Stikk sverdet i sliren!

«Må allmektige Gud fortsette å velsigne våre tropper i denne kampen. Og igjen, til det amerikanske folket: Vær snill og be for dem. Hver dag. På bøyde knær. Med deres familier. I skolene deres. I kirkene deres. I Jesu Kristi navn.» 

Pete Hegseth så direkte inn i kamera da han på en pressekonferanse om Iran-krigen den 19. mars rettet denne oppfordringen til det amerikanske folket.

At det iranske regimet kler konflikten mot «den store og den lille Satan» i en religiøs språkdrakt overrasker ingen, men det vekker både oppsikt og bekymring når den amerikanske «krigsministeren» formulerer seg på denne måten. 

Gang på gang får vi i disse dager demonstrert hvor uhyggelig raskt beslutningen om å ty til krigsmakt kan tas. 

Feltprestene, som betjener de åndelige behovene til de amerikanske soldatene i regionen, går visstnok enda lenger. I hundretalls klager fra amerikanske soldater til Stiftelsen for religiøs frihet i militæret (MRFF), hevdes det at det i de militære gudstjenestene males et bilde hvor Trumps krig mot Iran inngår i en endetidsfortelling som skal resultere i Jesu gjenkomst og dommens dag. 

Det er interessant å merke seg parallellene med den sjiittiske forestillingen om at mahdien, den tolvte imamen, skal vende tilbake sammen med nettopp Jesus, for å skape en rettferdig verden ut av kaos og urett. Når begge parter i denne konflikten helliggjør sin kamp på denne måten, styrker vel dette påstanden om at religion er en av de viktigste årsakene til krig, eller? 

Det kan være verdt å reflektere litt rundt religion og konflikt i disse påsketider. Fortellingen som denne høytiden markerer, er i seg selv ekstremt brutal. Jesu korsfestelse og død er et dramatisk høydepunkt, men historien ender jo ikke der. 

Overgår alt vi har sett tidligere

Kirkene som fredsskapere 

Fortellingen avsluttes med et budskap om forløsning og håp. Dette inspirerer mange kristne til å gjøre godt, inkludert å arbeide for fred. Da pave Leo XIV adresserte de fremmøtte på Petersplassen på palmesøndag, hadde han kanskje Hegseth i tankene da han sa: 

«(Jesus) lytter ikke til bønnene til dem som fører krig, men avviser dem og sier: Selv om dere ber mange bønner, vil jeg ikke lytte; deres hender er fulle av blod.» 

Religion spiller en rolle i krig, men er sjelden eller aldri den eneste kilden til konflikter. Og religion spiller en viktig rolle i svært mye fredsarbeid, selv om det også her er flere årsaker til at fredsprosjekter bærer frukt. 

Fredsarbeid på ulike nivåer 

Det er vanlig å snakke om fredsarbeid på tre nivåer. Myndighetsnivå, sivilsamfunnsnivå og grasrotnivå, blant vanlige menn og kvinner. Kirkelig fredsarbeid finner man på alle disse nivåene, fra statlig diplomati til vanlige menn og kvinner på grasroten. 

Med hensyn til det øverste nivået, er det ett kirkesamfunn som stiller i en særklasse. Den katolske kirke har sin egen stat, med møterett i FN og med diplomatiske relasjoner til nesten alle verdens land. Dette gir åpenbart denne kirken noen ekstra verktøy å benytte seg av, sammenlignet med andre kirkesamfunn, men kirken har også verktøy som sekulære statsledere mangler: åndelig autoritet. 

Er det egentlig verdt noe? 

Mange får det nok med seg når paven uttaler seg om konflikter, slik han gjorde på palmesøndag, men registrerer nok også at hans anmodninger om fred og forsoning blir ignorert. 

Det er imidlertid ikke alltid pavens formaninger om fred faller på stengrunn. Særlig ett eksempel passer godt i disse påsketider, gitt at den usedvanlige, men virkningsfulle, handlingen trolig var inspirert av Jesus som vasker disiplenes føtter på skjærtorsdag.

Da paven kysset krigsherrenes føtter

I april 2019 inviterte daværende pave, Frans, Sør-Sudans rivaliserende ledere, Salva Kiir og Riek Machar, til fredssamtaler i Vatikanet. Etter år med brutal borgerkrig, valgte paven en tilnærming som man ikke finner i noen diplomathåndbok: Han falt på kne og kysset føttene til de to lederne, mens han bønnfalt dem om å bevare freden.

Gesten gjorde et uutslettelig inntrykk på de involverte. President Salva Kiir beskrev senere øyeblikket som overveldende og rystende; han fortalte at han «skalv» av synet av den aldrende paven som i dyp ydmykhet, og tross fysiske smerter, nedverdiget seg selv for å be om forsoning mellom krigsherrene. 

Ser ut til å ha falt som en stein

Effektivt fredsarbeid foregår på flere nivåer

Dette var et eksempel på at kirkene kan oppnå resultater i fredsarbeid på myndighetsnivå. Hva med sivilsamfunnsnivået? 

I Sør-Sudan er det knapt lenger mulig å drive fredsarbeid på myndighetsnivå. Presidenten, Kiir, er langt på vei blitt utilgjengelig og det er tvil om hvem som i realiteten styrer landet. Machar er fengslet. Kirkene gir likevel ikke opp. Både Det katolske bisperådet og Det sør-sudanske kirkerådet (SSCC) arbeider utrettelig for fred, til tross for at de er ganske alene om akkurat det i dagens Sør-Sudan. 

Det er bra at fredsarbeidet på sivilsamfunnsnivået, og på grasroten, holdes i live, men man ser også ganske klare begrensninger på hvor langt man kan komme når det øverste nivået i praksis ikke er involvert. 

Kirkelig fredsarbeid har langt større effekt når partene i konflikten, inkludert myndighetene, viser vilje til å samhandle om løsninger. Fredsavtalen i Colombia mellom FARC-EP og Santos-regjeringen i 2016 er et eksempel på det. Kirkene spilte en tydelig rolle som tilretteleggere, brobyggere og fredsaktører i både forhandlingene og i implementeringen av avtalen.

Grasrotnivået 

Denne fredsprosessen var imidlertid ikke begrenset til myndighets- eller organisasjonsnivået. Skal man oppnå en varig fred må man også luke bort årsaker til konflikt og misnøye i lokalsamfunnene. Det innebærer å lytte til og inkludere stemmer som ofte blir ignorert, som bønder, urfolk og kvinner, og det er viktig at også opprørerne blir forespeilet en plass ved bordet etter at freden blir inngått.

Colombias nåværende president, Gustavo Petro, er en tidligere opprører fra M-19 geriljaen, som la ned våpnene på 90-tallet. Skal freden vare må geriljasoldater ha noe å gjøre når de legger ned våpnene, og levebrødsprosjekter som sørger for reintegrering i det sivile liv er derfor også fredstiltak. 

Mange prosjekter på grasrotnivå, inkludert rent praktiske og økonomiske, kan med andre ord ses på fredsarbeid når de bidrar til å bygge tillit i lokalsamfunnet. 

Ett eksempel er elvehavnen i Catatumbo-regionen nær Venezuela. Den var tidligere sentrum for et livlig elvesamfunn, men lokalsamfunnet ble splittet etter en massakre i 2001. Etter demobiliseringen av de paramilitære begynte folk å vende tilbake. Det lokale Caritas jobbet for å gjenoppbygge havnen, som var viktig for kontakt mellom lokalsamfunn på begge sider av elven. De utformet forslag, satte regler for bruk og støttet lokale ledere slik at innbyggerne selv kunne drive prosjektet videre. 

Resultatet av denne prosessen var at den sosiale infrastrukturen ble leget parallelt med at den fysiske infrastrukturen ble rehabilitert. Det er ikke uvanlig. Vellykket fredsarbeid er ofte resultat av en kombinasjon av diplomati på elitenivå, møysommelig innsats og organisasjonsbygging på sivilsamfunnsnivå, og en hel rekke små og store tiltak av ulike slag på grasrotnivå. 

Det er ikke lett. Det går ikke fort. Og veien til fred går sjelden i en strak linje mot målet.

Slik er det ikke med krig. Gang på gang får vi i disse dager demonstrert hvor uhyggelig raskt beslutningen om å ty til krigsmakt kan tas. At kriger blir rettferdiggjort med religion, gjør det hele enda verre. 

Heldigvis er det ikke slik at verdens 2,6 milliarder kristne anser den amerikanske krigsministeren som sitt åndelige overhode. Påskefortellingen presenterer et ganske annet syn på bruken av voldsmakt. Da øversteprestenes vakter kom for å arrestere Jesus i Getsemane, trakk apostelen Peter sverdet for å forsvare ham. Kommandoen fra Jesus var ikke til å misforstå, og budskapet klinger like krystallklart to tusen år senere: 

«Stikk sverdet i sliren!»

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.