Ti år etter Brexit: Derfor sliter britisk politikk fortsatt

Ti år etter Storbritannias folkeavstemning om å forlate EU står de foran nok et statsministerskifte – deres syvende statsminister på 10 år. Sir Keir Starmer annonserte forrige mandag at han ville gå av.

Etterfølgeren blir trolig Andy Burnham, the King of the North som han omtales, etter en periode som populær borgermester av Greater Manchester.

Skiftet kommer etter et historisk dårlig lokalvalg for Labour i mai, hvor Labour mistet seter til både de Grønne og Reform UK, og ikke minst etter skandalen rundt ansettelsen av Peter Mandelson som ambassadør til USA (Mandelson var nevnt i Epstein-filene).

Starmer virket emosjonell da han holdt avgangstalen sin. Maktspillet har vært brutalt, og det må være bittert å ikke få nyte resultatet av å ha ledet Labour til en slående valgkampseier i 2024 lengre enn bare to år.

Valgdeltagelsen i lokalvalget var også svært lav – bare én av tre velgere avla stemme, slik at man kan spørre seg hva de som ikke stemte mente.

Starmer har i tillegg fått til en god del i løpet av sine to år: han kan vise til økonomisk vekst, lavere innvandring, styrkede rettigheter for arbeidstakere og leietakere, og tiltak som har redusert barnefattigdommen.

Men denne merittlisten var ikke nok.

Velgerne har trolig ønsket mer radikal endring og vært utålmodige etter 14 år med konservativt styre og flere år med økonomisk nedgang.

Brexit har definitivt satt sitt preg på britisk økonomi, og spesielt små og mellomstore bedrifter har slitt.

Effektene av Brexit er i tillegg litt som klimaendringer – endringene skjer gradvis og er nesten usynlige, og det er vanskelig å si at akkurat denne bedriften stenger ned på grunn av en dårligere handelsavtale med EU.

Men i sum over tid er de negative effektene for økonomien ikke til å benekte.

I oppløpet til folkeavstemningen i 2016 manglet det ikke rapporter som advarte om at Storbritannia ville komme dårligere ut av Brexit.

Politikere som Nigel Farage og Boris Johnson nektet imidlertid å akseptere realitetene. Med Brexit skulle Storbritannia «ta tilbake makten» fra Brussel og gjenreises som en global stormakt.

Ti år senere er det vanskelig å hevde at Brexit har innfridd løftene. Storbritannia har fått svakere økonomisk vekst, mer handelshindringer og mindre internasjonal innflytelse enn Brexit-forkjemperne lovet.

Men Brexit gjorde også vondt verre.

Allerede før folkeavstemmingen i 2016 var britisk økonomi og samfunn preget av flere år med det britene kaller austerity politics, hvor mange offentlige tjenester ble kuttet til beinet etter finanskrisen i 2008. Legg på toppen effektene av Covid-19 pandemien, og man kan begynne å forstå hvorfor det ikke går så bra på den andre siden av Nordsjøen.

Man kan også begynne å forstå hvorfor det er krevende å kommunisere til velgerne hva som er grunnen til den økonomiske nedgangen, spesielt i en tid preget av sosiale medier og enkle, populistiske, forklaringer. Likeledes bidrar sosiale medier og økende populisme til at velgere blir mindre tålmodige etter endring, slik at Labours merittliste anses som for teknokratisk og too little too late.

Både lederen av de Grønne, Zack Polanski, og lederen av Reform UK, Nigel Farage, har begge blitt beskyldt for å være populistiske. De fronter enkle løsninger på problemene, som å øke skatter for de rike eller stanse immigrasjon.

De er også langt mer karismatiske enn tørre Keir Starmer.

Som en anonym venn av Starmer sukket da han gikk av: «This is not an age of substance, it’s an age of sheen – and he was just not very good at that».

Polanski og Farage sin popularitet vitner om en historisk fragmentering av partisystemet i Storbritannia. Trenden sementerer det som allerede var en økende polarisering i britisk politikk, etter at flere moderate konservative forlot partiet (eller ble kastet ut) under Brexit-forhandlingsårene, og Boris Johnson tok partiet mye lengre til høyre – mye likt trenden man har sett i USA de senere år.

Når Andy Burnam trolig tar over i løpet av sommeren vil han møte de samme utfordringene. Han har solgt seg inn som en mann av folket, men det vil ta tid å snu skuten og samtidig overbevise velgerne om at livene deres vil bli bedre raskt.

Vil gå mot superstat

stemmer

Et nøkkelspørsmål er hvilken tilnærming Burnham tar til EU, og om han fortsetter den gradvise oppmykningen i forholdet til EU som Starmer startet.

De hyppige statsministerskiftene i Storbritannia kan i stor grad spores tilbake til to utviklingstrekk.

Brexit ble solgt inn som en nasjonal frigjøring og gyllen mulighet, men gjorde vondt verre og har vist hvor vanskelig det er for et mellomstort land å stå alene i en globalisert verden. Samtidig har sosiale medier og økende populisme gjort det vanskeligere å vinne gehør for langsiktige og komplekse løsninger.

Også Norge bør merke seg disse utfordringene.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.