Antidepressiva – Finnes det en bedre måte å slutte med dem?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB scanpix

Millioner av mennesker tar medisiner mot depresjoner og angstlidelser, og de fleste har ingen problemer med å slutte å ta dem. Hvorfor er det da en liten gruppe som plages av alvorlige bivirkninger?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Antidepressiva kan redde liv. I beste fall virker de slik de er ment. I verste fall fungerer de som et slags plaster på såret, som forhåpentligvis er effektivt nok til at man greier å holde det gående til man kommer seg til en psykolog eller andre som kan hjelpe. De er uansett ikke ment for langtidsmedisinering.

Kanskje vi har blitt flinkere til å sette diagnoser, eller kanskje tiden vi lever i bare er veldig trist. Men flere og flere av oss tar pillene over lengre tid, der uker blir til måneder, og måneder til år. Og i noen tilfeller merker brukerne at de ikke greier å slutte med medisinene.

– Jeg prøver å venne meg av medisinene, og det er helt ærlig det verste jeg noen gang har gjort. Jeg får voldsom svimmelhet og kvalme hver gang jeg reduserer dosen, fortalte en bruker til forskere.

En annen fortalte om lignende, voldsomme abstinenssymptomer hver gang vedkommende glemte å ta pillen sin.

– Kraftige skjelvinger, selvmordstanker, en følelse av at jeg har for mye koffein i hjernen, elektriske støt, hallusinasjoner, kraftige humørsvingninger … Nå tør jeg ikke annet enn å fortsette med medisinen.

En tredje hadde resignert og slått seg til ro med tanken på at det bare var å fortsette med medisinene.

– For meg er det liten tvil om at jeg har det bedre når jeg tar medisinen, men effekten det har på meg når jeg forsøker å kutte ned, er nedslående: Søvnløshet, humørsvingninger og oppjagethet. Dermed blir medisinen det eneste valget for meg når det gjelder å kontrollere depresjonen.

Les også: Stordalen: – Bærekraftig og sunt kosthold tvinger seg fram

Britisk rapport

Disse anonyme vitnesbyrdene fra forskningsstudier siteres i en rapport som ble utarbeidet i fjor, for et arbeidsutvalg nedsatt av det britiske parlamentet. Utvalget så på avhengighet knyttet til reseptbelagte midler, og rapporten ble publisert i journalen Addictive Behaviors. Den gir et glimt av hverdagen for dem som er avhengig av moderne antidepressiver, kalt SSRI (selektive serotoninreopptakshemmere). Den mest berømte er Prozac (markedsført i Norge som Fontex og Fluoxetin), som tidligere ble fremstilt som et mirakelmiddel som gjorde verden rosenrød og skinnende igjen for oss alle, uten de farlige sidene ved Valium og andre benzodiazepiner. Ekspertene hevdet at det var vanskeligere å ta en overdose av SSRI, sammenlignet med benzodiazepiner, og også lettere å venne seg av dem.

Det kan stemme for noen, men enkelte brukere har en helt annen historie å fortelle. Zoe (ikke hennes virkelige navn) er en av dem. Hun forsøkte å kutte gradvis ned på pillene, men fikk så grusomme reaksjoner at hun nå er tilbake på samme dose som før.

– Jeg har brukt Paroxetin i 12 år, med unntak av korte perioder med Citalopram og Prozac i løpet av disse årene. I fjor hadde jeg fått nok av de fæle bivirkningene, og bestemte meg for å se hvordan det var å leve uten medisinen. Jeg kuttet ned sakte, i løpet av seks måneder, siden jeg visste det kom til å bli tøft. Jeg forsøkte det samme noen år tidligere, men mye raskere, og endte på legevakten med hysteriske anfall.

Det andre forsøket, med sakte nedtrapping over lang tid, fungerte bra i starten, forteller hun. Så kom den vanskelige delen.

– Svimmelhet, søvnløshet, intense raseriutbrudd – jeg knuste ting! Jeg følte at alt bare var kaos. Da tok jeg fortsatt en halv tablett Paroxetin annenhver dag. Etter at jeg oppsøkte fastlegen, byttet jeg til Prozac. Det hjalp litt, men jeg fikk fortsatt raserianfall og gråt mye. Etter omtrent fire måneder begynte jeg å lure på om dette bare var depresjonen som var på vei tilbake, og ikke symptomer på abstinens.

Etter å ha brukt «en formue» på psykiatrikere og veiledning, er hun nå tilbake på et annet SSRI-legemiddel – Setralin.

– Jeg satt bare og stirret på resepten i to uker før jeg jeg hentet ut medisinen. Det var vanskelig å la alt det harde arbeidet med å venne meg av medisinene gå til spille. Jeg er veldig skuffet over meg selv, over at jeg ikke greide å holde ut. Det er nesten en slags sorgreaksjon. Jeg har lest at det kan ta enkelt opptil ett år, eller til og med flere år, å tilpasse seg etter å ha tatt SSRI-legemidler i lengre tid, så jeg lurer veldig på hvordan det hadde gått dersom jeg hadde holdt ut lengre.

Hun sier at hun fikk veldig lite veiledning fra legen sin, annet enn at hun burde trappe ned gradvis og sakte.

– Jeg begynte å saumfare nettforum etter hjelp og råd, og googlet ting som «hvordan roe seg ned når man er ekstremt opprørt». Det var en mørk tid. Nå har jeg vært tilbake på medisinene i to uker, og begynner å føle meg mer stabil – bortsett fra at alle de kjipe bivirkningene er tilbake.

Les også: Helse-Norge på femteplass i verden

Halvparten opplever abstinenser

I rapporten som ble overlevert utvalget, opplyses det at 56 prosent av alle som forsøker å venne seg av antidepressiver opplever abstinenser. Av disse sier 46 prosent at symptomene oppleves som alvorlige. I Storbritannia alene fikk mer enn syv millioner mennesker utskrevet slike legemidler i 2016-17, noe som viser omfanget av problemet.

Professor i psykofarmakologi ved King's College University David Taylor har skrevet et notat om nedtrepping av SSRI-medikamenter i tidsskriftet Lancet. Foto: universitetet.
Professor i psykofarmakologi ved King's College University David Taylor har skrevet et notat om nedtrepping av SSRI-medikamenter i tidsskriftet Lancet. Foto: universitetet.

Mark Horowitz, en psykiatriker under opplæring fra Sydney i Australia, som for tiden jobber hos North East London Foundation Trust, kan ha funnet løsningen. Sammen med David Taylor, professor i psykofarmakologi hos King’s College London, har han publisert sine forslag i tidsskriftet Lancet Psychiatry. Her viser de til en studie av hjernen som viser at selv ekstremt små doser av SSRI-legemidler har en effekt. Å trappe ned svært langsomt over lang tid, til dosen er tilnærmet ingenting, lar hjernen venne seg til å være uten legemidlene.

Horowitz sier han startet å undersøkelse temaet på grunn av sine egne erfaringer. Etter en rekke år ønsket han å slutte med antidepressiver.

– Jeg kikket på retningslinjene og informasjonen som var tilgjengelig, og alt kokte ned til at man skulle venne seg av medisinene på litt over fire uker. Jeg har forsøkt dette tidligere, og slet veldig med svært ubehagelige bivirkninger. Jeg endte opp med å plukke ut den mest nyttige informasjonen fra nettforum hvor mennesker som hadde gått gjennom abstinens ga hverandre råd om hvordan man burde gjøre det.

Gjør det sakte

To ting skilte seg ut for Horowitz. Den første var det å trappe ned sakte, altså ikke bare i løpet av noen uker, men måneder eller lenger. Den andre var at i stedet for å halvere hver dose, altså at man starter med å ta to piller, deretter én, deretter en halv og så en kvart, burde man redusere med en mye mindre prosentandel: For eksempel at 20 milligram reduseres med 10 prosent til 18 milligram, deretter ytterligere 10 prosent til 16,2 milligram, og så videre. For å lykkes med disse ørsmå justeringene, kunne det hende at brukerne trengte å få medisinene i flytende form, i stedet for i pillene man vanligvis får.

Noe av dette kom i form av prøving og feiling, sier Horowitz. Men det baserte seg også på erfaringer fra folk som forsøkte å slutte med benzodiazepiner på 1970- og 80-tallet, og som fulgte råd fra professor Heather Ashton hos Newcastle University. Ashton skrev det som har blitt kjent som Ashton-manualen for å slutte med medisiner.

Benzodiazepiner oppfører seg annerledes enn SSRI-medikamenter. Men Horowitz sier at begge har det til felles at kroppen venner seg til medisinene, noe som skjer med alt fra betablokkere som skal regulere blodtrykket, til alle former for antidepressiver. Abstinenser når man slutter med en medisin er svært vanlig, sier Horowitz.

Likevel bagatelliseres problemet av psykiatrikere, hevder han. Grunnen kan være at de ikke liker å høre at effektive medisiner har bivirkninger. Samtidig varer testene som trengs for at et legemiddel skal få lisens bare i seks til åtte uker, og legemiddelselskapene er ikke pliktig å utføre studier på abstinenser.

I tillegg har man det grunnleggende problemet at abstinenssymptomene kan være svært like den opprinnelige tilstanden man forsøker å behandle. Når leger møter pasienter som forteller om søvnløshet, nedstemthet og angst, er det enkelt å konkludere med at depresjonen er på vei tilbake. Horowitz mener fagfolk innen helsevesenet trenger bedre informasjon.

– Det er viktig at allmennleger og psykiatrikere er bevisst på at abstinenser kan oppstå, og at disse kan forklare pasientens symptomer når de slutter å ta en medisin. Det kan se ut til at psykiatrikere sakte begynner å bli mer åpen for dette. Det har vært mye press fra pasienter som har hatt dårlige opplevelser, og jeg tror psykiatrikerne begynner å høre etter.

Les også:

Studie: Ofre for seksuelle overgrep er mer utsatt for angst og depresjon

Rammes menn og kvinner ulikt av depresjon?

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited

Personvernpolicy