ANBEFALTE ARTIKLER
Registrer deg for å bli med i debatten
Registrerte brukere kan skrive egne innlegg, og delta i debattene.
Uten do blir verden fort veldig liten.
Torsdag er det Verdens toalettdag, og FN har i år valgt likestilling som tema. Mange tror nok at dette bare gjelder fattige land langt unna. Men også i Norge avgjør tilgang til do hvem som får delta i samfunnet, og hvem som blir sittende hjemme.
Over en halv million nordmenn har irritabel tarm (IBS), og rundt 50.000 har Crohns sykdom eller ulcerøs kolitt. Norge er blant landene i verden med høyest forekomst av de to sistnevnte sykdommene.
I dårlige perioder må noen av dem på do opptil 20 ganger om dagen. For dem er et toalett ingen komfort. Det er billetten til jobb, skole, parken og familieselskapet. Uten do blir verden fort veldig liten.
Likevel har toalettet blitt samfunnets svarteper. Alle prøver å bli kvitt kortet.
Spør du staten om offentlige toaletter, får du høre at det er kommunenes ansvar. Spør du kommunene, peker de tilbake på staten: De er presset på penger og må først gjøre de lovpålagte oppgavene staten gir dem. Toalettet står ikke på den lista, og derfor ryker det først.
Oslo har 0,17 offentlige toaletter per kvadratkilometer i de tettest befolkede områdene. København har ti ganger så mange. Likevel ville byrådet fjerne 45 sesongtoaletter fra parker og strender for å spare 4,2 millioner kroner.
I kollektivtrafikken er pekeleken enda mer innøvd.
Da det fylkeseide kollektivselskapet Brakar kjøpte 108 nye busser uten toalett, selv til turer på over tre timer, svarte selskapet oss at det ikke er krav om toalett i noen bussklasse. Samferdselsdepartementet svarte på sin side at det er fylkeskommunen som kan stille krav, og at det ikke var aktuelt å endre loven.
Departementet peker på fylket, fylket peker på loven, og loven peker ingen steder. Igjen sitter passasjeren med svarteper og en mage som ikke venter.
Det absurde er dette: Siden 2023 har ingen kunnet nektes å gå på do på bussen under kjøring – takket være en forskriftsendring vi presset fram. Problemet er bare at ingen har plikt til å sørge for at det faktisk finnes en do å gå på.
Man kan altså ikke nekte folk å bruke toalettene, men å fjerne dem er helt lov. Forstå det den som kan.
Selv statens eget togselskap svikter. På et Vy-tog fra Oslo til Bergen virket ingen av toalettene. Olav (88) turte verken å spise eller drikke på den sju timer lange turen.
Også på et fullt tog fra SJ Nord mellom Hamar og Trondheim var to av tre toaletter stengt. Etter hvert gikk det siste tomt for vann.
I praksis har lille Mage-tarmforbundet, med 3,5 årsverk, blitt hele nasjonens toalettforsvarer.
Da AtB stengte toalettene på langdistansebussene under kjøring, klaget vi selskapet inn for Diskrimineringsnemnda. Nemnda var enstemmig: Praksisen var diskriminerende, og selskapet måtte åpne toalettene igjen.
Da Oslo ville fjerne de 45 sesongtoalettene, klaget vi også kommunen inn, og pengene kom på plass.
Vi har stilt Vy, SJ og Brakar til ansvar, både i brev og i mediene. Vi har blitt en vaktbikkje som bjeffer hver gang noen vil stenge en dodør. En pasientorganisasjon skal ikke måtte forsvare hele befolkningens rett til å gå på do.
Dette gjelder nemlig ikke bare oss. Transportøkonomisk institutt har dokumentert at folk slutter å spise før de skal reise, at noen har måttet bruke ei bøtte, og at mange er avhengige av bil fordi buss og bane mangler toalett. Gravide, eldre, barnefamilier og folk med blære-, nyre- eller prostataplager kjenner seg igjen.
Når noe er viktig nok, tar staten ansvar.
Drikkevannet har egen forskrift og nasjonale mål. Lufta i byene har nasjonale grenseverdier. Staten bygger beredskapslager for korn, planlegger vei og kollektivtrafikk i en nasjonal transportplan og har ansvaret for at alle har et sykehus å dra til.
For offentlige toaletter og toaletter på buss og tog finnes det ingen lovplikt, og ingen har ansvaret. Men før eller siden må alle på do. Toaletter er grunnleggende infrastruktur og må behandles deretter.
Derfor må staten ta sin del av ansvaret og satse på toaletter på linje med vann, vei og sykehus. Kommunene kan gjøre jobben, men staten må sette mål og betale. Tilgjengelige toaletter på all langdistansetransport må bli lovpålagt. Om du får gått på do i løpet av en fire timers tur, kan ikke være opp til hvert enkelt fylke eller togselskap.
Ingen politiker ville stengt vannkranene for å spare penger, nektet folk å spise på tog og fly eller bygget skoler uten ventilasjon. Hvorfor er toalettet det eneste grunnleggende behovet vi overlater til flaks?
Politikerne kan peke på hverandre så lenge de vil, men Verdens toalettdag er en god dag å slutte. Biologien vår bryr seg uansett ikke om hvem som har ansvaret.
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.