Vestens krise ligger i Nome og Eigersund

Nylig kom jeg over en pussig overskrift

Den fortalte at et gruveselskap som har fått til rett til undersøkelse og utvinning i det Dagens Næringsliv omtaler som Norges største gruveprosjekt, hadde lyktes i å få sprøytet inn 300 millioner kroner i ny egenkapital.

Pengene gjaldt ikke gruvedrift. Til det kreves helt andre summer, og er helt i det blå. Nei, de skulle rett og slett få selskapets administrative drift til å overleve en stakket stund til, på vei mot en høyst usikker framtid. 

Hæ? Her sitter Norge på denne kjempe-ressursen i form av viktige mineraler som EU og Norge skriker etter – for i samarbeid å oppnå verdikjeder i det grønne skiftet, uavhengig av Kina.

Og så er det så vidt de klarer å holde kontordrifta gående!

Så kommer det som en gladnyhet at de greier det. 

Hvorfor butter det?

Nå viser det seg at dette gruveprosjektet i Eigersund har sine lugubre sider, både med hensyn til miljø og eierskap, noe Rødt-politikeren Mímir Kristjánsson utfordret næringsminister Cecilie Myrseth på.

En sveitsisk spekulant sitter på rettighetene via et britiskeid selskap som heter Norge Mineraler. 

Men poenget er, hva er det med Norge og Europa, som i motsetning til Kina ikke ser ut til å få ut fingeren?

Paradokset blir ikke mindre av det som skjer med en annen, ufattelig ressurs Norge sitter på – Europas største forekomst av sjeldne jordarter, altså kritiske råvarer til utvikling av alskens digitalt utstyr og avgjørende for det grønne skiftet. 

Den befinner seg i Fensfeltet i Nome kommune i Telemark. Også her står framdriften i stampe, både formelle vedtak om klarsignal og kapitalen som trengs, mangler.

I «verdens rikeste land».

Svært så usikkert for privat kapital

Privat kapital ser ikke ut til å bli pøst inn i disse gruveprosjektene. Det er kanskje ikke så rart, heller. Innsatsen som kreves, er diger. Og usikkerheten enda større.

Som styreleder Kjell Roland i gruveselskapet Nordic Mining skriver i DN:

Å få i gang en ny gruve er så godt som umulig i Norge.

Nordic Mining driver den omstridte Engebø-gruva, som etter 20 år og utallige utredninger fikk tillatelse til å dumpe fyllmasser i Førdefjorden, og nå er i gang. Men på våren i år vant miljøvernere fram i Høyesterett, som kom til at tillatelsen var ulovlig. 

Ti år etter at selskapet fikk tillatelse, kommer altså en rettsavgjørelse som truer selskapets eksistens. Etter at det har brukt 1 milliard kroner på prosessen fram mot spadestikk i jorda. 

Fensfeltet skal imidlertid være mindre kontroversielt. Men heller ikke her kommer man i gang.

Politikernes fanden-knep

Og når privat kapital mangler, reiser spørsmålet seg: 

Hvorfor i all verden gjør ikke den søkkrike norske staten som den fattigere staten gjorde da oljealderen kom?

Da opprettet fellesskapet Statoil, nå Equinor. Dessuten sørget man for at SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement) tok eierskap i andeler i olje- og gassfelt, rørledninger og landanlegg. Og for noen fantastiske investeringer dette har vært for samfunnet! 

Ideen om statlig gruveselskap har i årevis gjæret i det politiske miljøet. Også den ideen har så langt blitt offer for den norsk-europeiske kulturen.

Stortinget åpner for statlig mineralselskap

nyheter

Senest i juni i år behandlet Stortinget et forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt om å opprette et statlig mineralselskap som i tett samarbeid med private aktører, skal utvikle, forvalte og sikre nasjonal kontroll over strategisk viktige mineralressurser.

Forslaget fikk bare disse tre partienes stemmer. I stedet ba Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om hvordan staten kan bidra til å etablere og utvikle mineralprosjekter. Blant annet om man skal opprette et statlig mineraleselskap eller et mineralfond.

Altså en gjentakelse av ordspråket når fanden vil at ingenting skal skje, så nedsetter han en komité. Men dette velkjente politiker-grepet var nok til at media trodde det var positivt.  

Vi må ty til EU, altså

Siden Norge er bortimot impotent på å få iverksatt gruvedrift, håper selskapene med rettigheter på Fensfeltet på støtte fra EU.

EU vedtok i 2024 et lovverk om kritiske råvarer (CRMA). I rammene for det skal EU også dele ut støtte til strategisk viktige mineralprosjekter. Norske aktører håper at Norge rekker å slutte seg til CRMA gjennom EØS-avtalen, tidsnok til at de kan få være med på å søke. 

Nye tyske toner griper inn i striden om norsk gass

stemmer

Vi er der altså, at landet med de største mineralressursene og et uhorvelig stort statlig oljefond, må ty til tilskudd fra gjeldstyngede og ressursfattige EU-land, mot å underlegge oss deres lovverk, også på dette området. 

Regjeringen er positiv til tilslutning til CRMA, men har ikke meldt noe i sakens anledning siden våren 2025. 

I partiprogrammet vender regjeringspartiet Ap definitivt tommelen opp for gruvedrift:

Mineralnæringen: nøkkelen til grønn omstilling. Norge har store mineralressurser på land og til havs. Vi skal realisere prosjekter raskere, samtidig som de skal være bærekraftige og bidra til sirkulærøkonomien.

De lover også prosesser for å få inn privat kapital. 

Problemet er at vakre formuleringer også fantes i programmet deres for forrige stortingsperiode. Der snakker de om at mineraler og metaller kan bli et nytt eksporteventyr for Norge. 

De lovet å korte ned konsesjonsbehandlingen, legge til rette for bedre tilgang på langsiktig kapital og – trommevirvler – vurdere etablering av et hel- eller deleid statlig mineralselskap.

Det siste var de altså med på å vedta igjen i Stortinget i år., for å forhindre at det faktisk skulle bli vedtatt. Stortingsperiodene går, tafattheten består. 

Utredninger framfor nasjonale strateger

Bak det hele ligger Europas traume. USA er spydspissen i KI- og annen teknologiutvikling. Kina ligger også foran, i tillegg til å overta stadig mer av det som var europeisk industriproduksjon. 

Og: Kina har nesten full kontroll med de viktigste råvarene til IT- og grønn industri.  De står for 70 prosent av utvinningen av sjeldne jordmetaller og kontrollerer  bortimot 90 prosent av raffineringen av dem. 

Kinas ledende rolle rundt viktige naturressurser er ikke tilfeldig. Allerede i 1987 uttalte den mektige kinesiske lederen Deng Xiaoping at “Midtøsten har oljen, vi har sjeldne jordarter”. Kina forstod allerede da at deres mineraler og sjeldne bergarter ville ha stor verdi, skriver bærekraftekspert Daniel Brenden og senioranalytiker Eirik Melle i Danske Bank i Finansavisen.  

Og Kina, i motsetning til EU og Norge, har evnen til å gjennomføre målrettede, nasjonale strategier. 

EU har riktignok tatt mål av seg til å oppnå «strategisk autonomi», altså i større grad å bli selvhjulpne, gjerne i samarbeid med Norge og andre, på viktige verdikjeder. 

Hva med Norge?

Vi har erstattet nasjonale strateger à la dem som sikret oppbygging av fossilindustrien til beste for hele samfunnet, med politikere som resirkulerer tanker om å utrede og utrede.

Enda godt at politikerne som er ansvarlige for framdriften av Fensfeltet, ikke var der på 60-tallet til å utrede hvorvidt Norge skulle prøve seg på et olje-eventyr. 

Thomas Vermes kommenterer i ABC Nyheter på søndager. Les flere av hans artikler her

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.