KRONIKK

Rustet for ekstremvær

Flom, storm, tørke og skred. Hvordan kan norske kommuner forberede seg på et klima i endring, med alvorlige og uforutsigbare hendelser?

Utfordringen framover er å forberede oss også på sjeldne hendelser med store konsekvenser, og på at flere kriser kan oppstå samtidig, skriver innleggsforfatterne.
Publisert

Ekstremvær kommer til å bli verre av klimaendringene. Vi kan aldri vite nøyaktig hvor neste flom, storm eller skred vil komme, men vi vet at risikoen øker. Derfor må norske kommuner ruste seg for større usikkerhet og mer ekstreme hendelser.

Ekstremværet Hans rammet store deler av Østlandet i august 2023. Konsekvensene ble enorme: jordskred og flom førte til evakueringer, ødelagte veier og bygninger, og store økonomiske tap.

Hans illustrerer en type hendelse som er kjent (flom), men som nå opptrer på måter vi tidligere sjelden har sett. I tillegg vet vi at ulike grupper og individer rammes av klimaendringene og ekstremværhendelser på forskjellig måter. Likevel er forskningsbasert kunnskap om hvem, hvordan og hvorfor noen er mer sårbare enn andre, fortsatt begrenset. Dette søker CICERO og NIVA å bidra til, blant annet gjennom pilotprosjektet GENEX og EU-prosjektet JUST4CARE. 

Vi vet at langvarig, kraftig nedbør fra sørøst kan gi omfattende flom- og skredskader, skriver innleggsforfatterne.

I tiden etter Hans satte NVE i gang planer om nye flomvoller, blant annet langs Hallingdalselva. Dette er tiltak som kan beskytte bebyggelse og infrastruktur lokalt.

Utfordringen er at vannet ikke forsvinner.

Flomvoller kan beskytte bebyggelse og infrastruktur, men må planlegges med blikk for hele vassdraget. Hvis tiltak avskjærer naturlige flomarealer eller endrer strømforholdene, kan de også påvirke flomfaren andre steder. Virkningene må derfor undersøkes før tiltakene gjennomføres, for å unngå eventuell «feiltilpasning». Klimatilpasning krever samarbeid på tvers av kommunegrenser.

Det gjelder også infrastrukturen: Når en vei eller jernbanestrekning stenges, rammes beredskap, forsyninger og folk langt utenfor området som er direkte berørt.

Statsminister Jonas Gahr Støre ved Tangevik i Ål, ved et av husene som var berørt av ekstremværet Hans i regnværet.

Hva kan gjøres?

Den beste måten å begrense klimaendringene på er fortsatt å kutte utslippene. Men selv om den innsatsen starter i dag, vil vi måtte leve med konsekvensene av et varmere og villere klima i lang tid framover. Hvordan legger vi best mulig til rette for det? 

I sommer la Ekspertutvalget om klimatilpasning fram rapporten «Norge i hardt vær», som ser på hvordan vi kan gjøre lokalsamfunn, natur og infrastruktur bedre rustet for det som kommer.

Utvalget peker på at mye tilpasning vil skje ved at kommuner, bedrifter og innbyggere gradvis endrer praksis. Men manglende kunnskap, uklart ansvar og begrensede ressurser kan gjøre at nødvendige tiltak ikke blir gjennomført.

For å velge riktige tiltak trenger kommunene oversikt over hvor farene er, hvilke bygg og samfunnsfunksjoner som er utsatt, hvem som er mest sårbare, og hva konsekvensene kan bli. Det gjelder også områder som allerede er utbygd.

Denne kunnskapen må brukes til å avklare hvor tiltak haster mest, hvem som har ansvar, og hvilke løsninger som gir størst risikoreduksjon for pengene.

Bør få en langt større plass 

Et av de viktigste tiltakene er å ta bedre vare på naturen. Myrer og våtmarker kan holde tilbake store mengder vann når nedbøren blir kraftig. I byene kan parker, grøntområder og åpne vannveier bidra til å absorbere regnvann. I de fleste byer i Norge er ikke rørkonstruksjonene i sentrum store nok til å kunne ta unna alt vannet når det regner i voldsomme mengder. 

Utenfor byene spiller skogen en viktig rolle. Den binder vann, lagrer karbon og kan redusere risikoen for både flom og skred. Røtter kan stabilisere grunne løsmasser i bratte skråninger, og tett skog kan bremse steinsprang og redusere faren for at snøskred løsner. Men effekten varierer med terreng og skredtype, og det trengs mer kunnskap om hvor skogen faktisk gir vern.

Restaurering av natur kan altså være et effektivt klimatilpasningstiltak. Det kan innebære å gjenåpne bekker som tidligere er lagt i rør, eller å restaurere myrområder som har mistet evnen til å holde på vann. 

Kort fortalt bør naturbaserte løsninger få en langt større plass i kommunenes planlegging. Tiltakene må tilpasses lokale forhold, og virkningene må vurderes på tvers av kommunegrenser, og på tvers av samfunnssektorer. Det som er en god løsning ett sted, er ikke nødvendigvis riktig et annet. 

Beredskap blir stadig viktigere

Selv den beste klimatilpasningen kan ikke fjerne all risiko. Derfor blir beredskap stadig viktigere. Kommuneledelsen bør teste planer og øve på krisesituasjoner.

Har vi tatt høyde for at det aller verste kan skje? Vet alle hvem som har ansvar når en krise oppstår? Og vet vi hvem som er mest utsatt? 

Mange kommuner gjennomfører allerede beredskapsøvelser, men risiko- og sårbarhetsanalyser er ferskvare. Både klimaet og samfunnet endrer seg raskt, og planene må oppdateres i takt med utviklingen. Det er vanskelig å forutse nøyaktig hva som vil skje denne høsten, men hvordan været blir de neste fem, ti eller tjue høstene framover, er enda mer usikkert.

Naturbaserte løsninger bør få en langt større plass i kommunenes planlegging, mener innleggsfofatterne.

Ei heller er det noen garanti for at et ekstremvær ikke kommer samtidig med en annen type krise, som stans i globale handelsruter eller krigshandlinger.

Beredskapen må dessuten bygge på kunnskap om hvor faren faktisk er. For flom og skred må kommunenes risiko- og sårbarhetsanalyser kobles til kart over utsatte områder, bebyggelse og kritisk infrastruktur.

I dag er koblingen mellom farekartleggingen og kommunenes egne vurderinger av risiko og sårbarhet ofte svak. Mye av kunnskapen finnes allerede, men et farekart utløser ikke i seg selv tiltak. Oppfølging er i dag avhengig av kapasiteten og prioriteringene i den enkelte kommune.

Les også: Dieselbrølet: Konsekvensene der er mer alvorlige

Kan gi omfattende skader 

Ekstremværet Hans var uvanlig, men hadde historiske paralleller, blant annet flommen i 1938. 

Vi vet at langvarig, kraftig nedbør fra sørøst kan gi omfattende flom- og skredskader. Farekartlegging og varsling utfyller hverandre: Kartene viser hvor det kan være fare, mens varslene gir grunnlag for å skjerpe beredskapen når en hendelse nærmer seg. 

Når NVE varsler stor flom- eller skredfare, bør kommunen allerede ha oversikt over hvor innsatsen skal prioriteres, hvor evakuering kan bli nødvendig, og hvem som kan ha behov for ekstra hjelp. 

Jevnlige øvelser bør teste hvordan denne kunnskapen brukes når flere utsatte områder trenger hjelp samtidig. Det er viktig å sikre seg at sykehus, nødetater og frivillige organisasjoner er forberedt på å samarbeide.

Utfordringen framover er å forberede oss også på sjeldne hendelser med store konsekvenser, og på at flere kriser kan oppstå samtidig. Da må oppdatert kunnskap om risiko og sårbarhet få praktiske følger for både forebygging, beredskapsplaner og øvelser. Det er ikke tilstrekkelig å planlegge for gårsdagens vær.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.