Uten tillit har ikke lille Norge mye å spille på
Norge var lenge best i klassen på korrupsjon. Nå må vi bli best på opprydding.
Norge ligger fortsatt i toppen av Transparency Internationals korrupsjonsindeks (CPI) – nå med en fjerdeplass og 81 poeng.
Men trenden de siste årene har vært nedagående - fra en topp med 86 poeng i 2014.
Siste dagers nyheter i kjølvannet av frigjorte Epstein-filer vil ikke gjøre saken bedre.
Store navn, alvorlige siktelser
Økokrim etterforsker Thorbjørn Jagland – tidligere statsminister, tidligere leder av Nobelkomiteen og tidligere generalsekretær i Europarådet – i det som omtales som en alvorlig korrupsjonssak.
Mona Juul er siktet for grov korrupsjon, og Terje Rød-Larsen er siktet for medvirkning til grov korrupsjon. Økokrim beskriver saken som omfattende og trolig langvarig, og opplyser at det er gjennomført ransaking.
Juul har hatt sentrale roller i utenrikstjenesten, og Rød-Larsen er blant annet kjent fra Oslo-prosessen og internasjonalt arbeid.
Det er vanskelig å overvurdere symbolkraften i dette: Når personer som lenge har vært Norges ansikt utad trekkes inn i alvorlige korrupsjonsmistanker, rammer det hele ideen om Norge.
Den store omdømmetesten
Nå står kongedømmet overfor en betydelig omdømmetest.
Norge er ikke en stormakt. Vi har likevel i flere tiår klart å spille roller som er større enn folketallet skulle tilsi. Som aktør i fredsarbeid, som aktiv deltaker i multilaterale institusjoner, og som land med høy bistandsinnsats. Vi har vært en synlig aktør i forvaltning av naturressurser og i klimaforhandlinger.
Slik innflytelse hviler på noe vi ikke kan vedta oss til i Stortinget: Tillit og troverdighet.
Derfor er tillit en form for valuta i norsk utenrikspolitikk. Når omverdenen oppfatter Norge som ryddig, forutsigbart og lite korrupsjonsutsatt, blir vi lettere invitert inn – og lyttet til – i prosesser der små land ellers ville blitt parkert på gangen.
Det er nettopp denne effekten Transparency International Norge advarer mot i en kronikk på ABC Nyheter: At integritetsspørsmål rundt fremtredende representanter kan «smitte over i svekket tillit til norske institusjoner», og at internasjonale nettverk kan fungere som alternative maktrom uten demokratisk kontroll.
Frykter smitte-effekt
Tillit er en form for valuta i norsk utenrikspolitikk
Hvis Norge vil være en sentral spiller på den internasjonale politiske arenaen, må vi tåle at vår egen integritet granskes.
I dag møtes Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, og det er politisk bevegelse i retning av en ekstern gransking oppnevnt av Stortinget.
– Dette lukter stadig mer råttent. Nå må vi gjenoppbygge tilliten ved å gå raskt og grundig i dybden for å avdekke mulig misbruk av makt og posisjoner fra folk som har innehatt viktige offentlige posisjoner i Norge, uttaler SV-leder Kirsti Bergstå til VG.
Roper på Joly
Det viktigste nå er ikke at Norge kan vise til pene CPI-tall, men hva Norge faktisk gjør når tilliten settes på prøve.
MDG har pekt på Eva Joly som mulig leder for et granskningsutvalg, nettopp for å sikre reell uavhengighet og integritet.
Det er et godt forslag – av én enkel grunn: Norge trenger en gransking ledet av en person som med rimelighet ikke kan mistenkes for å være en del av norsk innsidekultur, og som tåler at arbeidet vurderes med internasjonalt blikk.
Eva Joly har gjennom en lang karriere vist at hun står fjellstøtt i slike vurderinger.
Tillit på prøve
Med ferske CPI-tall i ryggen kan Norge fortsatt hevde at vi er blant verdens minst korrupte land.
Men akkurat nå er ikke spørsmålet hva en indeks sier om oss. Det som betyr noe er hva verden ser at vi gjør når tilliten settes på prøve.
Norge lever av troverdighet. Da må vi også opptre som et land som fortjener den – med maksimal åpenhet, kompromissløs uavhengighet og tydelig vilje til opprydding.
Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.