byens parker. Derimot hadde han instruert politiet i Chicago om å «skyte for å drepe» mot ildspåsettere, etter opptøyene som raste i byen i kjølvannet av attentatet mot Martin Luther King.

Frank Kusch er forfatteren bak boken «Battleground Chicago». Han intervjuet 87 politimenn under arbeidet med boken.

– De visste at de ikke skulle la slike ting skje igjen, og at de skulle slå ned mye hardere på demonstrasjoner i framtiden. De følte at de måtte, og at det ble oppfordret til det. At de hadde tillatelse til å gå etter demonstranter på brutalt vis, forteller Kusch.

Saken fortsetter under

I Walker-rapporten, en offisiell undersøkelse av volden i Chicago, skrives det at da portforbudet klokken 11 trådte i kraft den første kvelden, rykket politistyrker «i en tilstand av sinne og opphisselse» inn i Lincoln Park for å rydde den for demonstranter.

Det utspilte seg scener av «villskap fra politiets side», som flyttet seg ut i gatene.

Rapporten, ledet av en uavhengig observatør fra politiet i Los Angeles, konkluderte med følgende: «Individuelle politimenn, i et stort antall, begikk voldelige handlinger som langt oversteg det som var nødvendig for å holde kontroll på mengden, og foreta de nødvendige arrestasjoner. Etter å ha lest hundrevis av erklæringer fra øyenvitner til hendelsene søndag og mandag kveld, kan ikke dette kalles noe annet enn politiopptøyer.»

– Mistet ikke hodet

Den 362 sider lange Walker-rapporten, som ble publisert i desember 1968 og var basert på over 20.000 sider med vitneerklæringer fra 3437 øyenvitner og deltakere i demonstrasjonene, konkluderte med at også media var et mål for politiet. «På mandag ble enn journalist trukket til side av en bekjent som er etterforsker i politiet, som sa at politifolkene hadde fått beskjed om å ta journalister.»

Kusch sa at politiveteranene han intervjuet til boken sin i 2004 fortsatt følte seg urettferdig behandlet, og ble fremstilt som stormtropper i blått som mistet kontrollen.

– På det punktet er jeg enig med dem. De var nesten 12.000 bevæpnede menn. Dersom de virkelig hadde mistet kontrollen, ville det blitt løsnet skudd og folk ville ha dødd. Men det var ikke ett tilfelle av skudd avfyrt av en politimennene, og ingen som døde.

Stonewall Inn – opprøret som startet homokampen

LES SAKEN

– Samtidig tenkte jeg «dersom de ikke mistet kontrollen, hvordan rettferdiggjør de voldsbruken?» Det betyr at de visste hva de gjorde, og ikke mistet hodet. De planla å gi det de så på som en bortskjemt generasjon en skikkelig omgang juling, og det gjorde de.

– Det var et organisert, voldelig angrep på demonstranter. Og selv om enkelte av demonstrantene uten tvil provoserte politiet, angrep dem, og kastet poser med avføring og urin, overgikk responsen fra politiet punktet hvor de er der for å holde samfunnet trygt, og skled ut i ren avstraffelse.

«Kan ikke slippe unna en gang til»

Mobe arrangerte pressekonferanser hver dag. Pressetalsmannen Don Rose briefet aktivisten Rennie Davis etter en natt med politivold, og instruerte han til å si følgende: «Si til dem at de ikke kan slippe unna med dette en gang til, fordi hele verden ser på.»

Davis brukte frasen, og etter hvert brukte mengden av demonstranter det som et taktfast kamprop på onsdag, den fjerde dagen.

Blant hendelsene som ble gjenfortalt av øyenvitner i Walker-rapporten finner man følgende: En 14 år gammel gutt som ble dratt ned fra taket av en politibil og banket opp; en velkledd kvinne som var vitne til hendelsen ble sprayet i ansiktet med tåregass av en politibetjent som så slo henne i bakken med klubben sin og dro henne inn i en politibil; en sekretær måtte sy 12 sting etter å ha blitt klubbet i hodet; et annet vitne uttalte at «Politiet var sinte. Sinnet var hverken distansert eller profesjonelt. Det var dypt, ekspressivt og personlig. "Kom dere vekk herfra, drittsekker» så ut til å være et felles krigsrop fra politiet.

Rolling Stones slapp låten «Fighting Man» en uke senere. Noen adopterte låten som en kampsang for protestene, mens radiostasjoner som fryktet anarki og anså låten som altfor provoserende, nektet å spille den.

Kun syv dager etter politiopptøyene ankom republikanernes presidentkandidat Richard Nixon det samme området i Chicago. I en velregissert parade viste Nixon seierstegnet fra en bilkortesje. To måneder senere vant han valget.

Det er en overveldende følelse av at de voldelige bildene av demonstrasjoner som møter en ubarmhjertig politistyrke, kombinert med politiker som forsøker å bruke rå styrke til å fremme sin egen agenda, gjentar seg nå 50 år etter, med Donald Trump som den som utnytter et splittet samfunn.

Stor guide til «The Windy City»: Ikke vær redd for å reise til Chicago

Mener aktivisme går i bølgedaler

Kaiser, som hevder at 1968 formet en hel generasjon, sier at alle «eksplosjonene» i USA det året fundamentalt forandret landet – på positivt vis, siden folk følte de kunne utfordre konvensjonell visdom om et bredt spekter av borgerrettigheter, men også ved at det herdet holdningene til de konservative.

– Du kan si at vi har vært inne i en 50 år lang periode med reaksjon mot alt som skjedde på 60-tallet, som mer eller mindre har kulminert i situasjonen vi er inne i nå, hvor høyresiden har full kontroll over senatet og kongressen, og er nær å få kontroll over høyesterett i landet.

– Det som er trist ved USA de siste femti årene er at etter denne store progressive eksplosjonen, har brorparten av organisatorisk energi vært på høyresiden, som siden den gang kontinuerlig har investert penger og organisert politiske møter.

Don Rose, mannen bak setningen «hele verden ser på», som fortsatt brukes under demonstrasjoner den dag i dag, mener mange ble radikalisert av det som skjedde den gang.

– Denne formen for aktivisme har gått i bølgedaler – det var forskjellige andre episoder før krigen endelig sluttet, og borgerrettsbevegelsen og motstanden mot krigen i Irak var faktisk større. Det stiger og synker, og slik jeg ser det er vi nå på en bølgetopp når det gjelder aktivisme.

– Jeg tror gløden er der

John Froines, som var en del av de såkalte Chicago Seven som ble stilt for retten anklaget for å ha medvirket til å starte opptøyene, men senere ble frikjent, har uttalt at de relativt små demonstrasjonene på sett og vis var mislykket – senere ble det arrangert demonstrasjoner mot krigen i Vietnam i Washington DC, hvor flere hundre tusen deltok.

Han legger til at det uansett var en milepæl, og tror enkelte ble radikalisert av Chicago-demonstrasjonene, av massemedier som dekket hendelsene.

– Jeg så en avisjournalist bli banket av en politimann fra Chicago, og tenkte for meg seg «vi har vunnet». For når du begynner å bli voldelig mot massemedia, kommer de selvfølgelig ikke til å være spesielt støttende etterpå.

Froines er i dag 79 år gammel, har hatt en lang karriere som kjemiker, og publiserer fortsatt forskningsstudier. Aktivismen la han imidlertid bak seg for mange år siden.

Da uttalte han at «Ingen kan være 50 år og aktivist. I så fall trenger du å få sjekket topplokket.»

– Det skulle jeg ikke ha sagt, sier Froines og ler.

– Jeg ville gjort alt sammen om igjen, har ikke mistet energien og gløden for aktivisme, og har fulgt de fantastiske studentene i Florida og deres demonstrasjoner mot våpen.

Han ser en klar linje mellom borgerrettsbevegelsen og demonstrasjonen mot krigen på 60-tallet, og dagens aktivisme.

– Det som skjedde i Chicago måtte rett og slett gi ringvirkninger i samfunnet.

– I dag er demonstrasjonene av mye større skala, men spørsmålet er om man kan finne ressursene til å skape forandring politisk? Jeg tror absolutt gløden er der.

Oversatt av Henning Scherer Skjærsæter / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited.