Kopper: Sykdommen som ble utryddet, men fortsatt er fryktet

<p>Koppene kom først i ansiktet, men i løpet av 24 timer spredde de seg til hele kroppen, også håndflater og fotsåler. Smertene skal ha vært uutholdelige. Hos noen kom koppene så tett at man ikke kunne skille dem fra hverandre. – De som overlevde kopper, ble vansiret for livet, sier professor Morten Tryland ved UiT.</p>
Koppene kom først i ansiktet, men i løpet av 24 timer spredde de seg til hele kroppen, også håndflater og fotsåler. Smertene skal ha vært uutholdelige. Hos noen kom koppene så tett at man ikke kunne skille dem fra hverandre. – De som overlevde kopper, ble vansiret for livet, sier professor Morten Tryland ved UiT. Foto: Centers for Disease Control and Prevention (CDC)

I 1980 erklærte WHO at kopper, som hadde tatt livet av utallige millioner mennesker og vansiret enda flere, var utryddet. Men kan den grusomme sykdommen komme tilbake? 

Sykdommen kopper herjet fra oldtiden og helt frem til slutten av forrige århundre. Kopper som har fått sitt navn fra det fryktinngytende utslettet sykdommen gir, var både svært smittsom og dødelig. De som ikke døde, var merket for livet av koppearr.

– En ting som var spesielt med kopper, var at i motsetning til pestsykdommer som for eksempel svartedauden, gjorde ikke sykdommen forskjell på fattig og rik. Den rammet prinser på lik linje med bønder, og slo like ille ut uansett hvor i samfunnet man var, sier professor Morten Tryland ved Institutt for arktisk og marin biologi, UiT, til ABC Nyheter.

Denne jenta i Bangladesh ble hardt rammet av det karakteristiske utslettet ved kopper i 1973. Foto: James Hicks / CDC
Denne jenta i Bangladesh ble hardt rammet av det karakteristiske utslettet ved kopper i 1973. Foto: James Hicks / CDC

Sykdommen startet med feber og hodepine, ofte sammen med brekninger og smerter i mellomgulvet og korsryggen.

– Først kjente man at man var syk, men det kunne være hva som helst. Så etter noen dager fikk man dette utslettet. Da skjønte man at det var kopper.

– Utslettet begynner som små, røde hevelser i huden og utvikler seg til væskefylte blærer, som inneholder store mengder virus. Det kommer etter hvert et krater i midten, som er typisk for koppeinfeksjoner, også for dyrekopper, sier Tryland som tok sin doktorgrad om koppevirusinfeksjoner hos dyr.

Koppene kom først i ansiktet, men i løpet av 24 timer spredde de seg til hele kroppen, også håndflater og fotsåler. Smertene skal ha vært uutholdelige. Hos noen kom koppene så tett at man ikke kunne skille dem fra hverandre.

– De som overlevde kopper, ble vansiret for livet, sier Tryland.

Gjennom historien har kopper kostet utallige mennesker livet. Det er anslått at så mange som 45 millioner mennesker døde bare i Europa på 1700-tallet som følge av koppeepidemiene.

Men for 40 år siden var det slutt. Menneskeheten hadde seiret over det svært smittsomme variolaviruset som forårsaket kopper.

Professor Morten Tryland ved Institutt for arktisk og marin biologi, UiT, tok sin doktorgrad om koppevirusinfeksjoner hos dyr. Hans forskning har vist at kukopper finnes i gnagere i norsk natur. Foto: austurfrett.is /Gunnar Gunnarsson
Professor Morten Tryland ved Institutt for arktisk og marin biologi, UiT, tok sin doktorgrad om koppevirusinfeksjoner hos dyr. Hans forskning har vist at kukopper finnes i gnagere i norsk natur. Foto: austurfrett.is /Gunnar Gunnarsson

8. mai 1980 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) kopper som utryddet. Omfattende vaksinasjonsprogrammer for kopper ble avviklet.

Men kan viruset dukke opp igjen og ramme en verdensbefolkning der immuniteten er nesten borte? Kan variolavirus som skulle vært destruert havne i feil hender eller komme på avveie ved et uhell? Eller kan viruset dukke opp igjen når permafrost tiner som følge av klimaendringer?

Les også: Hiv og aids: Fra dødsdom, smittefrykt og stigmatisering til behandlingsrevolusjon og kronisk sykdom

– Beskyttelsen kom med en pris

Høsten 1979 kom melding om at kopper var utryddet på Afrikas Horn, og målet om å kunne erklære at koppene var utryddet var for alvor i sikte. Men det var først i mai året etter at WHO offisielt erklærte at kampen mot den fryktede sykdommen var vunnet. Faksimile fra VG oktober 1979
Høsten 1979 kom melding om at kopper var utryddet på Afrikas Horn, og målet om å kunne erklære at koppene var utryddet var for alvor i sikte. Men det var først i mai året etter at WHO offisielt erklærte at kampen mot den fryktede sykdommen var vunnet. Faksimile fra VG oktober 1979

Koppesykdom ble beskrevet allerede i oldtiden i Asia og Egypt, og kom antagelig til Europa på 500-700-tallet med gjentatte epidemier i middelalderen.

– På den tiden koblet man ofte inn religion for å finne forklaringer, og det fantes egne guder for og imot kopper. Det fantes ingen behandling, men masse, masse overtro, sier Tryland.

– Dette var lenge før man visste hva bakterier og virus var, likevel ble man mer og mer oppmerksomme på at det var noe smittsomt, fortsetter han.

Allerede på 1700-tallet brukte man i Kina en slags tidlig form for vaksinering mot kopper, kalt variolisering.

– Denne metoden gikk ut på at man tok materiale fra blemmene på huden til en syk person, som var fulle av virus. Så inokulerte man det på armen til en frisk person, ved at man skrapte opp huden litt så viruset kom i kontakt med cellene, forklarer han.

Det viste seg at de som ble smittet på denne måten, fikk beskyttelse mot koppene, og ble mindre alvorlig syke enn dem som ble smittet av viruset på vanlig vis, forklarer Tryland.

– Beskyttelsen kom riktignok med en pris, for en del ble også alvorlig syke med kopper, fordi man bruke «levende» virus, og det viruset som faktisk ga kopper hos mennesker.

Denne metoden ble også tatt i bruk i Europa på 1700-tallet. Og variolisering ble utført første gang i Norge i 1755 i Trondheim og Bergen, ifølge Folkehelseinstituttet.

Satt på sporet av vaksine av vakre budeier

Men på slutten av 1700-tallet ble også den aller første vaksinen utviklet, som baserte seg på kryssimmunitet fra viruset som forårsaker kukopper. Dette er en dyresykdom som også kan smitte mennesker, men som gir et mindre alvorlig forløp enn menneskekopper.

Den britiske legen Edward Jenner (1749-1823) sjekket om det virkelig var noe i det som ble sagt om at budeiene ikke ble smittet av kopper fordi de håndterte kuer og ble utsatt for kukoppeviruset. Forsøket hans resulterte verdens første vaksine, basert på kryssimmunitet. Foto: Lynch, J.H. / The National Library of Medicine
Den britiske legen Edward Jenner (1749-1823) sjekket om det virkelig var noe i det som ble sagt om at budeiene ikke ble smittet av kopper fordi de håndterte kuer og ble utsatt for kukoppeviruset. Forsøket hans resulterte verdens første vaksine, basert på kryssimmunitet. Foto: Lynch, J.H. / The National Library of Medicine

– Den britiske legen Edward Jenner gjorde et smitteforsøk, som han ikke hadde fått lov til å gjøre i dag, sier Tryland.

På den tiden var det, ifølge engelsk folklore, budeiene som var de vakreste kvinnene, fordi de ikke hadde skjemmende kopparr.

– Det var denne oppfatningen av at budeier, som altså stelte med kuer, aldri fikk kopper og dermed var de vakreste fordi de ikke hadde kopparr, som satte ham på sporet, forklarer Tryland.

Jenner hadde kontakt med en budeie som het Sarah Nelmes som hadde kukopputslett på hendene.

– For å sjekke om det kunne være noe i at det å bli eksponert for kukopper kunne beskytte mot menneskekopper, tok Jenner materiale fra blemmene til Nelmes og inokulerte en åtte år gammel gutt som het James Phipps. Så ventet han en stund slik at gutten skulle få tid til å utvikle immunitet mot kukopper. Deretter inokulerte Jenner ham med variolavirus, altså ekte menneskekopper.

– Gutten overlevde og fikk ikke kopper.

Vaksine i bruk få år senere

I 1796 publiserte Jenner forsøket sitt i England. Og allerede få år senere, helt på starten av 1800-tallet, tok man vaksinemetoden i bruk både i København og Kristiania.

– Det fantes ikke noe internett med forskningsdatabaser på den tiden, men likevel ble det satt i gang noe helt nytt så fort, sier Tryland.

Ser man bort ifra varioliseringen, der man brukte det samme viruset som man skulle beskytte mot, så er dette den aller første vaksinen som ble utviklet.

– Det var først nesten hundre år senere at bakteriologen Louis Pasteur kalte praksisen vaksinering, etter det latinske ordet for ku – vacca – som en hyllest til Jenner.

Motstand mot påbudt vaksine

Allerede i 1810 kom en forordning som gjorde det påbudt med vaksinasjon før barn ble konfirmert. Utover på 1800-tallet måtte man i Norge vise koppevaksinasjonsattest for å få gå på skole, konfirmere seg og for å gifte seg.

Og selv om det var en veldig fryktet sykdom, var det også en viss motstand mot vaksinering, på grunn av religion og fatalisme – troen på at ens skjebne er forutbestemt.

– Det var en tidlig og sterk inngripen i folks liv, sier Tryland.

Professoren forteller at han kom over noen beretninger fra en lege i Tromsø, som i 1846 skrev at han var bekymret og frustrert fordi vaksinatørene, som de kaltes, måtte gå fra dør til dør.

– Fatalisme gjorde at folk ikke møtte opp ved de bestemte samlingssteder, ifølge legen. De som var religiøse, tenkte at «hvis Gud har bestemt at jeg skal dø av kopper, så er ikke det noe vi skal tukle med».

Pokker!

Det folkelige navnet på kopper var «bolo». Betegnelsen «pokker», som egentlig var et navn på syfilis, ble også brukt, men etter hvert skilte man dem ved å omtale kopper som småpokker. (På engelsk heter sykdommen smallpox.) I lys av dette blir uttrykket «pokker’n ta deg» mer av et kraftuttrykk enn det kanskje regnes som i dag.

På 1700- og 1800-tallet var det flere alvorlige koppeepidemier her til lands, særlig i Bergen. I 1741 døde over 700 barn av kopper bare i Bergen.

I 1819 var det et større utbrudd i Kristiania som medførte at tusen mennesker ble vaksinert. Det siste innenlandske utbruddet av kopper var i Kristiania 1908-09 med 246 tilfeller, ifølge FHI.

– På 1900-tallet begynte det å roe seg litt, noe som sikkert hadde sammenheng med vaksineringen, men kanskje også endringer i viruset.

I Norge ble vaksinasjonspåbudet fornyet i 1954 til å gjelde alle barn før fylte to år. Dette påbudet gjaldt fram til 1976. De siste vaksinasjoner i Norge ble utført i 1980.

– Det er fortsatt et mysterium

To virusvarianter med vidt forskjellig dødelighet

Etter hvert ble man kjent med at det var to forskjellige varianter av variolaviruset i omløp, som fikk navnene major og minor.

Variola major var langt mer dødelig hos ikke-vaksinerte.

– Det kunne være opptil 40 prosent dødelighet blant dem som ble smittet av major, mens dødeligheten lå rundt 1-2 prosent ved smitte av variola minor, sier Tryland.

– Også disse fikk det samme utslettet og koppearr, men langt flere overlevde.

I 1906 ble det påvist at kopper skyldes et virus. Og senere, i 1939, ble de ulike vaksinestammene som var i bruk i vaksiner, karakterisert og sammenliknet med kukoppevirus, som alle trodde var det man brukte i vaksinen. Det viste seg at viruset i vaksinen var så forskjellig fra kukoppevirus at det fikk sitt eget navn: vacciniavirus.

– Da WHO ga ut sin «bibel» om utrydding av variolavirus, «Smallpox and its erradication», ble dette med opprinnelsen til vacciniavirus nevnt som den store gåten som står igjen. Det kan ha blitt brukt i 100 år, uten at man vet hvor det egentlig kom fra.

– Noen mener det kom fra hester, fordi det også fantes hestekopper, andre mener det har blitt til som resultat av en blanding av virus fra ulike kilder, inkludert variolavirus. Det er fortsatt et mysterium.

Verdensomspennende kampanje for å utrydde kopper

Etter andre verdenskrig var kopper stort sett begrenset til områder i Afrika og Asia. På 1950- og 1960-tallet ble enkelte tilfeller importert til Europa og ga opphav til små utbrudd.

Stort utbrudd i Europa på veien mot utryddelsen

Mens det i 1968 fantes kopper i 30 land, var antallet i 1971 nede i 16 land, ifølge Snl.no.

Det siste store utbruddet i Europa var i daværende Jugoslavia i 1972. Under dette utbruddet ble 172 personer syke, 35 av dem døde.

Da koppeutbruddet var et faktum, ble det umiddelbart erklært unntakstilstand i hele Jugoslavia. All transport og reising ble forbudt, veier og grenser ble stengt. Over 10.000 personer ble isolert og nærmere 20 millioner vaksinert.

I 1975 fantes kopper bare i India, Bangladesh og i noen afrikanske land. I oktober 1977 ble det siste naturlige tilfellet av kopper påvist i Somalia.

I 1978 ble det diagnostisert to tilfeller av kopper i Storbritannia, hvor smitten var overført i et laboratorium som arbeidet med koppeviruset.

Det siste utbruddet i Norden var i Stockholms-området i 1963, med 27 tilfeller.

Verdens helseorganisasjon (WHO) vedtok i 1967 å sette i gang en verdensomspennende kampanje for å utrydde kopper. I tillegg til vaksinasjon og opplysning, ble folk betalt for å rapportere om tilfeller av kopper.

– Vi er mye flinkere til å utrydde dyrearter enn virus

Og 8. mai 1980 erklærte WHO verden for koppefri. Viruset som hadde herjet verden over i århundrer, var borte.

Dette er en bragd i særklasse, forklarer Tryland.

– Vi mennesker er mye flinkere til å utrydde dyrearter enn virus og andre patogener. Det eneste vi har lykkes med er kopper som rammer mennesker, og kvegpest som rammer storfe.

– Polio har vi nesten lykkes med, men ikke helt. WHOs mål for polio var at det skulle være utryddet i 2000, men 20 år senere finnes polio fortsatt. Kanskje vil man klare det, men det er svært krevende å utrydde et virus som i utgangspunktet har har en global distribusjon.

En faktor som er en viktig årsak til at man lyktes med å utrydde variolaviruset, er at mennesket var eneste reservoar.

– Hvis også dyr var reservoar, kunne man risikere smitte fra ville dyr, og da ville viruset kunne komme tilbake igjen og igjen. Det er noe av det man frykter med coronavirus. Fordi det kommer fra dyr og ikke virker menneskespesifikt, kan man få stadig nye epidemier.

– Immuniteten er avtagende og kanskje veldig liten

Da variolaviruset ble utryddet så man ikke lenger behov for å vaksinere folk.

– Jeg er gammel nok til å være vaksinert mot kopper, men det er stadig en mindre andel av befolkningen som er vaksinert.

– Immuniteten mot kopper er avtagende og kanskje veldig liten per i dag. Samtidig sirkulerer det kukopper, og vi har hatt noen smittetilfeller hos mennesker og huskatt, også i Norge.

Trylands egen forskning har vist at selv om kukopper ikke blir diagnostisert hos kuer, så finnes viruset i norsk natur.

– Reservoaret ligger i naturen hos gnagere.

Rundt påsketider i 1972 oppsto et større utbrudd av kopper i det tidligere Jugoslavia. Dette var midt under WHOs verdensomspennede kampanje for å utrydde koppene. Faksimilie: VG april 1972
Rundt påsketider i 1972 oppsto et større utbrudd av kopper i det tidligere Jugoslavia. Dette var midt under WHOs verdensomspennede kampanje for å utrydde koppene. Faksimilie: VG april 1972

Han legger til at dette er en av flere gode grunner til at han ikke vil anbefale å ta utekatten med opp i senga.

– Utekatter fanger mus og slikt og kan ha med virus inn i huset. Dette kan smitte til mennesker før kattene selv får symptomer.

Kukopper hos mennesker gir et utslett som minner om kopper forårsaket av variolaviruset.

– Mennesker som er utsatt fordi de har dårlig immunforsvar, går på immundempende medikamenter eller har eksem og dermed har dårlig hudbarriere, kan bli ordentlig syke av kukopper. Dette er en form for koppevirus som vi må forholde oss til den dag i dag. Men smitte hos mennesker er sjelden; det er kanskje under 10 som har blitt diagnostisert i løpet av de siste 20 årene.

Fryktet nytt koppeutbrudd i USA

En annen form for kopper som fremdeles er i omløp kalles apekopper, og import av kjæledyr forårsaket et utbrudd blant mennesker i USA i 2003. Det var første gang apekopper ble påvist hos mennesker utenfor Afrika, ifølge Center for Disease Controll and Prevention (CDC).

– I dag er vi nå irriterte på asiater for at de handler med levende dyr og dermed tar coronaviruset inn i menneskebefolkningen. Den gangen var det amerikanerne som fikk seg en stuck, etter import av noen præriehunder og store gnagere som kjæledyr.

Dyrene ble satt i karantene, men selv om de ikke selv ble syke i karantenetiden bar de fremdeles på smitten, som de brakte videre til rundt 50 mennesker da de ble sendt ut til dem som hadde bestilt dem.

– Apekopper hos mennesker ligner også veldig på kopper forårsaket variolavirus. Så den gangen trodde man først at det hadde oppstått et nytt utbrudd av menneskekopper.

– Ligger lagret som et mulig biologisk våpen, hos to supermakter

Den gangen skulle frykten vise seg å være ubegrunnet; variolaviruset var ikke tilbake. Men dessverre er det flere grunner til å frykte at det kan skjer.

Før kopper ble utryddet, fantes viruset i laboratorier verden over i forbindelse med forskning og vaksineproduksjon. Da det ble utryddet for 40 år siden, ble det besluttet at alle koppevirus som fantes skulle destrueres. Men fremdeles i dag oppbevares variolaviruset i strengt bevoktede laboratorier i USA, ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC), og i Russland ved Russian State Research Centre of Virology and Biotechnology.

– Viruset ligger fortsatt lagret som et mulig biologisk våpen, hos to supermakter, sier Tryland.

Man kan heller ikke utelukke at noen klarer å lage syntetiske varianter av det fryktede viruset, for eksempel til bruk i en terroraksjon.

Professoren holder også mulighetene åpne for at ikke alle andre prøvematerialer med variolavirus ble destruert, slik som var planen.

– Virologer som meg selv, som jobber med forskning og sykdommer, samler på alt mulig i fryserne våre. Jeg har prøvemateriale fra utrolig mange arter og steder, mye av det er ikke undersøkt for mange ting, forklarer han.

– Da kopper fortsatt fantes og man drev med vaksinering, hadde ikke alle laboratorier som var involvert de samme medisinske og hygieniske standardene vi er vant til i Vesten. Selv om det har gått 40 år siden 1980, skal men ikke se bort ifra at det finnes stammer av variolavirus i flere frysere enn dem som er kjent i Russland og USA.

– Jeg har ikke sånne farlige virus, men jeg har mye annet interessant, legger han til og ler.

Om slikt materiale kommer i gale hender, eller om det ligger igjen fra noen som har sluttet på laboratoriet, er dårlig merket og håndteres feil, kan det skje uhell som gjør at man igjen får tilfeller av kopper hos mennesker.

– Det er en teoretisk mulighet som ofte ikke blir nevnt, sier professoren.

Les også: – Det er ikke bare når du har synlig struma at du har et jodproblem

Kopper fra tinende permafrost?

En annen mulighet er at klimaendringer fører til at permafrosten tiner og at sykdomsfremmende organismer, som virus og bakterier, kommer til overflaten og sprer smitte.

I 2016 oppsto utbrudd av bakterien miltbrann (antraks) nord i Russland etter at permafrosten hadde tint i området. Miltbrann hadde ikke vært påvist i dette området siden andre verdenskrig. Den gangen uttalte en russisk forsker at også kopper kunne være begravd i isen.

Så hva er sannsynligheten for at et kopperutbrudd oppstår på samme måten?

– Miltbrann er en spordannende bakterie. Det vil si at når den oppformerer seg i dyr og så kommer ut i luft dannes det sporer. Bakteriene som sådan overlever ikke utenfor dyret, men sporene er ekstremt overlevelsesdyktige. De kan overleve nedgravd i bakken, for eksempel i nedgravde kadavre etter miltbrannutbrudd, hvor det ikke er luft. Og i permafrost.

I Sibir settes utbruddet i sammenheng med to varme somre på rad.

– Permafrost og elvebanker og slike steder, som hadde vært frosne kanskje i tusenvis av år, tinte opp og dette kunne ha avdekket gamle miltbrannkadavre for eksempel av reinsdyr, som vi vet døde i store antall i dette området. Det er gjort en del undersøkelser, men det er vanskelig å si sikkert.

Variolaviruset rammer kun mennesker, og det er en teoretisk mulighet for at det ligger lik av mennesker som har hatt kopper, begravd i permafrosten. Likevel er det egenskaper ved virus som gjør at det er mindre sannsynlig at kopper vil komme tilbake på denne måten, forklarer han.

– Hvis jeg skal ta godt vare på mine virus, så er det slik at jo kaldere de oppbevares, jo bedre. I laboratoriet bruker vi flytende nitrogen, som har 196 kuldegrader, for å øke sjansen for at de overlever over tid. Hvis jeg legger virusprøver på minus 20 grader, så vil det også kunne overleve en stund. Men hvis det ligger og tiner og fryser gjentatte ganger, så vil virus som regel brytes ned ganske fort.

Så selv om det er en del kuldegrader i permafrost, slik at koppevirus potensielt kan ligge bevart der, vil forholdene for viruset forringes den dagen permafrosten begynner å tine.

– Sånn sett har nok antraksbakteriesporene et stort fortrinn i og med at de kan overleve uten frost, sier Tryland og konkluderer:

– Jeg tenker at det er en teoretisk mulighet at kopper kommer tilbake på denne måten, men kanskje ikke veldig sannsynlig.

Ny medisin mot kopper i 2018

I lys av alt dette er det fortsatt interessant og viktig å kunne drive forskning på kopperviruset, forklarer virologen.

– Det er blant annet interessant å utvikle antivirale medikamenter. Slike virker ofte mot flere typer virus. Det vet vi jo er aktuelt og prøves ut i forbindelse med coronaviruset.

I 2018 kom en ny slik medisin, som kan tas av mennesker som er smittet av kopper. Ifølge produsenten skal medisinen, som er godkjent av amerikanske legemiddelmyndigheter, dempe virusets herjinger og redusere risikoen for å dø, skrev Forskning.no den gang.

Det vil også være interessant å prøve å utvikle bedre vaksiner mot kopper.

– Så forskningsverdenen ønsker ikke for alltid å destruere variolaviruset. Med nye molekylærbiologiske teknikker og med all den kunnskapen man har etter utallige utbrudd av kopper over flere århundrer, kan man alltid finne ny kunnskap som vil være relevant for de virussykdommene vi har i dag.

– I tillegg oppbevares altså variolaviruset fortsatt, som et mulig biologisk våpen, sier professor Tryland til ABC Nyheter.

Les også: Vaksinemotstand en av verdens største helsetrusler

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært