En måned for historiebøkene

I pressesonen på Stade Vélodrome i Marseille satt Arne Scheie med brillene på skakke og en frisyre som minnet mer om Johnny Rotten enn en sindig sportskommentator.

Det var 23. juni 1998, rett før Norge-Brasil.

En journalistkollega lente seg bort.

– Skal du ikke ha en matbit, da, Arne?

– Har ikke matlyst, svarte Scheie, og stirret konsentrert ned i gulvet. 

Det største øyeblikket

Alle var preget av stundens alvor.

På den andre siden ventet Brasil, regjerende verdensmester, med Ronaldo, Rivaldo, Dunga og Roberto Carlos. 

Da fløyta gikk, så Scheie ut som om han allerede hadde spilt kampen i hodet flere ganger.

Brasil tok ledelsen ved Bebeto i det 78. minutt. Tore André Flo utlignet fem minutter senere. Mot slutten pekte dommeren på straffemerket.

Kjetil Rekdal gikk fram, skjøt – og sendte Norge inn i VM-historien.

Dag Solstad reiste seg med knyttede never og armene over hodet. Han åpnet munnen som om han skulle brøle, men fikk knapt fram en lyd.

Det hele var uvirkelig.

Norge slo Brasil 2–1 og gikk videre i VM!

Det er 28 år siden.

Nå er vi tilbake.

Nye tider

For en hel generasjon norske supportere har fotball-VM vært noe andre land driver med. 

2026 kan bli det neste norske VM-minnet vi kommer til å måle fremtidige prestasjoner mot.

Men det norske landslaget kommer tilbake til en helt annen fotballverden enn den vi forlot i Frankrike. Mesterskapet er større, dyrere, mer regulert og fullstendig gjennom-kommersialisert. 

48 lag skal spille 104 kamper i tre land, på stadioner spredt over et helt kontinent.

For Norge starter det mot Irak i Boston 16. juni. Deretter venter Senegal, før gruppespillet avsluttes mot Frankrike.

Det er en gruppe som gir både håp og uro.

Akkurat slik VM skal gjøre.

Milliardindustrien

I 2026 er VM en global milliardindustri der veien til stadion er kommersialisert ned til minste ledd.

Fifa snakker om over 500 millioner billettforespørsler, og de dyreste finalebillettene selges til rundt 350.000 kroner.

I Los Angeles koster det 300 dollar å parkere på én kamp.

VM 2026 er et mesterskap for de velstående, og dem med firmakort eller de rette kontaktene.

Aldri har verdens største fotballturnering virket lenger unna grasrota.

Hei på deg, Zinedine

I 1998 var jeg fersk journalist og reportasjeleder for et team fra det som i dag er Amedia. Vi bodde i Marseille i en drøy måned og kjente hvert slag av VM-pulsen på kroppen.

VM var stort den gangen også. Selvsagt var det det. Men alt var så mye mer tilgjengelig.

Under en rundtur i en småby snublet vi plutselig over det franske landslaget. Ingen kommunikasjonsavdeling var involvert, ingen akkrediteringssøknader fylt ut. Vi var bare på rett sted til rett tid.

Vi viste pressekortet og slapp inn.

Plutselig satt jeg ved et bord sammen med Zinedine Zidane og Didier Deschamps og snakket fotball. Norske lokalavisjournalister møtte verdensstjerner som om det var den mest naturlige ting i verden.

Noen uker senere ble Frankrike verdensmester. Zidane scoret to mål i finalen, og Deschamps løftet trofeet som kaptein.

I dag virker en slik scene nesten som science fiction.

Nå er spillerne synlige overalt – i sosiale medier, reklamefilmer, dokumentarer og klubbproduserte klipp – men det uregisserte møtet finnes ikke lenger. De individuelle intervjuene er nesten uoverkommelige for andre enn rettighetshaverne.

Avstanden fra fotballens storheter til folket er så mye større.

2026 har ingen Myggen

Det er ingen tvil om at fotballen er bedre i dag enn den var i 1998. Den går raskere. Spillerne er sterkere, klokere og bedre forberedt.

Fotballen i 2026 er også kalkulert. Hver spiller er en brikke i et system, med detaljert tildelte oppgaver, og hver bevegelse analyseres med datapunkter, videoverktøy og KI.

Spillet er effektivt og avansert. Men samtidig er det blitt mindre plass til individualisten. Til den uforutsigbare typen som kan være borte fra kampen lenge og så avgjøre alt med én frekk berøring.

Det finnes ingen Myggen som leker seg til mål, før han tømmer beger i campingvogna til Håvard Rem om natta.

sport

Capello advarer mot Norge

Gallionsfiguren fra A62

På motorveien mellom Bordeaux og Marseille lå reportasjebilen i pluss/minus den lovlige fartsgrensa på 140 km/t.

– Hvis jeg skal fly, velger jeg Air France, kommenterte en bekymret fotograf fra baksetet.

Plutselig hørte vi et smell, men vi så ingen skade og kjørte videre.

Ved VM-stadion ventet sikkerhetskontroll. Politiet sjekket alle biler som skulle inn på området. Gendarmerie nationale sto der med bombedetektorer, periskop-speil og alvorlige miner.

Så kom vi.

Alle begynte å le. Og politifolkene ropte:

– Lapin! Lapin!

Det viste seg at vi hadde truffet en hare på motorveien. Den satt fast midt i støtfangeren, med hodet vendt framover som en gallionsfigur. Uten en skramme i pelsen, men stein dau.

Betjentene dro haren ut, slang den mellom seg, krøllet seg i latter og vinket oss videre.

Det var den sikkerhetskontrollen.

Jeg har vanskelig for å se for meg noe lignende i USA.

Uskyldens tid

Det var ikke bare fotballen som var annerledes i 1998. 

Dette var tidlig i internetts historie, og redaksjonene var ikke drillet i digital overføring. Rutinene kunne være litt ute av kontroll når både avsender og mottaker gjorde noe for første gang.

Det fikk vi erfare midt i seiersrusen.

Etter Norge-Brasil intervjuet en av våre journalister daværende fotballpresident Per Ravn Omdal.

Han leverte en setning som var som skapt for forsiden:

– Med all respekt for bronselaget i 1936, dette er det største vi har oppnådd.

Så skulle sitatet bare sendes hjem.

Morgenen etter ble jeg vekket av en redaktør i Norge. Han hadde fått telefoner fra lesere som bemerket at Omdals utsagn hadde fått en noe friskere språkdrakt i avisa.

På trykk sto det:

– Med all respons for bronselaget i 1936, f**te er det beste vi har oppnådd.

Et sted på veien fra digital fil til trykksverte hadde «dette» blitt til et grovt, negativt ladet ord for kvinnelig kjønnsorgan. Til dags dato har ingen kunnet forklare akkurat hvordan det skjedde. Men den digitale mediehverdagen var ny. Alt var litt mindre kontrollert. Også der.

Dagen etter møtte vi Omdal med blomsterbukett og omtrent så mye verdighet som situasjonen tillot.

Selv med en rufsete TV 2-generalprøve friskt i minne, bør VM-dekningen i 2026 ha litt bedre kontroll enn vi hadde den kvelden i Marseille.

sport

VM-ballen må lades før kamp

Et nytt kapittel

Det går ikke an å reise tilbake til 1998.

Men straffemerket ligger fortsatt elleve meter fra mål. Ballen kan fortsatt treffe stolpen og gå inn. Én enkelt pasning kan åpne en kamp, ogt lite land kan få noen store øyeblikk.

VM 2026 kan bli et sentralt kapittel i de norske historiebøkene.

Når Norge går utpå banen i Boston, 28 år etter Rekdals straffe mot Brasil, forventer vi litt gåsehud.

Selv om mye av uskylden er borte, er idrettsgleden ekte.

Vi vil se barn løpe ut på løkka etter kamp og late som de er Haaland. Voksne mennesker miste stemmen i feiring. Et landslag samle folk som ellers er uenige om det meste.

VM er fortsatt VM. Og det starter i kveld.

Så la galskapen begynne!