Isla De Las Muñecas: Øya med de hviskende dukkene

Se video – og husk å skru opp volumet. Om du tør!
Artikkelen fortsetter under annonsen

Lokalbefolkningen sier at de uhyggelige dukkene som henger i trærne er besatt av en ung jente som druknet. For eneboeren på øya ble tilværelsen en livslang kamp mot det onde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mexico som feriedestinasjon kan lokke med mye fristende for solhungrige nordmenn som tar flyet over Atlanterhavet. Kritthvite sandstrender, snorkling blant fargerike fisk i turkist hav, tempelbyer fra oldtiden, autentiske tacos og rike shoppingmuligheter. Men ute Xochimilico-kanalen, like ved fotballstadion Estadio Azteca fire timers kjøretur sør for Mexico City, ligger det en turistattraksjon som gir de fleste et lett streif av grøss bare ved synet av den.

Selv fra bredden på den andre siden er det umulig å ikke få øye på de mange morbide dukkene som henger i trær og busker, langs rustne gjerder og på forfalne husvegger rundt om på den kunstige øya. Vær og vind har fått herje uhindret med de en gang så søte lekene og forvandlet dem til forvridde og delvis ødelagte skapninger som synes hentet ut fra et mareritt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under bildet)

Høyt henger de, og gufne er de - dukkene på Isla De Las Muñecas. Foto: Wikimedia
Høyt henger de, og gufne er de - dukkene på Isla De Las Muñecas. Foto: Wikimedia

Dukkene stirrer mot deg med sine stive smil og matte glassøyne. Noen av dem har fremdeles klær på, andre mangler lemmer og kanskje hode. På folkemunne har øya fått navnet «Isla De Las Muñecas» - «Dukkenes øy» - og fortellingen starter slik en ekte spøkelseshistorie skal gjøre.

Les også: Poveglia - de forviste sjelers øy

Piken blant vannliljene

De lokale legendene sier at for mer enn femti år ble en ung jente funnet druknet i Xochimilico-kanalen. Liket hennes skal ha vært viklet inn mellom vannliljene inne ved bredden. Så begynte mystiske ting å skje:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den eneste fastboende på den tiden var Julián Santana Barrera som hadde forlatt både kone og barn for å bli eneboer ute på den kunstige øye der han dyrket grønnsaker som han solgte videre. Det var visstnok Barrera selv som fant jenta, og kort etter begynte han å oppleve flere uhyggelige situasjoner som han mente skyldtes den druknede jenta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blant annet skal han ha hørt henne klage: «Jeg vil ha dukken min».

(Saken fortsetter under)

Dette skal være den første dukken som fløt i land på Isla De Las Muñecas etter funnet av den døde piken. Foto: Wikimedia
Dette skal være den første dukken som fløt i land på Isla De Las Muñecas etter funnet av den døde piken. Foto: Wikimedia

Kort etter at liket var blitt funnet, fant han en dukke inne ved bredden og han hang den opp i et tre, visstnok for å holde jentas hvileløse sjel på betryggende avstand. Flere dukker begynte å skylle i land. På samme tid begynte Barrera å høre lyden av hvisking og snikende føtter, til tross for at han visste han var den eneste som bodde på øya som lå flere mil fra nærmeste storby.

En uhyggelig slutt

Don Julián var redd for jentas ånd, men han var aldri inne på tanken om å flytte derfra. Øya var hans hjem og han skulle forsvare den som best han kunne. Dermed begynte han å samle inn dukkene som fortsatte å drive inn på bredden. Han saumfarte nærliggende søppelbøtter og byttet ofte grønnsaker mot flere dukker.

Han tok seg aldri bryet med å vaske eller reparere dem og han brydde seg ikke om de manglet både hode og lemmer. Han bare hang dem opp der det var ledige plasser i et forsøk på å formilde den døde. Etter hvert telte dukkene flere hundre, og øya minnet mest av alt om en morbid, dukkeinfisert eventyrøy.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det var ikke bare oppe i trærne og langs husveggen dukkene fant veien.

Også inne i den lille hytten hans ble det satt opp dukker i hver krik og krok. Selv betraktet han dem som et vakkert vern mot det onde, og han hadde ingen ting imot å vise folk rundt på øya si. Mot litt betaling kunne man også ta bilder.

(Saken fortsetter under bildet)

VIDEO: Isla De Las Muñecas er ikke det eneste reisemålet som kan sende grøsninger nedover ryggen på deg når du besøker dem

Julián Santana Barreras familie har alltid vært skeptiske til hans historie om den døde jenta, ettersom det ikke er blitt bevist at det har druknet en pike i Xochimilico-kanalen slik det blir hevdet. Flere mener han var mentalt ustabil, og at jenta rett og slett var et produkt av hans egen forvridde fantasi.

I 2001 fikk imidlertid historien en noe uhyggelig slutt da den 80 år gamle Don Julián ble funnet druknet – i nøyaktig det samme området han hevdet han hadde funnet den døde jenta femti år tidligere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frykt og overtro

Etter Barreras død er øya blitt en svært populær turistattraksjon, og antallet dukker øker ettersom flere av de besøkende har med sine egne dukkert. I tillegg til den gufne dukkesamlingen finnes det et lite museum på øya som forteller historien om jenta og eneboeren. I et av museets tre rom kan du blant annet se det som skal være den aller første dukken som Barrera fant på bredden, i tillegg til hans egen favorittdukke – Augustina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eneste mulighet til å komme deg til «The Island of the Dolls», er via båt. Det arrangeres fellesturer dit, og det finnes også de som vil kunne ta deg over mot betaling.

Men enkelte av de lokale båtførerne nekter fordi de mener øya er hjemsøkt. De sier dukkene er besatt av den døde jentas ånd, og besøkende har hevdet å ha hørt dukkene hviske.

(Saken fortsetter under)

Artikkelen fortsetter under annonsen
Legenden sier at dukkene på Isla de las Munecas ble skylt i land etter at en liten jente druknet. Foto: Kevin/Flickr
Legenden sier at dukkene på Isla de las Munecas ble skylt i land etter at en liten jente druknet. Foto: Kevin/Flickr

I en episode av «Buzzfeed Unsolved» dro de ut for å sjekke om det lå noe i historiene rundt dukkene og den døde jenta. De snakker blant annet med Don Juliáns nevø Anastasio Velasco som har flyttet ut på øya etter onkelens bortgang. Han er ikke i tvil om hvem som hjemsøker øya.

– Det er jenta som druknet i 1950, for om natten kan du høre stemmen hennes. Da onkelen min levde, gikk han alltid rundt med en stokk. Om natten kan du høre lyden av stokken.

Kilder: HuffPost , «Buzzfeed Unsolved» , Atlas Obscura , Wikipedia