Registrer deg for å bli med i debatten
Registrerte brukere kan skrive egne innlegg, og delta i debattene.
Norge trenger ikke et mirakel for å nå semifinalen i fotball-VM.
Det norske landslaget har allerede vist at det kan slå motstandere som på papiret er bedre.
Før åttedelsfinalen ga Optas beregninger Norge 32,6 prosent sannsynlighet for å slå ut Brasil. Simuleringene viste at Brasil hadde 67,4 prosent sjanse til å gå videre.
Alle vet hvordan det endte.
Foran kvartfinalen er utsiktene faktisk lysere. Opta gir Norge 37,7 prosent sjanse til å slå ut England.
England er altså klar favoritt, men døren til semifinalen er langt fra lukket.
Matematiske beregninger gir selvfølgelig ingen fasit. De sier noe om hvor ofte et bestemt utfall kan ventes dersom kampen spilles tusenvis av ganger.
Tallene forteller at en norsk semifinale vil være en liten overraskelse, men ingen sensasjon.
Norge har slått Brasil i VM før. Seieren i Marseille 23. juni 1998 er fortsatt et av de største øyeblikkene i norsk idrettshistorie.
Brasil startet kampen med spillere som Ronaldo, Rivaldo, Bebeto, Dunga, Cafu og Roberto Carlos. Tore André Flo utlignet, før Kjetil Rekdal sendte Norge til åttedelsfinalen fra straffemerket.
Det øyeblikket har vi levd på så lenge at Rekdal selv ble lei av å bli minnet på det.
Men prestasjonen i 1998 kan ikke uten videre sammenlignes med årets møte mellom Norge og Brasil. Brasil hadde allerede sikret gruppeseieren etter å ha slått Skottland og Marokko, mens Norge spilte for å overleve.
I år sto videre deltakelse på spill for begge lag. Brasil ble likevel slått 2–1 av et norsk lag som hadde mest av den kontrollerte ballbesittelsen, slo langt flere pasninger og i lange perioder styrte rytmen i kampen.
Seieren kom ikke ut av ingenting. Norge var fullt på høyde med Brasil.
Aldri før har Norge hatt så mange offensive strenger å spille på.
Erling Braut Haaland har scoret 62 mål på 54 landskamper. Det er fantasitall. I dette mesterskapet har han scoret sju mål på fire kamper etter bare 18 avslutninger.
Alexander Sørloth har scoret 27 landslagsmål og er etablert på øverste nivå i spansk fotball.
Bak spissene ligger Martin Ødegaard, kaptein for Norge og Arsenal. En av Premier Leagues mest innflytelsesrike midtbanespillere, som har ledet Arsenal til ligagull som kaptein. For Norge dikterer han rytmen og finner sprekkene i forsvar som ellers virker tette.
Bak dem står en ny generasjon som kan løse opp kamper på egen hånd: Antonio Nusa, Oscar Bobb, Andreas Schjelderup og Jørgen Strand Larsen. Ståle Solbakken har alternativer som kan endre kampbildet, enten laget trenger fart, kreativitet, fysikk eller avslutningskraft.
Norge har scoret i samtlige VM-kamper og skapt et betydelig antall sjanser. Laget trenger ikke vente på en corner, en keepertabbe eller et heldig sprett. Det kan spille seg gjennom press, angripe bakrom og avgjøre kamper på flere måter.
Det skiller dette laget fra mange tidligere norske mesterskapslag.
England har større bredde enn Norge og langt mer erfaring fra de siste rundene i store mesterskap. Harry Kane og Jude Bellingham har vært blant VMs beste spillere så langt, og engelskmennene har skapt flere store målsjanser enn noe annet lag.
Opta har registrert 23 store engelske målsjanser. Norge følger like bak med 21.
På den engelske benken sitter spillere de fleste landslag ville bygget laget rundt.
Likevel har laget vist svakheter. England gir bort rom, slipper motstanderne til sjanser og har tidvis problemer når kampene blir mer åpne enn trenerteamet ønsker. Det er en invitasjon Haaland, Ødegaard og Nusa ikke trenger å få to ganger.
England møter også seksti år med forventninger, nederlag og nesten-øyeblikk. Gang på gang har laget kommet til mesterskap med håp om gull, bare for å snuble når presset blir størst og marginene minst.
For Norge er situasjonen en annen. Laget har allerede overgått forventningene og kan gå inn i kampen med vissheten om at det har slått Brasil.
Som Haaland sier: Presset ligger nå på England.
Dersom Norge slår England, er vi sikret en kamp om medalje. Sist norske menn hentet edelt metall i et internasjonalt fotballmesterskap, var under OL i Berlin i 1936.
Norge slo Tyrkia 4–0 i åpningskampen og beseiret deretter vertsnasjonen Tyskland 2–0 foran Adolf Hitler og andre representanter for naziregimet. I semifinalen ble det 1–2 mot Italia etter ekstraomganger, før Arne Brustad scoret alle målene i 3–2-seieren over Polen i bronsefinalen.
Bronselaget er hugget inn i norsk fotballhistorie, men medaljen må forstås ut fra turneringen som ble spilt.
OL var forbeholdt amatører. Mange av verdens beste profesjonelle spillere var ikke spilleberettiget, flere sterke fotballnasjoner manglet, og de ledende søramerikanske nasjonene deltok ikke. Turneringen kan derfor ikke uten videre sammenlignes med et moderne verdensmesterskap.
Bronsen i Berlin beviste ikke at Norge var verdens tredje beste fotballnasjon.
Nå er utgangspunktet et annet. Dette er VM, og verdens beste spillere deltar.
Norge har allerede slått Brasil i en utslagsrunde og står foran en kvartfinale med et bedre offensivt mannskap enn noen gang.
England skal være favoritt.
Men vi bør minne oss selv om at sannsynligheten for norsk seier er større enn den var før Brasil-kampen.
Norge har en målscorer som alle forsvarere frykter, en av Europas beste playmakere og et lag som har vist at det tåler presset når de viktigste kampene skal avgjøres.
England har heller ikke hatt en helt problemfri oppladning.
Summen gjør håpet til noe mer enn ønsketenkning.
Nå er det all grunn til å tro.
Norge kan gjøre det usannsynlige igjen.
Hva tror du resultatet blir i dagens kamp? Del ditt tips i kommentarfeltet under!
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.