Vi trenger en metoo 2.0!

De fleste voldtekter skjer ikke på en øde øy. De skjer midt iblant oss. 

Det kommer stadig som et sjokk på oss når overgrepssaker rulles opp, om det er Epstein, kronprinsessens sønn, en fastlege eller en trener som står bak. Det er på tide at vi våkner! 

Seksuelle overgrep er et gigantisk samfunnsproblem, ikke noe som skjer en gang iblant. Når hver femte kvinne og hver fjerde ungdom rapporterer om voldtekt eller seksuell vold, står vi ikke bare overfor enkelthistorier. 

Vi står i en folkehelsekrise.

Likevel oppfører vi oss fortsatt som om dette først og fremst er et individuelt problem – noe som angår enkeltmennesker, ikke samfunnet. Hadde vi virkelig tatt alvoret inn over oss, ville vi aldri ha utdannet helsepersonell uten grunnleggende kompetanse om vold, overgrep og traumer. Likevel gjør vi nettopp det.

Varsko

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse hadde aldri foreslått å fjerne kompetansekrav i viktige helseutdanninger. Likevel gjorde de nettopp det. Mange helse- og sosialarbeidere vil jevnlig møte mennesker med overgrepserfaringer, men har aldri fått systematisk opplæring i hvordan traumatiske erfaringer påvirker kropp, følelser og atferd. 

Hvorfor?

Fordi vi ikke forholder oss til tallene, til sammenhengene.

Det samme gjelder skolen. Statistisk sett sitter det flere barn i hvert eneste klasserom som lever med, eller med etterdønningene fra, vold, overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. Barn som kanskje bare får én sjanse til å bli sett og forstått av en voksen utenfor hjemmet.

Selv vet jeg om seks tidligere klassekamerater gjennom oppveksten som ble utsatt for seksuelle overgrep – helt i tråd med hva vi vet om omfang. Få eller ingen fortalte det til en voksen – også helt i tråd med hva vi vet.

I ett av tilfellene var overgriperen en lærer.

At slikt kan skje, snakker vi nesten aldri om. Men for noen år siden fant Utdanningsnytt at 74 lærere, assistenter og barnehageansatte hadde blitt dømt, tiltalt eller siktet i overgrepssaker i løpet av seks år, med over 250 fornærmede barn.

Vi vet det nå: Halvparten av kvinnene som har blitt voldtatt, ble det mens de fortsatt var barn. Som regel av mennesker de hadde en relasjon til, og som de stolte på. 

Hvor tror vi disse barna vokser opp? På en øde øy?

Nei, barna er midt iblant oss. 

Men mange går gjennom hele oppveksten uten at noen snakker med dem, gir dem et språk for det de har erfart og en bro til å kunne fortelle. De går i årevis og tror at det er deres skyld, for ellers hadde vel noen sett dem? Spurt dem? Tenkt tanken?

Men vi ser de ikke før vi tror det. Har vi ikke lært at dette er vanlig, og øvd oss på å forholde oss til at det skjer, så vil barna og ungdommene fortsette å gå under radaren. Mange av dem blir sittende alene med skammen, og skam utvikler seg og blir til sykdom og smerte. Som koster milliarder. 

Motsatt av det Høiby har stått i

I 2020 beregnet en internasjonal forskergruppe at barndomstraumer koster Norge 2,7 prosent av BNP. 110 millarder kroner det året. Like mye som vi eksporterte sjømat for. 

I min siste bok, «Det vi så, var et svik mot barna. En ny retning for velferdsstaten», skriver jeg om dette. Om hvordan hjelp som ikke tar traumeerfaringer i betraktning, blir ineffektiv, unødvendig dyr, og hvordan den står i fare for å skape nye traumer. 

Ei jente fortalte meg at hun var innlagt i et helt år før hun ble spurt om overgrepserfaringer. Først da kom minnene fram.

Hva koster et døgn på lukket avdeling? Hva koster 365?

Jeg møter stadig vekk mennesker som først i voksen alder oppdager sammenhengen mellom erfaringer i barndommen og plagene de sliter med i dag. Flere har gått i terapi i mange år uten at noen har forklart dem hvordan traumatiske opplevelser setter spor i kropp og sinn.

Vi må begynne å behandle vold og overgrep som det det er: en folkehelsekrise.

Noen opplever nye traumatiske belastninger i møte med systemene som skal hjelpe dem, men som ikke forstår hvordan traumene spiller seg ut. I møte med helsevesenet har ingen spurt hvorfor de gjør som de gjør, eller om plagene kan skyldes seksuelle overgrep eller vold. 

Dette handler ikke først og fremst om enkeltpersoners manglende innsats eller vonde vilje. Det handler om systemer som ikke er bygd på tilstrekkelig kunnskap.

Derfor mener jeg tida er inne for å ta metoo et steg videre – til en metoo 2.0.

Ikke bare som en kampanje, men som et system- og kunnskapsløft. Dette er et lederansvar og et politisk ansvar. Vi må begynne å behandle vold og overgrep som det det er: en folkehelsekrise.

Metoo handlet om å synliggjøre omfanget. Metoo 2.0 må handle om å gjøre noe med det.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.