Tid for å tenke nytt – om nær sagt alt

Å forandre for å bevare, er et tradisjonelt konservativt slagord. I dag kan det imidlertid passe like godt for alle nordmenn, uavhengig av politiske preferanser. 

Det er nemlig en del ting vi bør kunne enes om at vi ønsker å bevare: Et levelig klima, gode relasjoner til våre naboland og Europa, en verdig alderdom, solidaritet med mennesker i nød.

Ovenfra-og-ned-tilnærming

stemmer

Strøm, olje og klima

Nordmenn elsker strøm. Vi elsker å sløse med strøm, vil kanskje andre europeere og fagfolk si. Nå er nordmenn i samme båt, eller strømmarked, som dansker og tyskere. Da skulle man tro at man gikk inn for å endre på strømvanene. Det har vi i beskjeden grad gjort. 

Nordmenn elsker også olje og gass.

I stedet for at vi endrer oss, altså slik at vi setter i gang tiltak for å bruke mindre strøm, som varmepumpeinstallasjon eller etterisolering, har regjeringen bestemt seg for å gripe inn i strømmarkedet slik at vi kan opprettholde strømforbruket. Det er grunn til å tro at Norgespris vil øke nordmenns strømforbruk langt mer enn dagens strømstøtteordning vil.

Nordmenn elsker også olje og gass. Det er ikke så overraskende, kanskje, ettersom kløktige byråkrater og politikere i begynnelsen av oljeeventyret vårt sørget for at oljerikdommen skulle komme hele landet til gode, ikke bare oljeselskapene. Dette lyktes de i stor grad med. 

Handlingsregelen for bruk av oljepenger gjør at staten kan budsjettere med underskudd hvert eneste år, og dekke inn underskuddet med oljefondet. Det gjør oljenæringen populær langt utover dem som i dag lever av den.

Vi har nå lagt opp økonomien vår slik at svært mange arbeidsplasser i landet er knyttet opp til oljenæringen. Mange av våre klokeste hoder jobber i dag med oljeutvinning istedenfor å jobbe med fornybar energi. 

På kort sikt vil det være kostbart å skru opp tempoet i det grønne skiftet og sørge for at de som taper på at vi stenger oljebrønnene, får nye muligheter i andre næringer. Det er en pille som har vist seg å være vanskelig å sukre i tilstrekkelig grad. Endringen uteblir.

Språk

I Norge snakker vi norsk. Ja, det er åpenbart og slik bør det fortsette å være. Men ønsket om å ivareta språket vårt må veies opp mot andre behov. Vi har et stort behov for arbeidskraft i Norge. Etterspørselen etter arbeidskraft er i ferd med å bli skrikende i årene som kommer. 

Vi må konkurrere om å tiltrekke oss arbeidsinnvandrere.

Det handler om flere ting, blant annet at vi holder oss friske og raske lengre. «4 av 5 ekstra innbyggere fram mot 2035 vil komme i aldersgruppen 67 år og over», ifølge NAV. Denne aldersgruppen vil trenge hjelpemidler og personlig bistand. Hvem skal gi dem dette, når yngre befolkningsgrupper ikke vokser på samme måte?

Svaret er arbeidsinnvandrere. Problemet er imidlertid at vi er ikke alene om dette. Vi må konkurrere om å tiltrekke oss arbeidsinnvandrere. 

EUs fire største økonomier (Tyskland, Frankrike, Spania og Italia) vil kunne trenge mellom 100.000 og 500.000 innvandrere hvert år i tiden fremover. Hvor hardt skal Norge stå på kravene til norskkunnskaper i denne konkurransen? Kan vi leve med noen sekunders forsinkelse i kommunikasjonen mens KI-appen på telefonen oversetter?

Bistand 

Etter mange år med utviklingshjelp fra rike til fattige land, har det vokst frem en stadig sterkere erkjennelse av at det er de lokale som er best egnet til å forstå og møte de lokale behovene. Det omtales som lokalt ledet utvikling, eller lokalisering. 

Den USA-utløste krisen kan imidlertid være det som skal til for at donorlandene får tvunget igjennom endringene

Denne erkjennelsen burde bety endring: Beslutningsmyndighet og penger må flyttes fra hovedsteder i giverland til lokale og nasjonale organisasjoner i mottakerland. Det har i hovedsak ikke skjedd. 

Pengene sluses for det meste gjennom organisasjoner i giverland, internasjonale organisasjoner og FN, hvor høye lønninger tar sin del av kaka.

På det humanitære toppmøtet i Istanbul i 2016 ble det satt et mål om at minst 25 prosent av humanitær finansiering skal gå så direkte som mulig til lokale og nasjonale aktører innen 2020. Det året kom og gikk, og avstanden til 25 prosent var enorm. I 2023 hadde verden klart å øke denne finansieringen til 4,5 prosent. 

Så kom USAs katastrofale bistandskutt i år, som kan føre til at 14 millioner mennesker som ellers ville overlevd, dør innen 2030. Det gjør at det virkelig haster å bruke pengene i bistandssystemet mer effektivt, slik pengene kan redde flere liv. 

Den USA-utløste krisen kan imidlertid være det som skal til for at donorlandene får tvunget igjennom endringene som blant annet vi i Caritas tar til orde for i en ny rapport. 

Vanskelig å tenke nytt

Hensynsløs utnyttelse

stemmer

Hvorfor er endring så vanskelig å få til? 

Det største hinderet er ofte smerten eller ubehaget ved å endre på det vante. Det er brysomt å redusere strømforbruket. Å tenke seg at olje- og gassnæringen kan erstattes av noe like innbringende er knapt mulig, selv om vi innerst inne vet at denne sektoren har et datostempel. 

Og ingen liker å søke på nye jobber. Det kan oppleves brysomt å ikke bli forstått på sitt eget språk i sitt eget land.

Samtidig venter ikke verdens små og store kriser på at folk skal bli vant med tanken på endring. Er vi for ivrige etter å holde fast på tingene som de er, risikerer vi i å havne i bakevja. En bakevje som ser ut til å kunne bli stygg. Endringsvegring er naturlig og normalt, men kunnskap om bærekraftige alternativer kan være et botemiddel mot vegringen.

Her har forskere og formidlere et særlig ansvar. Vi trenger en ny opplysningstid, hvor støy og desinformasjon fra sosiale og andre medier kan erstattes av pålitelig informasjon som er pedagogisk forklart. Det vil gjøre det lettere å være «førklok» heller enn etterpåklok.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.