Når utenrikspolitikken flytter hjem

I disse dager er den iranske diasporaen i Norge sterkt mobilisert. Mange norsk-iranere demonstrerer nå mot regimet i Teheran, skriver kronikker, møter politikere og forsøker å påvirke opinionen og norsk Iran-politikk. Samtidig varsler PST at iranske etterretnings- og sikkerhetstjenester kan gjennomføre påvirkningsoperasjoner i Norge i 2026.

Dette illustrerer at påvirkning går begge veier. Diasporamiljøer forsøker å påvirke utviklingen i sine opprinnelsesland, men regimene forsøker også å påvirke, overvåke og legge press på «sine» borgere i Norge.

nyheter

Ambassade-angrepet: Tre brødre i 20-årene pågrepet

I Agenda-notatet Diaspora og utenrikspolitikk - mobilisering og sårbarhet blant diasporagrupper i Norge viser jeg hvordan politikk knyttet til innvandrergrupper ikke bare må handler om integrering, men også om utenriks- og sikkerhetspolitikk. I et land der over 20 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn, glir utenriks- og innenrikspolitikk stadig mer over i hverandre.

Tre problemstillinger peker seg ut.

Har skapt harde fronter 

For det første flyttes globale konflikter hit til oss. Krigene i Ukraina og Gaza, og nå den økende spenningen rundt Iran, mobiliserer mennesker i Norge. Ukrainere prøver gjennom markeringer og andre måter å holde engasjementet for Ukraina oppe i Norge. Palestinere har, sammen med brede nettverk, fylt norske gater i protest mot krigen i Gaza. Iranske og kurdiske eksilmiljøer har mobilisert rundt utviklingen i Iran og Syria. Dette er bare noen eksempler.

Slik mobilisering er demokratisk deltakelse i praksis. Diasporaer bringer engasjement, kunnskap og nettverk som gjør konflikter mindre abstrakte i norsk offentlighet. De synliggjør de humanitære konsekvensene av krig og minner oss om at kriser også berører mennesker her.

Når konfliktene oppleves som eksistensielle, blir de også identitetskamper. Krigen i Gaza har skapt harde fronter i Norge, slik den har gjort i mange vestlige land. Spenningene rundt USAs og Israels angrep mot Iran skaper nye skillelinjer, både internt i iranske miljøer og i opinionen.

Noen konflikter mobiliserer bredt og blir en del av skarpe mainstream-debatter. Andre forblir mer interne diasporakonflikter. Spillover-effekten varierer, men er reell. Globale konflikter griper inn i norsk virkelighet mer direkte og følelsesladet enn før.

Transnasjonal undertrykkelse 

For det andre foregår det transnasjonal påvirkning - på godt og vondt. Alle stater forsøker å påvirke egne borgere i utlandet. Også vennlige demokratiske stater driver aktiv diasporapolitikk. De bygger nettverk, mobiliserer støtte og fremmer økonomiske og politiske interesser. I en globalisert verden er det helt legitimt.

Utfordringen oppstår når påvirkning går over i press og kontroll – det som i fagspråket kalles transnasjonal undertrykkelse. Da handler det ikke lenger om diplomati, men om maktutøvelse på norsk territorium.

Regimer kan overvåke og true opposisjonelle i utlandet, ofte gjennom press mot familie i hjemlandet. Både den iranske og eritreiske diasporaen er eksempler. Eritreiske myndigheter krever en såkalt toprosent-skatt fra borgere i utlandet. For noen oppleves det som frivillig støtte. For andre er det forbundet med frykt for represalier mot familie dersom man nekter å betale. For regimet er dette ikke bare en inntektskilde, men også en lojalitetsmarkør.

Kjernen er sårbarhet. Den handler ikke om illojalitet, men om eksponering. Har du familie eller økonomiske bånd til et autoritært regime, kan du bli utsatt for press – uavhengig av egne holdninger.

I et mer skjerpet sikkerhetspolitisk landskap, preget av økende geopolitiske spenninger, tolkes lojalitet og tilknytning i et nytt lys, ikke minst i sensitive stillinger. Personer med bånd til andre land kan møte strengere kontroll og mer omfattende sikkerhetsklareringer. 

Mistenkeliggjøring utgjør et problem for tilliten og integreringen. Samtidig finnes det saker som viser hvorfor myndighetene tar problematikken alvorlig. 

Mye som tyder på at Gharahkhani lar seg lure

I 2025 ble en tidligere sikkerhetsvakt ved USAs ambassade i Oslo dømt til flere års fengsel for å ha solgt graderte opplysninger til russisk og iransk etterretning, med betaling delvis via familiemedlemmer. Året før ble en norsk statsborger med politiske verv pågrepet og siktet for forsøk på spionasje til fordel for Kina. 

Samtidig advarer PST om at blant annet iransk diaspora i Norge kan forvente overvåking, hets og trusler fra iranske tjenester og deres nettverk. Dilemmaet er reelt. Blir sikkerhetslogikken for grov, kan den ramme bredere enn den treffer. Dersom familiær tilknytning fungerer som et automatisk risikokriterium, kan vi stenge ute lojale og kvalifiserte borgere uten å bli tryggere. Profesjonelle aktører tilpasser seg uansett systemet. 

Utfordringen er dobbel: Norge må beskytte seg mot fremmed etterretning. Samtidig må staten beskytte borgere mot transnasjonal undertrykkelse. Gjør vi bare det ene, svekker vi det andre.

nyheter

– Å stoppe Iran er viktigere enn oljeprisen

Kan havne i krysspress

For det tredje kan diaspora havne i diplomatiets krysspress. De kan bli brikker i geopolitiske spill. Under Sveriges Nato-prosess ble den kurdiske diasporaen en del av forhandlingene, da Tyrkia krevde tiltak og utlevering av personer med påståtte bånd til PKK. Sverige sto i et dilemma: beskytte egne borgere med kurdisk bakgrunn eller prioritere sikkerhet og Nato-medlemskap.

Også i Norge kan barnevernssaker, ytringsfrihetsspørsmål eller demonstrasjoner få utenrikspolitiske ringvirkninger. I en verden der enkelte stater prøver å kontrollere eller hevder rett til å «beskytte» egne diasporaer i utlandet, kan minoriteter trekkes inn i diplomatiske konflikter.

Derfor må vi stå fast på grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, rettssikkerhet og organisasjonsfrihet. Svekkes de av hensyn til press utenfra, signaliserer vi at press virker, og da inviterer vi til mer.

Disse tre problemstillingene viser behovet for å kombinere årvåkenhet med rettssikkerhet. Vi må beskytte både nasjonal sikkerhet og minoriteters trygghet. I en tid der globale konflikter speiles i norske gater, kan vi ikke lenger skille skarpt mellom utenriks- og innenrikspolitikk. Kunnskap og dialog med diasporagrupper er avgjørende for å bygge både tillit og beredskap når internasjonale konflikter utspiller seg også i våre egne samfunn.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.