Spør psykologen: Min kone skjøv meg ut i kulda

Vi er et ektepar som nå dessverre har valgt å gå hver vår vei. Eller rettere sagt, hun har bestemt det. Dette er da ikke mitt ønske, og selv om jeg nå kan si, i ettertid, at jeg føler jeg har lidd overlast i et 15 år langt forhold, har og er jeg villig til å kjempe for dette ekteskapet. Det øret vil ikke hun høre på.

Det kan nevnes i sammenhengen at hun har hatt en fling med forelskelse i en nær venn, og deretter skjøvet meg mer og mer ut i kulda.

Man kan tro at jeg er gal som vil bli i et slikt ekteskap. For å forstå litt mer av dette, vil jeg invitere dere til å ta en titt noen år tilbake. Hun har sikkert lidd lenge, forståelig nok og ynket seg over at jeg har vært negativ til å bo på en plass der jeg synes det har vært vanskelig å få innpass, det være seg miljø, jobb, venner osv. Jeg er rett og slett for vanskelig å leve med, tror jeg, og det mener vel hun også, ihvertfall har hun gitt uttrykk for det.

Les alle svarene i spalten her

Vi har bodd i en liten by i noen år, der hun har hatt sine foreldre og slekt i nærheten. På min side har jeg nok ofret både godt betalte jobber og det å bo nær min familie fordi jeg er glad i henne og ville holde familien samlet. "Å bo i en storby, eller i utlandet har aldri vært aktuelt", sier hun. Og dette er et ønske jeg har etterkommet og respektert.

Spør psykologen: Jeg klarer ikke å slutte å lyve til kona. Hva skal jeg gjøre?

LES SAKEN

Jeg har virkelig strukket meg langt og lengere enn langt, men som sagt, hun vil ut av ekteskapet. Vi har to kjekke barn, og har blitt enige om å få til et godt samarbeid etter skilsmisse. Etter fødselen på den siste, oppstod en del ubehag for henne, noe som gjorde at jeg følte meg tvunget til å sette meg på gjerdet og vente på at hun skulle bli istand til å nyte et intimt samvær med meg igjen. Dette var et samvær som vi nøt godt av før fødselen. Jeg ville naturligvis ikke presse meg på, og kommunikasjonen om disse temaene var vanskelig. Det var vanskelig å komme inn på, eller invitere henne inn på samtale om dette. Dette ville stresse henne, så jeg ventet og ventet.

Frustrasjonen min vokste. Jeg levde i et slags utenforskap i mitt eget ekteskap. Jeg prøvde å ta dette opp med henne, men klarte liksom ikke å få henne med på samtale om disse tingene som kunne gi en felles forståelse om tingenes tilstand. Ser jeg tilbake på disse årene har vi kanskje vært intime i gjennomsnitt tre eller fire ganger per år, siden vi flyttet der vi bor nå, hennes plass.

Spør psykologen: Jeg tror ikke jeg er spennende nok for min kone

LES SAKEN

Hun måtte gjøre og ordne mye i heimen, og følte seg mye alene, mens jeg var borte. Jeg tok jo denne jobben også for å øke den generelle levestandarden i familien, selv om vi aldri har lidd noen nød.

Så kom denne flingen med den nære vennen. Jeg sa jeg ville tilgi, men inni meg var det et sjokk. Likevel ble jeg nok mer redd for ekteskapet, men også mer sliten og frustrert da jeg kom fra jobb i helgene. Hun gruet seg til jeg kom hjem i helgene.

Hun har vært kald og avvisende siden denne flingen, som hun hadde avsluttet da hun fortalte om det. Til det smalt i bordet for en stund siden; hun vil skilles.

Har jeg gjort alt jeg kan, eller kunne jeg ha strukket meg lengre? Hva skulle jeg gjort annerledes? Jeg har følt lenge at mye har vært på hennes premisser i dette ekteskapet.

Nå er det kun min virkelighet, min versjon som blir presentert her, det er både dere og jeg vel klar over. Likevel ønsker jeg deres tanker for det kan gi meg noen andre perspektiver.

Mann i 40-årene

ABC Nyheters psykolog Danielle Legland svarer:

Hei og takk for ditt spørsmål. En skilsmisse er smertefull, og for den som blir forlatt kan det føles som verden raser sammen. Sjokk og et virrvarr av vonde følelser er vanlig.

Danielle Legland er ABC Nyheters psykolog. Foto: Kathleen Buer / ABC Nyheter

Du spør om du har gjort alt du kan, om du burde ha strukket deg lenger og hva du eventuelt kunne gjort annerledes.

Det som umiddelbart slår meg i det du skriver er at du refererer til alt det praktiske du har ofret, som å flytte til ”hennes” by og pendling til arbeidsplassen din. Du beskriver også en tålmodighetsprøve når det gjelder intimitet dere i mellom.

Det jeg ikke kan se at du beskriver er det emosjonelle båndet dere i mellom, og om dere har trivdes i hverandres selskap. Dernest ser jeg heller ikke noe om hvordan dere har kommunisert rundt disse vanskelige temaene. Har dere hatt et ekteskap hvor dere har lyttet til hverandres følelser og tanker? Dere har begge vært i en situasjon dere ikke trives i; hun opplever at hun har alt ansvaret hjemme, og du misliker boplassen i tillegg til å pendle. To minus blir sjeldent pluss i det virkelig liv.

Jeg har virkelig empati for situasjonen din, og det er klart at det er vondt at hun har vært utro. Du skriver likevel at du ønsker å bli i ekteskapet, men ut i fra retorikken din tolker jeg at du har en opplevelse av at du har ofret deg for henne. Er det slik at du tenker at hun nærmest skylder deg å bli. Dersom du uttrykker deg på samme måte til henne, ville jeg jobbet aktivt for å endre dette.

Det kan også være fruktbart å stille seg selv spørsmålet om hvordan ekteskapet vil bli dersom dere ikke skiller dere? Vil det bli noen endring?

Spør psykologen: Kona mi sliter og blir sur for at jeg ikke er oppmerksom nok. Hva skal jeg gjøre?

LES SAKEN

Underveis- og i kjølvannet av en skilsmisse er det rom for å sørge. Den harde sannheten er likevel at dersom hun ikke ønsker at dere skal forsøke igjen så må du på et tidspunkt videre. Du har to valg; du kan se tilbake på det som har skjedd med bitterhet og fokusere på alt det negative hun har gjort, eller dere kan ha en avklart relasjon som tillater godt samarbeid for barna deres.

For å komme dit kreves bearbeiding og etter hvert aksept. La følelsene som kommer få komme, uten at du forsøker å fortrenge dem.

Spør psykologen: Min mann har vært utro og valgt å gå fra meg. Hva skal jeg gjøre?

LES SAKEN

Dere har barn, og vil dermed kunne få god hjelp under mekling hos Familievernkontoret i kommunene deres. Det kan være lurt å reflektere rundt disse temaene før dere skal dit.

Avslutningsvis vil jeg også minne deg på at i en slik krise du nå gjennomgår finnes det også muligheter. Du kan lære om deg selv, reflektere over egen rolle i et parforhold og finne ut hva som er viktig for deg fremover.

Lykke til!

ABC Nyheter mottar ingen kontaktinformasjon om du sender inn spørsmål. Vi har heller ingen anledning til å kontakte deg om ditt spørsmål blir besvart i spalten. Dette er for å ta hensyn til ditt personvern.