Store valg i små land

To små land gjennomførte viktige valg i oktober. Valg som vil definere deres fremtid i årene som kommer, men som også er av stor betydning for resten av Europa. Moldova har gjennomført en folkeavstemning om EU, og skal dessuten avslutte et presidentvalg i begynnelsen av november. Georgia gjennomførte parlamentsvalg den 26. oktober. I vesentlig grad handler valgene om hvorvidt landene skal orientere seg mot Russland eller Europa.

Folkeavstemmingen om EU-medlemskap i Moldova ble uhyggelig jevn. Det ble ikke avgjort før de siste stemmene var talt. Jeg befant meg i Moldova i valguken, sammen med utenriksminister Espen Barth Eide og hans kolleger fra Finland og Latvia.

Det var flere grunner til at de besøkte landet. Moldova er et av Europas fattigste land, men har like fullt tatt imot flest ukrainske flyktninger relativt til folketall. Barth Eide besøkte derfor prosjektene som Caritas har i landet, men tidspunktet for besøket var åpenbart ikke tilfeldig.

Det ble holdt møter med moldovske politikere, også av den russiskvennlige og EU-kritiske varianten. Det førte til noen interessante episoder hvor Eide, som representerer et land hvor folket ved to anledninger har stemt nei til EU, snakket varmt om den unionen Norge ikke selv er medlem av.

Heldigvis hadde han sine latviske og finske kolleger med seg. Begge disse landene har historiske erfaringer som moldoverne kan forholde seg til. Både Finland og Latvia har vært underlagt russisk styre og har opplevd sovjetisk aggresjon. Latvia var en sovjetrepublikk frem til 1991, i likhet med Moldova. Det bærer derfor en særlig vekt når den latviske utenriksministeren forteller om hvordan EU-medlemskapet har gjort det baltiske landet både tryggere og mer fremgangsrikt.

Hvorfor ble valget så jevnt?

«Flagget følger flæsket», sier danskene. «It´s the economy, stupid”, lyder det fra amerikanerne. Økonomien trumfer det meste, er budskapet i disse slagordene.

I så fall burde valget mellom Øst og Vest være veldig enkelt. Dersom velstandsøkning er målet gir det mest mening for Moldova og Georgia å vende blikket vestover, og ha som mål å bli medlemmer av Den europeiske union. Begge land er da også i gang med denne prosessen. Både Georgia og Moldova leverte sine EU-søknader sommeren 2022.

Fullt så enkelt er det imidlertid ikke. Moskva er også svært opptatt av disse veivalgene, og de har sin egen verktøykasse å benytte seg av. Trusselen om maktbruk er ett av flere redskaper. Både Georgia og Moldova har erfart dette tidligere. Begge land har mistet deler av sitt territorium til såkalte utbryterrepublikker, som i realiteten er russiske enklaver. Transnistria i Moldova og Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia. Invasjonen av Ukraina har kanskje sådd tvil om russernes evne til å føre krig på en stor skala, men har på den andre demonstrert at det ikke skorter på viljen til å bruke militærmakt. I Georgia er den russiske invasjonen i 2008 ennå ferskt i minnet.

Et annet virkemiddel russerne bruker er penger. Ifølge flere kilder har de brukt store summer på å kjøpe moldovske stemmer. De var nær ved å lykkes. Hvordan kan det ha seg at så mange velgere lot seg «kjøpe» til å stemme mot en vending mot Vest?

Det bør kanskje ikke overraske at valget ble så jevnt. For det første er det ikke alle moldovere som er begeistret for alt Vesten står for, og russisk propaganda bidrar til å forsterke denne motviljen mot det visstnok dekadente Europa. Noen, særlig eldre, har dessuten et nostalgisk syn på Sovjetunionen. Det gjelder nok særlig dem som ikke fikk det bedre etter Sovjetunionens fall, og de er det mange av. I tillegg kommer det rent økonomiske motivet. Når du mangler svært mye er det ikke nødvendigvis like åpenbart at du velger økonomisk velstandsøkning for nasjonen en gang i fremtiden, fremfor en kontantutbetaling som vil gjøre en umiddelbar, om enn midlertidig, forskjell i livet ditt her og nå.

For det er mange fattige i Moldova. Riktignok har Ukraina skjøvet Moldova ned på en andreplass på listen over Europas fattigste stater, etter russernes fullskala invasjon i 2022. Likevel mangler landet svært mye, og krigen i nabolandet har også rammet moldoverne. 1,8 millioner ukrainere har flyktet til Moldova. De fleste er reist videre, men 125.000 flyktninger befinner seg ennå i landet. Det utgjør om lag fire prosent av befolkningen i landet. Om Norge skulle ha tatt imot like mange ville det utgjort litt under 300.000 flyktninger fra Ukraina. Moldova har også Europas høyeste emigrasjon. Over 30 prosent har forlatt landet siden 1991. Det merkes, og frykten for en moldovsk ødemark kan skremme både gammel og ung.

Fattigdommen gjør Moldova sårbar for manipulering, slik vi så under EU-avstemningen. Norske myndigheter har heldigvis ikke falt for fristelsen til å bruke bistandsmidler som et kynisk utenrikspolitisk verktøy. Det er de humanitære behovene som skal diktere støtten, ikke hva Norge kan få igjen for det vi gir.

Like fullt er det åpenbart at støtte fra land som Norge kan demme opp for noe av påvirkningen fra Russland. Gitt at den er fornuftig innrettet. Norge gir støtte til flyktninger i Ukraina, blant annet gjennom Caritas, og i forslaget til statsbudsjett er denne støtten økt med 60 millioner kroner. Hadde den gått utelukkende til ukrainske flyktninger i landet, kunne det ha gjort vondt verre. Mange fattige moldovere har alt merket seg at en del av de ukrainske flyktningene som er kommet til landet, kjørte dit i biler som er langt finere enn deres egne. Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan stemningen ville bli dersom hjelpen kun hadde gått til ukrainerne.

I stedet gis støtten på en 50/50-basis. Halvparten går til ukrainere, den andre halvparten til trengende moldovere.

Hensikten med støtten er ikke å overbevise moldoverne om at det lønner seg for dem å vende seg vestover, men den tjener likevel som en påminnelse om at Vesten ikke har glemt dem og at deres gjestfrihet ovenfor ukrainere på flukt ikke er gått upåaktet hen. Deres solidaritet med ukrainerne blir møtt med solidaritet fra oss. Det kan være en positiv motvekt mot russiske trusler og kontantbestikkelser.

Moldova valgte Europa – valgte Georgia Russland?

Både presidentvalget og EU-avstemningen i Moldova ble vunnet av den vestvennlige fløyen, om enn med knapp margin. Det var derfor knyttet stor spenning til helgens parlamentsvalg i Georgia.

I utgangspunktet er EU-støtten i den georgiske befolkningen større enn i Moldova. Partiet Georgisk Drøm, har styrt landet siden 2012. Offisielt er partiet for EU- og Nato-medlemskap, men i realiteten har de ført en mer russiskvennlig politikk enn sine forgjengere. Denne linjen er blitt belønnet, eller i det minste ikke straffet, av Russland ved at de har avvist en anmodning fra utbryterrepublikken Sør-Ossetia om innlemmelse i Den russiske føderasjonen.

Den relativt russiskvennlige linjen har konsekvenser også for sivilsamfunnet i landet generelt, og for organisasjoner med bånd til andre land spesielt. I høst ble en ny lov vedtatt, som påbyr alle organisasjoner som får 20 prosent eller mer av sin finansiering fra utlandet å registrere seg som «utenlandske agenter». Det rammer også vår lokale samarbeidspartner, Caritas Georgia.

Det er ikke lett å være en samvittighetsfull velger i en liten stat i det russerne anser som sin innflytelsessfære. Europeisk integrasjon er forlokkende, men må veies opp mot trusselen fra den store naboen i nord.

Nå ser det ut til at Georgisk Drøm beholder makten, men valget er svært omstridt. Presidenten, Salome Zourabichvili, bruker sterke ord:

«Jeg anerkjenner ikke disse valgene. Å anerkjenne dem ville være det samme som å legitimere Russlands overtakelse av Georgia».

Anklagene om russisk valgpåvirkning er et ekko fra valgene i Moldova. Har russerne lykkes i Georgia, der de feilet i Moldova?

Flere mener det. EU-president, Ursula von der Leyen, har bedt om en granskning av det hun kaller «uregelmessigheter» ved valget.

Denne uken er jeg invitert av Caritas Georgia til å snakke om den norske sivilsamfunnsmodellen i anledning deres 30-årsjubileum. Det blir en spesiell opplevelse å forelese om det, vel vitende om at det georgiske sivilsamfunnet går ekstremt krevende tider i møte.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).