Norsk selvforsyning og beredskap

Dagens pågående krig mellom Ukraina og Russland og koronakrisen i forkant er nylige eksempler den mangesidige utfordringen å fø verden og hvor viktig både agronomi og politikk er for å sikre global matforsyning. 

Krigen i Ukraina setter på spissen hvor avhengige vi er av eksportoverskudd i verden blant annet av hvete fra Svartehavsområdet, som nå i økende grad er russisk hvete, og hvordan politisk ustabilitet påvirker forsyningene. 

Akkurat nå har prisene falt en del tilbake igjen, og avlingene ser gode ut generelt, men usikkerheten framover er økende.

Vi forlater en verden der «alle» trodde på det globale fellesskap og at varene kom «just in time» fra hvor som helst på jorda i det omfang som var ønsket, bare man trykte på en knapp. 

Dette tankesettet er erstattet av stor mistro mellom stormakter, sterk deling av Europa og en frykt for at Kina sikrer seg vital kontroll over varer helt nødvendig for verdikjedene og økonomien. 

I denne verden skal vi hamre ut en ny strategi for forsyninger og sikre verdikjeder. Verdikjeden for mat er kanskje den viktigste av alle og der har Norge en del styrker, men ikke også betydelig svakheter. 

Disse må håndteres slik at Norges 5,6 millioner innbyggere ikke risikerer nød og krise i en mulig konflikt eller om produksjonssvikt gjør at forsyningene ikke kommer. 

Sjansen er liten, men dette er ikke utenkelig, og gitt konsekvensene har vi ikke lov å gamble med matforsyningen. 

Norges matforsyning er svært sårbar i forhold til mange andre land, fordi vi har lange forsyningslinjer og ikke ligger inntil noen andre store matproduserende regioner og har begrenset produksjon av matplanter. Vi må stort sett over hav, og selv de svenske områdene med store matoverskudd ligger godt unna riksgrensen. 

Det vi spiser i dag, er beredskapen vår i morgen

stemmer

Norge har jo derfor vært skadelidende ved en rekke anledninger opp gjennom historien og ved hver storkrig i Europa. Under både Napoleonskrigene 1798–1813, første verdenskrig og andre verdenskrig har forsyningssituasjonen vært svært krevende for Norge.

Norge er på mange måter et proteinland.

Norsk selvforsyning ligger ved normalkosthold på 45 prosent av forbruket målt i energi, eller 40 prosent om vi hensyntar import av fôr til husdyrene og da vesentlig fjørfe og gris. 

Det spesielle med Norge er at vi ligger høyt på selvforsyning av husdyrprodukter. Der vi er nær hundre prosent selvforsynt i produksjon og verdiskaping (dog med noe fôrimport) mens vi kun ligger på knappe 25 prosent selvforsyning på planteprodukter. 

Det skyldes at Norge ikke produserer sukker eller planteoljer (raps, solsikke, soya) som, sammen med sjokolade og sukkervarer, utgjør er over 20 prosent av energien i kostholdet, i tillegg er vår mathveteproduksjon svært varierende, særlig på kvalitet og i snitt er drøyt halvparten av norsk matmel basert på norsk korn, det vil si at Norge importerer om lag halvparten av matmelet og ferdige korn- og bakevarer tilsvarende 1/3 av kornforbruket. 

Det positive med dette er at vi gjennom nasjonal produksjon har kontroll på om lag 2/3 av proteinbehovet, som er det vanskeligste i kostholdet, da fett og karbohydrater stort sett brukes til energi, mens proteiner er byggesteiner i kroppen. Hovedkilden til protein er animalske produkter, herunder også fisk som utgjør én til to prosent av energien, men sju prosent av proteininntaket. Norge er på mange måter et proteinland, gjennom husdyrproduksjonen, havbruket og fiskeriene. 

Selvforsyningsgraden viser hvor stor andel av den maten vi spiser i en normalsituasjon, som er produsert i Norge. Vi har ikke noe klart mål for selvforsyningsevne, det vil si i hvilken grad vi kan dekke vårt ernæringsbehov gjennom kostholdsomlegging til et krisekosthold. 

Selv med betydelig omlegging fra normalkosthold til krisekosthold vil behovet for import være stort.

Da vil vi måtte spise mer fisk, som trolig vil gå fra to til ti prosent av energien og mer poteter (4 prosent av energien i dag) og rotgrønt, samt drikke mer melk om det er mulig å øke kubestanden raskt nok (det går nesten tre år fra drektighet en nymelkeku, dersom du får en kvigekalv). I tillegg blir det mer grøt, gryn og ugjærete kornprodukter som flatbrød.

Den viktigste matberedskapen er vår løpende produksjon og vår omstillingsevne ved en mulig krise, både gjennom økt og endret produksjon, og tilpasset kosthold. Lagerhold vil øke fleksibiliteten og hjelpe oss gjennom krise og gi rom for omstilling. Selv med betydelig omlegging fra normalkosthold til krisekosthold vil behovet for import være stort for mathvete, sukker og oljer, samt om mulig fôrkorn og raps/soya. 

Det er vedtatt at Norge skal ha tre måneder matkorn lager til 2029. Koronakrisen viste at seks måneder er nødvendig for omstilling, og dagens kornlagernivå på tre måneder burde derfor minst dobles. 

Dette, sammen med en påkrevet satsing på oppgradert logistikk der både kornbønder og mottaksanlegg får bidrag til å sikre helt avgjørende tørke- og lagerkapasitet, vil gi betydelig forbedring i norsk beredskap. For et par milliarder kan vi da fornye og sikre tilstrekkelig matberedskap i tillegg til å bedre løpende produksjon og øke kvaliteten på norsk korn. 

Det er småpenger for å sikre vitale samfunnsfunksjoner – en pølse i slaktetiden. 

(Boken «Husdyrene – fundamentet i norsk jordbruk», kommer på Dreyer i overgangen august/september).

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.